Selvpublisert
Norge er fullt av tegneserieskapere som ikke er tilknyttet noe forlag. I denne bloggen snakker Hege Haugan med noen av dem.
Webcomics har eksistert så lenge det har vært mulig å dele ting via internett. De tidligste webcomics kan spores helt tilbake til midten av 1980-tallet, men det var først rundt årtusenskiftet at det virkelig tok av. Webcomics står fortsatt sterkt, og er i dag en av de vanligste måtene å selvpublisere tegneserier på.
Mia Thrane Hansen – kanskje bedre kjent under brukernavnet Lilliumboi – er skaperen av den nettbaserte tegneserien The Silence of Songbirds som hun publiserer selv på Webtoon. Første kapittel ble publisert 10. desember 2021, og har i skrivende stund over 84 500 følgere og fått 4,7 millioner visninger.
Da jeg gikk på Bjerkely Folkehøyskole var Mia en av miljøarbeiderne. Siden november i fjor har vi også delt arbeidsplass hos Heiaklubben på Carl Berner. Jeg og Mia kjenner hverandre med andre ord ganske godt fra før.
Før intervjuet leste jeg alle de 54 kapitlene av The Silence of Songbirds. Kort oppsummert: Barndomsvennene Milo og Ollie gjenopptar kontakten på universitetet, og Milo oppdager en magisk verden gjennom Ollie som viser seg å være mørkere enn han først trodde. Mia selv beskriver det som en overnaturlig gutt-møter-gutt-fortelling om mental helse, selvaksept og kjærlighet.
Personlig foretrekker jeg å lese tegneserier i et fysisk format heller enn på skjerm, og jeg har lite oversikt over myriadene av historier som finnes på alle de forskjellige nettsidene hvor tegneserieskapere kan selvpublisere tegneserier.
Dette innrømmer jeg først som sist når vi møttes på Sentralen midt i Oslo sentrum en snøfylt dag i januar.
– Ikke jeg heller!
Mia ler. Hun er en utadvendt, pratsom og varm trønder med glimt i øyet. Jeg tar meg selv i å bli overrasket over innrømmelsen. Når man leser The Silence of Songbirds føles det som at Mia har stålkontroll på formatet, og hun forteller en hjertevarm og spennende historie som er perfekt tilpasset til denne måten å lese på.
Gjorde du mye research på nettpublisering før du publiserte tegneserien din?
– Jeg har lest veldig mange tegneserier i bøker og blader, men da jeg ble interessert i mer voksne tegneserier og manga var det mest naturlig å lese dem ulovlig på nett. Ei jeg fulgte på instagram annonserte at hun skulle publisere en tegneserie på Webtoons, og det var slik jeg lærte at dette var en måte å publisere serier på. Til å ha holdt på med dette i fire år har jeg lest ekstremt lite webcomics.
Har du mye klart på forhånd før du publiserer et kapittel?
– Jeg har egentlig ingenting klart på forhånd, annet enn en tidslinje jeg lagde i 2021 som jeg har gått helt sykt bort fra nå. Hovedpoenget er fortsatt det samme, og jeg har alltid visst hvilken slutt jeg ønsker og hva som må skje for at karakterene skal komme seg dit. Alt annet lager jeg måned for måned. Det er mye av grunnen til at jeg ikke leser mer webcomics tror jeg. Jeg har jo ikke tid.
Som en som har vært vitne til Mias iherdige arbeid med The Silence of Songbirds, kan jeg skrive under på at dette er tidkrevende.
– Jeg starter måneden med å skrive et slags manus, selv om jeg ikke alltid følger det. Jeg har store håp om å få med fem forskjellige plotpoeng, men jeg får aldri til mer enn tre. Jeg er alt for ivrig og tar meg vann over hodet hver gang.
Hva var den første tegneserieopplevelsen din som gjorde at du fikk lyst til å lage tegneserier?
– Det var Wendy-bladene. De hestebladene, de var hele barndommen min. Jeg hadde hvert eneste nummer og rommet mitt var dekket i hesteplakater. Jeg pleide å lage mine egne tegneserier – fargelagt og alt, med egen forside – som jeg ga til vennene mine. Jeg teipa til og med på en gave, for det var jo alltid med en liten gave i sånne blader.
Hvordan gikk du fra Wendy til The Silence of Songbirds?
– Mye startet med W.I.T.C.H. Den endra alt tror jeg. Mamma hadde sett det første bladet på Narvesen og kjøpt det for hun tenkte “det kommer Mia til å like”. Wendy er jo veldig enkelt, men i W.I.T.C.H. er det jo flere dimensjoner og magi. Jeg synes det var litt vanskelig å forstå. Storesøstra mi hjalp meg med å lese. Jeg elsket det og fikk alle vennene mine hekta.
W.I.T.C.H. var en banebrytende tegneserie da den ble utgitt på norsk i 2001, spesielt for kvinner i min og Mias generasjon. Ikke bare var det nytt og spennende, men det ga oss unge, relaterbare kvinnelige helter. Blant andre tidlige inspirasjonskilder nevner Mia Beyblade, Code Lyoko, Naruto, Harry Potter, Avatar The Last Airbender, Teen Titans og Buffy The Vampire Slayer. Fellesnevneren er et stort karaktergalleri med tydelige arketyper.
