Da jeg var liten, var superheltserier kjempestort. Man kunne gå inn i nær sagt hvilken som helst matbutikk og plukke med seg syv-åtte ulike blader – noen for barn, andre for tenåringer og unge voksne. Da Sam Raimis Spider-Man kom på kino i 2002 var det for mange tegneserielesere en livslang drøm som gikk i oppfyllelse: Endelig hadde noen klart å lage en tegneserie-spillefilm som faktisk ikke var helt på trynet (Blade teller ikke, for på den tiden var det nesten ingen som visste at det var en Marvel-serie).

Dagens barn og unge er sannsynligvis bedre kjent med superhelter som noe fra kino eller tegnefilmene på TV, eventuelt fra de etter hvert så generiske LEGO-dataspillene. Faktisk kunne jeg ikke huske sist jeg la merke til en superheltserie i min lokale matbutikk, derfor bestemte jeg meg for å ta en runde på forskjellige utsalgssteder og se hvordan tilbudet egentlig var der folk faktisk handler. Dessuten ville jeg se hva slags alternativer man faktisk har når man er på farten, ikke når man setter av dagen til å oppsøke en dedikert bladsjappe.

Fort – til butikken!

Trist utvalg

Jeg valgte meg en mandag i mai hvor jeg uansett skulle ut og kjøre en del i jobbsammenheng, og deretter fire-fem tilfeldig valgte butikker eller kiosker hvor det kunne være naturlig å plukke med seg tegneserier. Så bar det i vei:

  • Jeg begynte med Rema 1000 Kleppestø på Askøy utenfor Bergen. Stativet var lite, men likevel tok det litt tid før jeg la merke til Spider-Man-logoen bak en rød og blå lekepistol. Det var også alt de hadde.
  • Kiwi Fjøsanger hadde et greit utvalg av tegneserieblader, men bare ett superheltblad: Justice League Unlimited. Dette var likevel lett å kjenne igjen, for det var det eneste magasinet som var pakket i plast.
  • Circle K på Nesttun hadde ikke blader i det hele tatt, bare aviser. Teller Fantomet-stripen?
  • Deli de Luca på Haukeland universitetssjukehus hadde Justice League.
  • Meny Sletten hadde Fortnite, Minecraft, Blueberry, Tex Willer, Lunch, Radio Gaga, Ninjago, Billy, en drøss med ulike Donald-pocket-aktige utgivelser … og Spider-Man og Justice League.
En nokså vanlig bladhylle.

På dette tidspunktet ga jeg egentlig opp. Selvfølgelig kunne jeg dratt på Outland eller noe slikt, men det ville vært juks. Dette handlet om å se hvordan tilbudet er der folk faktisk handler uansett, ikke hva en eller annen spesialforretning har bestemt seg for å bestille inn akkurat denne måneden. Så la oss heller se på hva vi faktisk endte med.

Den hersens plasten!

Ok, to superheltblader er ikke all verdens. Og ettersom de begge var pakket i plast gikk det heller ikke an å bla gjennom dem for å få et inntrykk av produktet. Det omdiskuterte plastomslaget er en het potet i seriebransjen: Det gjør at utgiverne kan friste med ekstra leker og annet fjas, men det stopper også barn og unge i å nettopp bla gjennom bladene og å kanskje bli fristet til å utvide seriesmaken sin.

Ifølge bransjefolk ønsker de store tegneserieforlagene å kvitte seg med både omslag og leker nettopp for å senke denne terskelen, men da må alle forlagene gjøre det samtidig. Det forlaget som da fortsetter å legge ved dumme plastleker, vil sannsynligvis selge flere blader enn konkurrentene sine. Dermed er man tilbake til start.

Uansett. Jeg slang begge superheltseriene i kurven, dro hjem og kildesorterte som best jeg kunne. Og det viser seg at de to bladene er omtrent like gode, men av vidt forskjellig grunn.

Katten la på sprang

Begge magasinene gis ut av Egmont Kids og er på 34 sider. Begge er innpakket i plast og har en medfølgende leke. Skjønt, det ser mest av alt ut som om det er superheltleker med medfølgende tegneserier.

Justice League Unlimited Magazine plukker opp tråden fra Cartoon Network-serien med samme navn. Selve tegneserien er bare på 10 sider og handler om hvordan Jay Garrick – den første The Flash – avslører at resten av Justice League er kidnappet. Dessuten må han hanskes med en gruppe barn som ikke tror at han er den har utgir seg for, siden kostymet hans er så rart. 

Fra Justice League Unlimited.

Selve tegneserien er ikke all verdens. Tegnestilen fra TV-serien er godt bevart, men dette er en tekst- og handlingsfattig historie. Slik sett kunne den kanskje vært en grei introduksjon til superheltserier for de yngste, men siden dette er en fortsettelseshistorie må man belage seg på å kjøpe også de kommende numrene for å finne ut av hvordan det går. Smart fra Egmonts side, men neppe optimalt for dem som tross alt må dra kortet.

