Med dette ønsker vi velkommen til Skeive linjer, en blogg i anledning Skeivt kulturår 2022 hvor Margrete Hestenes tar for seg tegneserier med skeiv tematikk, fra nye og populære utgivelser til eldre og glemte publikasjoner som er verdt å trekke fram i lyset.
For litt under et år siden fortalte den amerikanske tegneserieskaperen Alison Bechdel i et kort promoteringsintervju at den nyeste bokutgivelsen hennes skulle, i hvert fall i begynnelsen, være en lettsindig og humoristisk fortelling om en livslang besettelse av trening. Eller, som hun har formulert det i boken, «a light, fun memoir about my athletic life that I could bang out quickly». Det var ikke fordi jeg betvilte hennes talent at jeg syntes dette virket litt usannsynlig. Tvert imot så var det fordi hennes tidligere arbeid, og da spesielt de to tidligere selvbiografiske utgivelsene Fun Home (på norsk som Husfred i 2008) og Are You My Mother? (2012) har vært rike og komplekse, og alt annet enn hastverksarbeid.
Alison Bechdel har produsert tegneserier med skeiv tematikk i nesten 40 år. Selv om hun i dag sannsynligvis er en av verdens mest kjente homofile tegneserieskapere, så startet hun sin karriere i et lite undergrunnsmiljø som fra 1970-tallet produserte og utga skeive tegneserier i egne publikasjoner. Bechdels stripe Dykes to Watch Out For ble utgitt fra 1983 til 2008, og selv om mye annet innhold fra æraen – striper fra skapere som Howard Cruse, Mary Wings, Rupert Kinnard og andre – kan være vanskelig å få tak i i dag, så er et godt utvalg av Dykes to Watch Out For-stripene tilgjengelig i samleutgave for interesserte lesere.
Selvironisk om treningskultur
Det er sant at The Secret to Superhuman Strength har en lettere tone enn de foregående selvbiografiske bøkene hennes, og på den måten kombinerer den memoar-sjangeren med den lange erfaringen Bechdel har opparbeidet seg som stripetegner.
Boken er i større grad enn de tidligere utgivelsene utvetydig humoristisk, og er også for første gang produsert i full fargepalett (lagt av Bechdels kone Holly Rae Taylor), noe som gir den et lystigere utrykk. Leseren tas med på en kronologisk reise fra 1960-tallet og fram til i dag, og får et innblikk i treningsformene som forfatteren har beskjeftiget seg med gjennom livet. På sett og vis er boken en lettbeint kulturhistorie i tillegg til en personlig fortelling om trening og vekst.
Fra begynnelsen gir boken et treffende og ironisk skråblikk på dagens treningskultur med dens utstyrsjag, kapitalistiske profitører og tomme løfter om en sixpack på seks uker. Den parodierer voksne menneskers behov for å drasse rundt på drikkeflasker som små barn, og halleluja-stemningen man kan møte på gruppetrening og i spinning-saler. Selve drivkraften i boken er likevel spørsmålet om hva det hele betyr. Hva ligger bak jaget etter kondomdresser, joggesko og det neste nye innen fitness?
Alison Bechdel har selv brukt utallige timer, «very possibly as many as recommended» som hun selv bemerker, på løping, sykling, langrenn, yoga – kort sagt har hun vært innom det meste. I denne boken undersøker hun sin egen motivasjon og streben etter det hun kaller «the superhuman strength», den overmenneskelige styrken. Som forventet er hun ikke ute etter å servere leseren enkle kondenserte sannheter i selvhjelpsform.
En sjelereise på ski og på sykkel
Det som gjør Alison Bechdel til en særlig interessant serieskaper er hennes interesse for idéer og for sitt eget og andre menneskers indre liv. I et intervju med Judith Thurman forteller Bechdel at hun har ønsket å utforske hvor mye av menneskesinnet det er mulig å gjengi i tegneserieformat. Det er et spennende spørsmål nettopp fordi tegneserieformatet tradisjonelt har vært dominert av sterk ytre handling, enten det er i form av superhelter, action-serier eller humoristiske striper.
