Anmeldelse
Jammerdalen
Flu Hartberg
No Comprendo, 2022
Flu Hartberg er ute med sin tredje tegneserieroman, og beveger seg denne gangen vekk fra satiriske tema. Der romanen Moderator og Fagprat-vitsetegningene virker å jobbe hardt for å ikke inneholde noen tydelig moral, later det til at Hartberg har snudd 180 grader denne gangen, og er ærlig med oss om at han har noe på hjertet. Samtidig får han som vanlig leseren til å veksle mellom å humre, ergre seg, bite negler og sperre opp øynene.
Klesskap, hekser og trøtte typer
Mysteriene er mange i denne fantasirike fortellingen. Hartberg sørger for at leseren hele tiden har et spørsmål eller ti på tunga, og hvert spørsmål besvares på en måte som avler minst to nye. Blant annet av den grunn vil jeg ikke røpe noe særlig av handlingen, men jeg kan avsløre at plottet i Jammerdalen ligner noe C. S. Lewis (Legenden om Narnia) og Christopher Nielsen (To trøtte typer, Weltschmerz, m.m.) har kokt i hop på et nachspiel. Hartberg gir sin gamle speiderleder kred for å ha diktet opp (?) de overnaturlige vesnene som spiller en viktig rolle i fortellingen. Men det mest interessante med boken er hvordan den blir en miks av forsvinningsmysterie, fantasy, og god gammaldags smuglerfortelling. Nettopp denne miksen, i tillegg til de stadige skiftene av perspektiv, gjør at boken er full av overraskelser og vanskelig å legge fra seg.
Når det gjelder tegningene viser Hartberg seg virkelig fram som den stilsikre tegneren han er. Bruken av «billige» virkemidler som lydord og fartsstreker for dramatisk effekt er minimal, og nesten på hver eneste side er det plottet som får hovedfokus. Ett og annet godt timet hvileskjær av et oversiktsbilde gir den riktige leserytmen når dag blir til natt eller omvendt, og jevnt over får man som leser god tid til å følge karakterenes opplevelser. Det gjør at man lever seg inn i fortellingen, og at man i stor grad føler at man er til stede i scenene. I tillegg har både selve fortellingen og hovedkarakteren Jørgen en mørk side som framsynes på effektivt vis gjennom understatements snarere enn overdrivelser. For meg personlig har Hartberg her knekket en kode diverse superhelttegneserieskapere aldri har klart å knekke. Dessverre savner jeg samtidig noe av lekenheten Hartberg viser i for eksempel Fagprat, og skulle gjerne opplevd å bli overrasket av det visuelle i større grad, ikke bare av plottet
Vondt og ventet om barndom
Innledningen er bokens svakeste del. Verken karakterer eller handling engasjerer meg, og jeg klarer heller ikke å se hvor Hartberg vil, da spenningskurven holder seg lavt og humoren holder seg lavmælt. Noen nødvendige brikker settes på plass, og gjennom en enkelt middagsscene males et slags portrett av hovedpersonen Jørgen Åbrus barndom og familie. Faren er prest, gudfryktig til det parodiske men egentlig ingen interessant karakter. I tillegg tar han alt fokus, og da vi kommer til punktet der Jørgens bror Petter forsvinner og handlingen settes i gang, har jeg ikke helt klart å få tak på hva slags karakterer Jørgen, hans mor, og hans bror er. Det er synd, og det står også i påfallende kontrast til hvor sammensatt og interessant Jørgen blir i løpet av boken.
Vekselsvis gjennom disse tilbakeblikkene til barndommen og noen helt spesielle dager i voksne Jørgens liv, presenterer Hartberg en fortelling om en mann med et mørke i seg, og med en byrde på sine skuldre, plassert der av sin gudfryktige far i dagene etter brorens forsvinning. Plaget av mørke tanker og prestasjonspress tyr voksne Jørgen til flaska. Og med alkohol innabords frykter han verken Guds menn eller andre skapninger.
Sorte sider
Det synes å ligge mye og godt planlagt arbeid bak hver eneste av Jammerdalens 155 sider. Da er er det – for å bruke Jammerdalen-sjargong – synd og skam at noe har skjedd med tegningene mellom Flu Hartbergs tegnebord og den ferdig trykte versjonen. Store deler av historien foregår i mørket, og altfor ofte blir det så mørkt at jeg knapt kan skimte detaljene i omgivelsene, men må nøye meg med konturer. Selv med lesebrillene på og leselampa plassert strategisk og nært sitter jeg og myser mot koksgrå og kullsorte tegninger og irriterer meg over at jeg ikke kan se alt. Jeg tillater meg å kanalisere denne irritasjonen mot Hartberg og/eller forlaget, hvem enn som vil påta seg ansvaret. Jeg vil oppleve Jammerdalen, jeg vil være der! Dalen er et fascinerende sted man som leser drømmer om å utforske på lik linje som nevnte Narnia. Da trenger man detaljene for å kunne oppleve denne helheten.
Men jeg må også nevne hvordan skildringen av Jørgens oppvekst oppleves lite relevant i 2022. Kort fortalt minner den meg om hvordan man i filmer for 30 år siden fortalte oss at verden var for 30 år siden. Religion og tro på det overnaturlige brukes aktivt i fortellingen og på en interessant måte, men i framstillingen av den kristne familien med strenge regler for hva man kan tro på og hva man kan bruke fritiden sin på slår Hartberg kun inn vidåpne kirkedører. Ikke skjønner jeg den hospiterende teologistudenten Ingolf sin rolle i fortellingen heller.
Men huff, for en jammerdal av en anmeldelse dette plutselig ble! Klare svakheter til tross: Denne boken grep tak i meg. Å skrive en tegneserieroman er som å legge et slags puslespill, og i Jammerdalen pusler Hartberg godt. Faktisk så godt at jeg kunne tenke meg å få returnere til Jammerdalen – som leser vel og merke. Det foregår noe der som jeg fortsatt vet lite om, og det tegnes opp et bilde av et helt samfunn der mange fortellinger kan utspille seg. Fortellingens avslutning legger vel egentlig ikke opp til at Hartberg har noen flere planer for dalen. Det gjør at jeg forstår at jeg kommer til å lese denne boken en gang til. Ganske snart, en kveld i vintermørket.
For, som Hartberg sier det: For miserable sjeler fører alle veier til Jammerdalen.