De resterende sidene er fylt til randen med klassiske pusleoppgaver som «strek-til-strek», «finn fem feil», tegneside, kryssordoppgave, fargeleggingssider, plakat, puslespill som kan klippes ut, en labyrint, en gjenkjennelsesoppgave og et enkelt brettspill. Produksjonsverdien på det hele er ikke særlig oppsiktsvekkende, men det spørs om de minste vil bry seg nevneverdig om det.

Høydepunktet med magasinet er de medfølgende lekene: Foruten en svart superhelt-kappe får man også en snedig Justice League-NERF-armkanon som skyter polstrede piler – akkurat noe slikt som Batman kunne brukt! Denne skyter også langt og er svært stuevennlig!

Jeg vet ikke hva dette sier om meg, men plutselig var nedturen med selve tegneserien glemt, og katten hadde søkt tilflukt under stuebordet.

NERF!

Smart serie, dum leke

Spider-Man #3 er en god pakke. Akkurat som Justice League: Unlimited er det spekket med oppgaver: «Finn fem feil», «fleip eller fakta», labyrintoppgaver, faktasider om superhelter, tegneside, plakater med både mannlige og kvinnelige figurer fra Spider-universet, kryssordleker, et terningspillbrett og quiz er nok til å holde smårollingene opptatt lenge – mye det samme som i Justice Leagues tilfelle. Derimot er selve tegneserien av et helt annet kaliber. 

Mye å gjøre.

Den 11 sider lange historien Kosmisk Reise! er en frittstående fortelling om Spider-Mans møte med The Silver Surfer. Historien er spekket med humor, action, lekre tegninger og oppbygging som skaper godt driv og spenning i serien. Dette var faktisk en serie jeg selv flirte litt av

Dette er en tegneserie som henvender seg til et litt eldre publikum. Språket er litt vanskeligere, og både fortellermåten og tematikken kan være litt utfordrende for barn som ikke er så vante med tegneseriemediet.

Så hva med leken, da? Vel, her frister Egmont med en knallrød Spider-Man-…pistol. Man spenner den enkle fjærmekanismen ved å trekke i en spake, trykker en av de tre medfølgende plastkulene inn i løpet, sikter og skyter. Kulene går bare halvparten så langt som pilene i Justice League-armkanonen, og er så lette at et lite vindpust endrer kulens bane. På den andre siden gjør dette at man nesten ikke merker dem om de skulle treffe hud. Obs: i motsetning til armkanonen kan ikke ammunisjonen til Spider-man-pistolen festes på selve våpenet, altså må man regne med at disse forsvinner rimelig fort. Perfekt for en småbarnsfamilie, altså.

Ikke skyter den edderkopper engang.

Som leke er det temmelig håpløse greier. Som superhelt-leke er det helt infamt. Foruten fargebruken og Spider-Man-klistremerket på lekepistolen er det ikke noen naturlig kobling mellom leken og selve tegneserien. Dette er bare nok en dråpe i et allerede så fargerikt plasthav.

Dagens lærdom

La oss si at du vil kjøpe en superheltserie til husets unge håpefulle. Hva bør du da velge? Dersom du vil ha den beste tegneserien, bør du gå for Spider-Man. Historien og tegningene holder høyt nivå, og magasinet har rikelig med oppgaver og aktiviteter som kan holde både små og store opptatt i noen timer. Dette er en god introduksjon til sjangeren. Selve leken er dessverre i kjipeste laget.

Om du derimot bare vil kjøpe deg litt ekstra tid i en travel hverdag, er Justice League det rette valget. I hvert fall dersom kvaliteten på de medfølgende lekene er så høy som her. Selve tegneserien er det ikke så mye å si om, annet enn at fortsettelseshistorier er en dårlig idé hvis man ikke planlegger å kjøpe de påfølgende numrene.

Hvis du derimot bare er på jakt etter litt plast, kan begge magasinene anbefales på det varmeste. Plast er jo i vinden for tiden, og her får du nemlig mye plast for pengene!

Statsviter, journalist og skribent med forkjærlighet for pønkrock, superhelter, B-filmer og TV-spill.

4 KOMMENTARER

  1. For de som vil ha superhelt i harde permer anbefales såklart boka «Hønsemannen» av Aslag Guttormsgaard og Ronny Haugeland! mvh Cis-Doris Andreassen, No Comprendo Press

  2. Flott å se noen som skriver om superhelter som tegneserie. Selv har jeg samlet alt som har kommet fra Marvel fra 1978, men det har vært fint lite å samle på de siste årene. Sist jeg sjekket så var tegneseriene i Spider-man bladene ikke produsert av marvel direkte, men de var et Europeisk lisens produkt. Siden de ikke var «ekte» marvel, så var det en god unnskyldning til ikke å samle på disse. Om dette fremdeles er tilfelle vet jeg ikke, men ut fra beskrivelsen din virker det ikke å være serier satt i hoved-universet.

    • Nei, de er nok ikke kanon, men alt ligger såpass tett opptil hoveduniversene at de nesten kan leses som en slags uoffisiell utvidelse.

      Skulle gjerne sett samlingen din – min samling av norsk Marvel fikk seg en knekk en gang på slutten av 90-tallet, og da var det liksom gjort. Mesteparten er lest i filler, men Prosjekt X-bladene fikk heldigvis litt ekstra TLC.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.