Anmeldelse
Cello Song – En fortelling om Nick Drake
Jason
Magikon forlag, 2026
Fire ruter per side. Antropomorfe karakterer med pupilløse øyne. Svarthvittbilder med mye blank flate. En streng, fransk-belgisk-inspirert strek. Jason sine bøker er så enkle i utforming og stil at de kan framstå som ufargelagte fargeleggingsbøker om man kikker litt fort på dem. Men om jeg hadde funnet Cello Song på nærbutikken min der jeg vanligvis finner fargeleggingsbøker inneholdende italiensk hjerneråte-memer, hadde jeg sådd tvil om Magikon forlags markedsføringsstrategier.
Å lære en gammel hund nye triks
Hva skal man si om en ny utgivelse fra Jason, vårt lille lands mest anerkjente og internasjonalt lettest gjenkjennbare tegneserieskaper? Man kan sammenlikne ham med regissøren Jim Jarmusch, som Jason selv har nevnt som et forbilde, og hvis filmer i stor grad likner hverandre i stemning, stil og innhold, samtidig som de alltid er veldig kule og særegne. Det samme kan stort sett sies om Jasons utgivelser. Man vet mer eller mindre hva man får, og at det i det minste kommer til å være en veldig kompetent tegnet og fortalt historie.
Denne gangen har Jason tatt for seg Nick Drake, som var en britisk låtskriver og gitarist innen folksjangeren, og som i løpet av 1970-tallet spilte inn det som har blitt stående som noen av de mest legendariske platene i sjangeren. Han var derimot helt ukjent i sin samtid, og etter å ha slitt med depresjon og psykisk sykdom i lengre tid, døde han av en overdose i 1974, 26 år gammel.
I dag er Drakes stemme og gitarspill ikonisk. Man kan se for seg episoden av Doctor Who der Vincent van Gogh reiser fram i tid til 2010 og får se en utstilling av maleriene sine og alle som beundrer dem. Hadde Drake reist fram i tid til 2026, kunne han knapt tatt seg en latte på en kafé uten å høre sin egen musikk over høyttalerne.
Dette med tidsreiser, eller iallfall anakronismer som fortellergrep, er ikke helt søkt å ta opp. Jason benytter seg flittig av det i Cello Song på ganske påfallende måter. Men mer om det seinere.
Jason starter fortellingen sin om Nick Drake idet sangeren blir oppdaget og signerer platekontrakt. Fortellingsstilen er episodisk med korte glimt fra Drakes liv, ikke psykologiserende og dvelende slik mange moderne kunstnerbiografier ofte er. Jason behandler i større grad mytenNick Drake enn mannen. Med det mener jeg at musikeren framstår som en arketypisk lidende kunstner, den kollektive oppfatningen av Nick Drake, heller enn en tredimensjonal karakter eller et tenkende, følende vesen (karakteren er jo til syvende og sist en hund).
Melankolikeren
«Now, little boy lost, he takes himself so seriously / He brags of his misery, he likes to live dangerously», sang Bob Dylan og kunne vel så gjerne snakket om Shakespeares prins Hamlet som Jasons Nick Drake. I den kollektive bevisstheten assosieres nok Nick Drake hovedsakelig med to ting: Vakker, følsom musikk og en tragisk tidlig død. Jason tematiserer Nick Drakes melankolske og depressive vesen. Samtidig som han opplever anerkjennelse for musikken han lager, isolerer han seg. Han slutter å spille for publikum, og flytter hjem igjen til foreldrene sine, før han får et sammenbrudd.
Jason billedliggjør Drakes depresjon med et litt klisjeaktig grep som likevel fungerer, Jasons enkle formspråk tatt i betraktning: Når familie og venner snakker til han, blir snakkeboblene tomme eller helt svarte. Han er helt avkoblet virkeligheten.
Cello Song er så stemningsfull og innhyller hovedkarakteren sin i så mye mystikk, at den kan oppleves litt romantiserende. Men det er heller ikke rart når man behandler en så mystisk figur som Drake. Det blir likevel ikke et problem før slutten kommer, som man virkelig må kalle et mageplask.
27-klubben
Innenfor populærkulturen, særlig i musikkens verden, eksisterer forestillingen om 27-klubben. Altså kjente musikere som alle døde da de var 27 år. Dette inkluderer Jimi Hendrix, Amy Winehouse, Kurt Cobain og Brian Jones. Sistnevnte var et av de grunnleggende medlemmene av The Rolling Stones før alkoholproblemene hans fikk han sparket ut av bandet, og han til slutt døde i en ulykke. Jones dukker opp i Cello Song som et slags spøkelse for Drake, et forvarsel om hans skjebne.
Jeg nevnte at jeg reagerer på de anakronistiske fortellergrepene i boken, og da er det hovedsakelig slutten det handler om: Alle som kjenner noenlunde til Drakes livshistorie, vet at boken kommer til å slutte med en dødelig overdose. Akkurat idet Nick Drake griper pilleflasken, dukker Amy Winehouse opp, sammen med Cobain og Hendrix, og trygler Drake om ikke å ta livet sitt: «Du vil ikke engang bli medlem av 27-klubben!».
For min del trakk dette øyeblikket meg fullstendig ut av den ellers stemningsfulle og nedtonede fortellerstilen. Det er rett og slett et veldig kleint grep.
Dette er Jasons 26. utgivelse på nesten like mange år, og de faste leserne hans som vet hva de forventer, får med Cello Song mer av det samme. Dette er en Jason-tegneserie for Jason-fans, ikke en Nick Drake-biografi. Likevel er det tydelig at det ligger en genuin beundring for sangeren, samt mye research bak denne utgivelsen. Det gjør tegneserien til interessant og stemningsskapende lesing, særlig kombinert med Drakes særegne gitarspill og stemme.