– Det at hver av karakterene representerer noe, snakker virkelig til meg. Jeg er også veldig glad i hverdagslige settinger og kjærlighetshistorier, og jeg elsker det overnaturlige. Det trenger nesten ikke forklares en gang. Derfor har jeg brukt det selv. Når karakterene er mennesker med en overnaturlig side, gir det meg veldig mye spillerom for å utforske den psykiske helsen deres.
Hvordan balanserer du verdenen du skaper med det store karaktergalleriet?
–Jeg er mest fokusert på karakterene. Det er en suksessoppskrift for min type leser, for det er jo karakterene man bryr seg om. Jeg gir aldri informasjon om verdenen før jeg er sikker på at leserne virkelig trenger det for å forstå neste steg av historien.
Selv om Mias fokus er på karakterene, er det tydelig at hun har tenkt mye på verdenen i tegneserien, og hun kjenner reglene som styrer den godt.
– Verdenen er helt enorm! Jeg har mange andre historier jeg har lyst til å skrive også, historier jeg kom på før jeg begynte på Songbirds, men jeg har innsett at alle mine historier kan foregå i samme verden. Magisystemene er veldig like. Det synes jeg er gøy. Jeg ser for meg at hvis man er kjempeglad i The Silence of Songbirds, og elsker universet, så vet man at man kan fortsette å lese mine historier. Man har på en måte allerede et grunnlag for å forstå universet.
Har du satt en dato for når The Silence of Songbirds skal være ferdig, slik at du kan jobbe med de andre historiene dine?
– Jeg sa egentlig at jeg skulle bli ferdig i fjor, men det tar så mye lengre tid enn jeg tenker. Det er jo ideelt sett noe et team burde gjort. Det hadde aldri gått om jeg ikke hadde en ekstrajobb som bartender ved siden av. Jeg merker veldig at økonomien i hele verden er rævkjørt, og det kan du sitere meg på. Å støtte skapere på Patreon er jo gøy, men ikke noe som er livsnødvendig. Jeg ser at det er mange som støtter en måned når de har mulighet, og det setter jeg stor pris på.
Mia er flink til å vitse og le i alt alvoret, men trangere økonomiske tider gjør det vanskelig for skapere. Det er noe jeg selv kan føle på, og det er forfriskende å høre at en som tilsynelatende har lykkes også kan slite.
– Jeg ser jo at andre store kreatører sliter like mye, selv om de gjør det bra på Webtoon. Det er lett å tenke at om man bare får en avtale eller noe så går det bra, men det gjør jo ikke nødvendigvis det. Webcomics er en kjempevanskelig bransje. Å få inntekter fra internett er et blodsug. Du må hele tiden kjempe for å være relevant, og du konkurrerer med hele verden.
Mia forteller om all jobbingen som skal til for å få det til å gå rundt. Om dager med tegning, netter med bartending, og ekstremt lite hvile.
– Arbeidsmengden avtar jo aldri. Det er utmattende å aldri bli ferdig, og selv om det går bra og jeg synes det er dødskult så innser jeg at jeg ikke kan holde på slik som dette veldig lenge. Det er derfor jeg har begynt å tenke at det å komme seg på et forlag er den beste veien videre.
Men alt arbeidet har lønnet seg. 84 000 følgere er jo mye!
– Det er egentlig ikke så veldig mye på Webtoon. Jeg tenker mye på hvor jeg kunne ha vært hvis jeg var flink til å promotere. Om jeg klarte å publisere noe en gang i uka, slik som de som virkelig gjør det stort. Det føles unaturlig å si, men jeg er sikker på at Songbirds kunne ha vært en av de mest populære seriene på Webtoon om jeg fikk til dét.
Jeg tror ikke det handler om evne, men heller om kapasitet. Du er jo bare et menneske.
– Ja, jeg kjenner på det hele tida. Det er bare meg som gjør alt, med en hånd som jeg prøver å ikke få senebetennelse i og søvn som jeg aldri får. Angst og depresjon har jeg også. Forresten så er jeg også singel!
Mia bruker åpenbart mye av seg selv i tegneserien. The Silence of Songbirds er en historie om mental helse og selv-aksept i en BL-innpakking. BL – eller Boys Love – er et paraplybegrep på historier om romantiske forhold mellom menn, rettet mot et kvinnelig publikum.
– Boys love er trekkplasteret. Cute boys kissing selger veldig godt!
Det er noe veldig sant i dette. BL har blitt voldsomt populært siden begrepet oppstod på 1970-tallet i Japan. I dag er det en betegnelse som også blir brukt om vestlige tegneserier. Det gjør det naturlig å spørre om Mia tenkte taktisk da hun lagde en historie om to unge menn som blir forelsket.
