Jeg har etter hvert begynt å tenke på Jason som en slags tegneserieskapernes Woody Allen.

Filmskaperen fra New York har sine relasjonsdramaer, sine nevrotiske storbytyper og sitt fatalistiske verdenssyn. Tegneren fra Molde har sine populærkulturelle referanser, sine molefunkne dyrefigurer og sitt kanskje enda mer fatalistiske verdenssyn. Begge kan etter alt å dømme komme opp med utallige historier basert på opphengene sine.

Nå er ikke dette unikt for disse to kunstnerne. Man kjenner igjen et Kahlo-maleri, en Cohen-sang eller en Hemingway-novelle når man kommer over dem. Få er likevel så konsekvente som Woody Allen og John Arne Sæterøy.

Og for oss fans er det nettopp der mye av sjarmen ligger. En ny film eller en ny bok betyr mer av det vi liker.

Anmeldelse

Å, Josephine!
Jason
Magikon forlag
2019

Å, Josephine! er en hardcover-bok som består av fire novelle-aktige historier fortalt med fire ruter på hver side og svært tilbakeholden bruk av farger. Den er også rene katalogoen over Jason-troper.

Den gangen Cohen banket Dylan

Samlingens første historie, «The Wicklow Way», er et søsterstykke til den selvbiografiske boken På veien til Santiago (2016). Der gikk tegneren, som en utfordring til seg selv det året han fylte 50, pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Spania. Her går han den 131 kilometer lange turstien The Wicklow Way i Irland.

Mine innvendinger mot På veien til Santiago gjelder i enda sterkere grad for «The Wicklow Way».

Fra historien «The Wicklow Way»

Mens boken i det minste hadde en tydelig undertekst – forfatterens ønske om å bli mer utadvendt – er «The Wicklow Way» ganske enkelt en skildring av hvordan det er å vandre i irsk natur. Noen morsomme assosiasjoner og hyppig inntak av Guinness kan ikke redde den fra å oppleves mer eller mindre poengløs.

«L. Cohen: Et liv» viser på sin side Jason på sitt morsomste.

Denne konsise biografien over Leonard Cohen er som en Wikipedia-artikkel pepret med tvilsom informasjon. Jeg hadde i hvert fall ikke fått med meg at den tilsynelatende så sindige poeten banket opp både Hendrix og Dylan. Jo mer man vet om Cohen, jo festligere vil serien være.

Forøvrig er «L. Cohen: Et liv» en god demonstrasjon av hvordan Jasons dyrefigurer fungerer: Fordi Cohens uttrykk forblir like uutgrunnelig enten han spiller sjakk med Fidel Castro eller tar over som vokalist i U2, blir han på et eller annet vis også ustyrtelig komisk.

Fra «L. Cohen: Et liv»

Å, Jason!

Bokens beste serie er nok likevel «Diamantene».

Som i Jeg drepte Hitler (2007), Savnet katt (2013) og flere av de siste årenes kortserier, tar Jason her utgangspunkt i noen velbrukte sjangerklisjeer for å fortelle en knirkete og uforutsigbar historie om mennesker som på hvert sitt vis virker fortapte.

Det er noe med et par som venter barn, to litt slitne typer som spaner på dem og flere ganske ubehagelige hemmeligheter. Jason antyder mye, men forklarer lite. Noen av handlingstrådene lar han ganske enkelt bli hengende i luften. Effekten er mildt foruroligende. Og jeg må lese historien én gang til.

Fra «Å, Josephine»

Like godt fungerer dessverre ikke den avsluttende tittelnovellen.

«Å, Josephine!» begynner som en av Jasons «high concept»-ideer fra hefteserien Mjau Mjau på 90-tallet: Hva om Napoleon Bonaparte ikke ble sammen med sin keiserinne Joséphine, men den amerikanske vaudeville-artisten Josephine Baker (1906–1975)?

Det er et fiffig utgangspunkt. Som fortelling blir «Å, Josephine!» likevel for springende – først tøysete, så absurd, deretter tragisk, til slutt åpen og poetisk – til å sitte ordentlig.

Men en kunstner som er villig til å ta sjanser, vil nødvendigvis ikke lykkes hver gang. Som Woody Allen har sagt: «Du lager en film, og resultatet kunne alltids ha vært bedre. Så du prøver igjen, og feiler én gang til. På en måte liker jeg det. (…) Hva ville skje hvis jeg oppnådde perfeksjon? Hva skulle jeg gjøre da?»

Å, Josephine! er en blandet fornøyelse og neppe den Jason-boken man burde begynne med.

Men for langt fremskredne fans er selvsagt to kjøttfulle stykker «prime time» Jason, altså «L. Cohen: Et liv» og «Diamantene», for et festmåltid å regne. Jeg koste meg i hvert fall gløgg.

Tegneserieskaper, illustratør og grafisk designer. Skriver om film og musikk i Fædrelandsvennen. Bor i Kristiansand.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.