Anmeldelse
Intet nytt fra hjemmefronten
Therese G. Eide
Egmont, 2019
«Det fine med å ha en blogg var at jeg hadde et sted å gjøre av alle tankene jeg gjorde meg etter at jeg plutselig var blitt forelder (…) og selve tegningen var en påminnelse om at jeg hadde også hadde en eksistens utover rollen som mor», skriver hun i boken.
Intet nytt fra hjemmefronten dukket opp først som en blogg. Etter å ha fått tre barn på 21 måneder, hadde Therese G. Eide behov for et kreativt rom basert på sin egen erfaring som småbarnsforelder. Betraktningene er komiske, nære, såre og iblant frustrerte og rasende.
Besøker man bloggen i dag, fem år senere og etter at tegneserieskaperen er publisert i aviser og blader, finner man i arkivet den spede begynnelsen hvor små hverdagsøyeblikk er rablet raskt ned på tilfeldige papirlapper. Formen var med andre ord sekundær og preget av vilkårlige redskaper, og med tre små barn (hallo, kaos), var det nok en prestasjon i seg selv å få ideene ut og ned på et ark. Boken gir slik en introduksjon til hvordan karakterene utvikles og endres ved å vise striper og tegninger fra hele prosessen som prosjektet har hatt.
Mer enn en stripesamling
Denne tilblivelseshistorien, hvordan Eide har utviklet sitt formspråk og ikke minst hvordan hun forteller historier, denne reisen som begynte i bloggformat, er blitt selve det dramaturgiske fundamentet i den første bokutgivelsen basert på de enkeltstående stripene. Boken er med andre ord mer enn en samlingsbok om hennes produksjon, den er like mye historien om hvorfor hun begynte å skape, hvilke utfordringer hun møtte på underveis og hvordan hun løste dem. Formspråket slik det står i dag holder fortsatt en minimalistisk form der figurene står i fokus og miljøene som omgir dem er nærmest ikke-eksisterende. Kjappe, direkte og konkrete fortellinger som ikke nødvendigvis krever at man dveler ved formspråket.
I boken henvender hun seg direkte til leseren på en troverdig måte, og til tross for at underteksten i denne historien er at tre barn på løpende bånd skaper en umiskjennelig form for unntakstilstand, så evner Eide å fortelle historien sin med brodd og humor. Å bli foreldre er i seg selv ikke nyskapende, men måten Eide velger å skildre foreldrerollen i tegneserieformat oppleves derimot som det.
Skapte sitt eget rom
De senere årene er det blitt utgitt en rekke bøker – blant annet Monica Isakstuen sine bøker Vær snill mot dyrene og Rase, og Silje Bekeng-Flemmen sin Velkommen til dyrehagen – som beskriver de ofte komplekse, motstridende følelsene som utfordrer nye foreldre. De indre konfliktene som bobler under overflaten når man mister sin etablerte identitet, og fortapes i et omfattende prosjekt som handler om noe større enn seg selv.
I dette nye rommet skaper Eide sitt eget rom, fra de hurtigtegnede skissene oppstod et tegneserieunivers hun utvidet gradvis. Virginia Woolf sitt berømte essay Et eget rom (A Room of One´s Own) er vel kanskje det nærmeste en felles kampsang feminister kan stille seg bak, der forfatteren skriver at kvinner trenger økonomisk og materiell uavhengighet for å kunne skape god litteratur – eller for å overhodet kunne kalle seg frie. Dette egne rommet er slik ikke bare et abstrakt eller konkret rom man skal kunne eie, men også en felles rettighet i samfunnet.
Essayet fra 1928 har en relevans også i dag med tanke på alle de historiene som fortsatt ikke har en plattform å bli lest eller hørt fra. Hvem er det som fortsatt ikke blir hørt? Slike viktige spørsmål kan plutselig dukke opp når man får innblikk i småbarntilværelsens uutholdelighet.