– Jeg har reflektert mye over det. Det går jo en debatt nå om hvorvidt kvinner burde skrive historier om skeive menn. Men jeg opplever at det er godt å kunne uttrykke meg gjennom karakterer som jeg ikke kan relatere meg til direkte. Jeg finner en slags trygghet i at de er såpass fjerne fra meg. Det gjør at jeg ikke avslører meg selv så mye. Jeg er jo også en av kvinnene som synes det er godt å se to menn som er myke sammen. Jeg elsker å dyrke den feminine siden til menn, spesielt siden jeg har mye erfaring med menn som er ganske vond. Jeg tror den tilnærminga gir meg trøst.
Det er jo en interessant debatt om kvinner skal kunne skrive om skeive menn.
– På internett blir man så opptatt av hvem som har rett og hvem som har feil. Det kjedeligste jeg kunne gjort som tegneserieskaper er å lage enda en hetero kjærlighetshistorie, hvem faen trenger det? Absolutt ingen!
Personlig, som en skeiv kvinne, var det forfriskende å lese The Silence of Songbirds, hvor karakterenes problemer ikke er ytre faktorer som homofobi, men indre demoner som handler om andre ting enn legning og seksualitet.
– Mental helse er det jeg har mest å si om. Selv om jeg oppererer i en drømmeverden hvor homofobi og rasisme tilsynelatende ikke eksisterer, så er det fortsatt viktig at de historiene blir fortalt, og da er det i alle fall viktig at vi løfter fram historiene til de som har opplevd det. Diskusjonen om skeive i media er interessant, men jeg tror ikke vi kommer til å finne et svar som alle er fornøyde med. Det viktigste er at vi som lesere er bevisste på hva vi konsumerer, og at de som har laget det er folk med hodet på rett plass.
Føler du at du har innpass i det norske tegneseriemiljøet?
– Det er vanskelig å svare på. Jeg har tenkt at det ikke er plass til meg, fordi det jeg holder med på er på internett. Jeg har følt litt på utenforskap. Jeg kjenner folk som er godt integrert i tegneseriemiljøet, og det å stå på utsiden og se at de har et stort miljø hvor de kan ha samtaler og diskusjoner har vært litt kjipt. Det hjalp veldig da jeg fikk arbeidsplass hos Heiaklubben. Jeg ble nesten forlegen, for jeg var ikke forberedt på at de skulle ta meg så på alvor. De pusha meg virkelig ut av komfortsonen min.
Mia tror mye av utenforskapet hun har følt på er selvforskyldt fordi hun ikke har tatt seg selv seriøst. Men i april 2025 ble hun intervjuet av NRK i en reportasje om Webtoons. Kulturklippet ble også sendt på Dagsrevyen 3. mai samme år.
– Jeg pleier å si at NRK «outa» meg som tegneserieskaper. Det førte til at flere i det norske tegneseriemiljøet tok kontakt med meg, siden jeg ikke turte å ta kontakt med dem. Det er snille folk som er opptatt av å skape muligheter for hverandre. Miljøet kan oppleves som vanskelig å komme inn i, men jeg tror ikke det er noe vanskeligere enn for alle andre miljøer. Kreative folk er jo en gjeng med snålinger. Egentlig er det bare mange som synes det er vanskelig å si «hei» først.
Har du mange du diskuterer med når du jobber?
– Egentlig bare romkameraten min, Sarah. Hun er den eneste som vet alt som skal skje i serien, og hun godkjenner alltid før jeg legger ut et kapittel. Jeg har blitt så vant til å jobbe alene at jeg ikke føler noe behov for å sjekke med alle.
Har du noen tips til andre som vil lage webcomics?
– Det fungerer best hvis man publiserer ofte, og at man er tydelig på sjangeren man jobber i, for det er slik Webtoons kategoriserer. Det er mange som lener seg mot den koreanske Manwha-stilen, men prøv å ikke kopiere andre. Len deg heller mot det som er spesielt for deg. Lag mange kapitler klare så du kan legge ut hyppig i starten. En gang i uka er det beste. En ting som kan være hardt for mange å høre, er at man må være ærlig med seg selv om man er klar til å lage det man har lyst til. Det var først sent i 20-årene, da jeg hadde prøvd å leve litt på egenhånd og opplevd ting, at jeg klarte å fortelle historiene jeg ønsket. Jeg følte meg ikke teknisk klar da jeg startet, men jeg bestemte meg for at nå må jeg bare gjøre det, også får det bli bra underveis. Det er et av de beste valgene jeg har tatt.
Det er jo også et godt tips: Du har muligheten til å bli bedre etterhvert.
– Ja, jeg synes det er både flaut og fantastisk å se hvor mye jeg har vokst. Man må bare akseptere det. En av de beste lærdommene jeg har fått i livet fikk jeg av bestevenninnen min, Ingrid. For noen år siden, en gang jeg sikkert satt og grein fordi jeg var så sliten og aldri ble ferdig, sa hun at jeg måtte lære meg å anerkjenne verdien av godt nok. Det er både noe å strekke seg etter og noe å sette på bremsene for.