Tittelen The Secret to Superhuman Strength – som definitivt kan høres ut som en tittel på en superhelt-serie – er hentet fra en brosjyre med innføring i kampsport som lover å lære den unge Alison å bekjempe sine fiender. Brosjyren er for teknisk til at hun får noe ut av den som barn, men den planter likevel en idé i henne om at overmenneskelig styrke er noe som er mulig å oppnå. I memoaret får tanken på denne styrken nærmest en spirituell kvalitet, selv om det på mange måter er uklart akkurat hva styrken består av.
Mot evigheten og forbi
Den idéen hun oftest vender tilbake til er idéen om «transcendence», som på norsk kan oversettes til «overskridelse», å bevege seg forbi en grense. I boken handler dette på ett nivå om de fysiske utfordringene hun utsetter seg for, som å løpe urovekkende mange runder rundt den lille byen hun er oppvokst i eller hennes (mislykkede) forsøk på å sykle til en retreat på den andre siden av delstaten. Likevel er det tydelig at det egentlige målet med den fysiske utmattelsen er å oppnå en følelse av mental overskridelse: en opplevelse av å midlertidig miste egoet og alt som følger med det å være et spesifikt definert menneske, og i stedet føle på en tilhørighet til noe større. Som hun selv formulerer det: «The boundary of my very self seemed to dissolve as I merged with the humid evening air».
Bechdels Are You My Mother? innledes av et kort sitat fra Virginia Woolfs To the Lighthouse: “For nothing was simply one thing”. I Virginia Woolf sin bok er dette en referanse til fyrtårnet som alltid er til stede, men som aldri er det samme, og som er både et fysisk objekt og en metafor. Denne dobbelheten er gjennomgående i Bechdels bøker; alt har flere lag med betydning og dette gjelder også behovet for overskridelse og tilhørighet. Det er ikke tvil om at å være en minoritet er en stadig bevisstgjøring på grensene mellom en selv og andre. Treningen blir en konkret måte å oppleve en midlertidig befrielse fra konformitetspress og en måte å oppleve å eksistere som en del av noe større. Samtidig blir treningen også en måte å omgå, eller overskride, de trange kjønnsrollemønstrene hun vokser opp i.
Hjemme er hun i konstant opposisjon til faren som på mange måter presser henne inn i en tradisjonell feminin rolle, særlig når det kommer til hvordan hun kler seg. Boken beskriver nyanserte og begrensende koder for kjønnsuttrykk, som for eksempel ørsmå forskjeller mellom hvilke sko som er akseptable for jenter og for gutter. Med treningen kommer også joggesko og merker med kjønnsnøytrale klær. Ved å trene får Alison utløp for sin egen fascinasjon for muskler og maskulin skjønnhet på en måte som familien hennes ikke legger seg opp i.
Et skeivt blikk på historien
I løpet av litt over 200 sider er Alison Bechdel innom et mylder av idéer. Hun vier særlig mye plass til transcendentale tenkere som William Coleridge og Margaret Fuller, i tillegg til at hun ofte kommer tilbake til relasjonen mellom Jack Kerouac og poeten Gary Snyder. Det er befriende hvordan hun lager satire over misogynien og homofobien deres, samtidig som hun nærmer seg selve idéene deres med nysgjerrighet. I et typisk eksempel kommenterer hun hvordan Kerouac kaller en ung mann for «a little faggot», mens hun også ser i ham en beundring for Snyder som nesten virker romantisk.
For lesere som kan ha blitt avskrekket av Are You My Mother? som til tider overdriver bruken av mini-biografier så er det ingen grunn til bekymring; The Secret to Superhuman Strength er en mer balansert og fokusert utgivelse, hvor idéene brukes til å belyse fortellerstemmens indre liv, og som unngår å drukne leseren i tung teori.
Styrken i Alison Bechdels bøker ligger i evnen hennes til å se sammenhenger, tvetydigheter og flere dimensjoner i alt. Enhver aktivitet kan være betydningsfull; alt henger sammen med alt. Det er mulig at dette er slitsomt for henne selv, men det er ikke tvil om at det blir til god lesning.
