Jakten på den endelige historien

Vi har utfordret kritikere fra Norge, Sverige og Danmark til å lese de seks første bindene i Nordlys-serien. Dette er det norske bidraget.

Da Nordlys ble lansert i 2018, var timingen nær perfekt. Kazu Kibuishis Amuletten-bøker hadde åpnet en verden av tegneserier i bokform for norske barn. Der unge lesere før kanskje aldri ville ha funnet frem til en ny norsk tegneserie i bokhandelen, sto de nå allerede klare ved hyllene. I tillegg hadde megasuksessen Frost gjort de samme barna særdeles mottakelige for heltinner med langt hår i flette som beveger seg rundt i kalde, nordiske kulisser.

Fargerikt univers

Siden 2017/18 har Falch produsert seks Nordlys-bøker. Med Portaltreet del II setter hun et midlertidig punktum, og da er det naturlig å stille seg spørsmålet: Hvor god er egentlig Nordlys-serien?

Hovedpersonen, Sonja Solberg, dras inn i en parallell verden der dyr snakker og vikinger fortsatt finnes. De fargemettede og glossy sidene drar leseren like mye inn i dette universet som Sonja. Hadde jeg vært barn, hadde jeg elsket Falchs tegninger. Som voksen synes jeg fortsatt den magiske Jotundalen er et spennende sted å være, jeg sliter bare litt med å skjønne hvorfor vi er der.

Da jeg leste første bok, ble jeg nærmest snøblind av alle de nasjonalromantiske elementene Falch vever inn i Nordlys-universet. Røros, hest og vogn, vikinger, troll og – selvfølgelig – nordlys. Senere får et fjellsame-aktig folk og nøkken viktig plass. For å la referanserammen bli enda tjukkere har Falch etter eget utsagn basert plottet på Peter Pan.

Det er så mange elementer, samtidig er det så lite retning.

Og her mener jeg Nordlys-seriens store problem ligger. Serien er full av innfall, men mangler en episk overbygging. Idet jeg er ferdig med siste bind, tenker jeg at jo, dette var vakkert og flott å så på, men hva ville Falch egentlig si med denne historien?

Søsterintriger

Følelsen av å ha blitt guidet gjennom et scenografiverksted med enormt imponerende og vellagde kulisser, men som ikke har noen særlig indre sammenheng, er stor. Handlingen hopper og spriker til alle kanter.

Første bok begynner med Sonjas konfirmasjon, et overgangsritual som kan stå som et symbol for et nytt kapittel i livet, hvor man møter på nye utfordringer. Det er et godt sted å starte. I barnelitteraturen har hovedpersonen gjerne mistet noe eller noen (søsken/foreldre er en gjenganger) og må redde en verden eller finne en skatt. Sonja, derimot, har en sterk vilje til å utforske dette parallelle landet, men får ingen god grunn av Falch til hvorfor hun skal det. I stedet blir Sonja ofte en passiv tilskuer til konfliktene som allerede finnes i dette parallelle universet.

Vikingene vil hevne seg på Espen. Trollene er en fare for alle. Når vi blir introdusert for fjellfolket, byr Falch endelig på en spennende historie som ikke oppleves som klipp-og-lim fra vår felles eventyrarv.

I Kråkesøstrene (Bok 3) kommer det også kjøtt på beina i forholdet mellom vikinger og fjellfolk. Boken gir oss mer komplekse karakterer, og en intrige mellom tre søstre som slår gnister. Endelig føler jeg at historien engasjerer, men hvor skal den? Den overordnede handlingskurven er ikke godt spent opp, slik at hver bok i mye større grad står på egne ben enn det Amuletten gjør.

Og det er kanskje den beste måten å lese disse bøkene på: som enkeltstående historier, bare løst bundet sammen.

Kampen for – hva?

Et fantasyunivers pleier å romme noen kjente problemstillinger som helten må rette opp i, som rasisme, klimadød, eller utnyttelse av andre. Dette er for lite bearbeidet i starten av Nordlys, men jeg ser bevegelser i retning av dette utover i serien.

Denne replikkvekslingen i femte bok foregår mellom Espen og vikingjarlen som holder ham fanget:

Vikingjarlen: Tusser, troll beist og monstre … Dere er skadedyr på denne øya. Uten dere kan endelig mennesker leve i fred.
Espen: Troll var her lenge før mennesker!
Vikingjarlen: Hva så? Vi er her nå.

Ah, endelig en større konflikt og motivasjon! tenker jeg. Dette kan bli en historie om naturens rett til å eksistere og kampen mot invaderende mennesker som ikke ser dyrenes egenverdi. Men det er selvfølgelig litt sent å komme med dette i bind fem. Og det blir med antydningene. Det er så mange actionscener som skal tegnes, så mange hender det skal lyse nordlysaktige-magistråler ut av. Og så må det løpes, over vann, eller bare veldig fort på land.

Sterk tegnejobb

Falch har gjort en imponerende tegnejobb med denne serien. Det er en del slurvefeil innimellom – mennesker uten øyne, ruter som er nærmest identiske – men når man tenker på hvor tidkrevende dette har vært, kan jeg fint tilgi noen slike. En større variasjon i utseendet til fjellfolket og vikingene hadde derimot vært på sin plass.

Falchs tegnetalent er åpenbart, men som historieforteller har hun fortsatt et stykke igjen. I forlagsverdenen stiller redaktøren spørsmålet «hvor brenner det?» til det kjedsommelige i møte med manus. Jeg sliter fortsatt med å sette fingeren på hvor det gjør noe mer enn å ulme i denne serien. At den syder over av actionscener, er ikke det samme som at noe virkelig står på spill (en annen forlagsklisjé med en sterk kjerne av sannhet).

Etter å ha lest de seks bindene, sitter jeg igjen med et overbefolket univers med underutviklet dramaturgi. Bind 6 avsluttes med et lite hint om hvor en ny Nordlys-serie kan ta oss. På de siste sidene ser vi også Sonjas indre motivasjon klarere.

Jeg håper Falch og forlaget velger å nullstille seg før de fortsetter, for i Nordlysuniverset ligger det et stort potensial, som jeg mener Falch og forlaget ikke har høstet det beste ut av ennå.

---

Se hva den danske og den svenske kritikeren skriver om de seks første bokene i Nordlys-serien!