Nylig dukket Shinichi Abes That Miyoko Asagaya Feeling (Black Hook Press) opp i postkassa, og i likhet med det aller meste jeg leser av oversatt gekiga, likte jeg den godt. Boka samler selvbiografiske og selvbiografisk inspirerte historier Abe laget for publikasjoner som Garo og Young Comic mellom 1971 og 1976, og inneholder et essay og en biografisk kronologi skrevet av redaktør Mitsuhiro Asakawa. Det hele er oversatt av Ryan Holmberg, som også samarbeidet med Asakawa om fjorårets engelskspråklige utgivelse av Susumu Katsumatas Fukushima Devil Fish.
Begrepet «gekiga» stammer fra Yoshihiro Tatsumi (som fortsatt er den eneste eksponenten for denne bevegelsen som er utgitt på norsk), og er et ord det er vanskelig å gi en vanntett definisjon på. I Vesten brukes det i dag hovedsakelig for å beskrive en viss type poetiske og sosialrealistiske tegneserier produsert i Japan fra slutten av 1950-tallet til slutten av 70-tallet (Holmberg problematiserer denne definisjonen i et essay i Baron Yoshimotos Troublemakers). Oversettelsen og tilretteleggingen av denne delen av den japanske tegneseriearven fortsetter å være en av de mest interessante og gledelige trendene i engelskspråklige tegneserier dette århundret, med et jevnt drypp av utgivelser fra små og mellomstore forlag hvert år (en god liste over oversatt gekiga og alternativ manga finnes her).
Og så langt har vi bare sett toppen av isfjellet: Den kanskje største gekiga-mesteren av dem alle – Yoshiharu Tsuge (Tadaos eldre bror) – har hittil bare så vidt blitt oversatt til engelsk (angivelig fordi han ikke har hatt lyst), men neste år er det duket for utgivelser fra både New York Review Comics og Drawn and Quarterly. Sistnevnte er etter sigende den første i en større serie med Tsuge-utgivelser.
I likhet med Tsuge-brødrene og Seiichi Hayashi, kan Abes fortellinger være vanskelig å få grep om. Under lesningen av That Miyoko Asagaya Feeling måtte jeg flere ganger sjekke om jeg hadde hoppet over sider, og lese passasjer to ganger for å være sikker på at jeg forstod figurene og sammenhengene riktig. Tilvenningen til en annen måte å tenke, lage og lese tegneserier på er noe som preger mange vestlige leseres møte med manga, og er ofte særlig fremtredende i gekiga-sammenheng, på grunn av serienes tette bånd til virkeligheten og tiden de ble produsert i.
I tillegg til å lære et nytt tegneseriespråk er man derfor ofte nødt til å ha en viss innsikt i japansk kultur og samfunn for å henge med. Heldigvis har det blitt vanlig å inkludere essays som setter både verk og skaper i en historisk kontekst i slike utgivelser, og disse essayene – brorparten av dem forfattet av nevnte Holmberg – er uvurderlige i å åpne opp seriene for ikke-japanere (Asakawas tekster i That Miyoko Asagaya Feeling er forbilledlig informative og underholdende). Først og fremst er det imidlertid et spørsmål om mengdetrening. Etter hvert som man leser flere slike tegneserier venner man seg til at de som regel handler mer om (sinns)stemninger enn om plott, og langsomt begynner man å danne seg en (reell eller innbilt) forståelse for følelsene og erfaringene de skildrer.
Seriene i That Miyoko Asagaya Feeling (‘Miyoko’ viser til Abes kone, som er utgangspunktet for brorparten av fortellingene, ‘Asagaya’ til Tokyo-nabolaget der mange av dem utspiller seg) skildrer menneskeliv uten momentum: Lange kvelder på folketomme barer og begivenhetsløse formiddager som blir begivenhetsløse ettermiddager i hybler som er trange selv etter Tokyo-standard. Det emosjonelle landskapet er preget av uuttalte følelser og ufordøyde begivenheter. Depresjon, uro og konflikter ulmer hele tiden under overflaten, men Abe avbilder konsekvensene snarere enn hendelsene, skyggene snarere enn de som kaster dem.
Med mulig unntak av den humoristiske It’s Been A While, er ingen av dem “gode historier”, og mange av dem er heller ikke spesielt godt fortalt. For mitt vedkommende er denne manglende interessen for å lage bra tegneserier et av de mest tiltalende aspektene ved denne typen gekiga. De eksisterer ikke for å tilfredsstille andre enn tegneserieskapernes uttrykksbehov og ambisjoner, og fanger derfor opp aspekter ved livet og virkeligheten få andre tegneserier engang prøver på.
Hvis man skulle ønske å bruke høsten på å sette seg inn i gekiga følger her tre relativt tilgjengelige anbefalinger (beklageligvis er begge opplagene av Seiichi Hayashis Flowering Harbour – det mest uimotståelige stykke gekiga som er oversatt til engelsk – utsolgt fra forlaget), som sammen gir et godt bilde av sjangerens estetikk, historie og kjernetemaer:
- Red Colored Elegy (Seiichi Hayashi)
- A Drifting Life (Yoshihiro Tatsumi)
- Slum Wolf (Tadao Tsuge)
(Merk også at Breakdown Press har en utgivelse av Yoshikazu Ebisus The Pits of Hell på trappene).
