Elsker, elsker ikke

Alle vil bli elsket, men til hvilken pris? Karstein Volle tar bladet rett fra munnen i sin nyeste bok, passende nok titulert: Jeg elsker alle. Det handler om å elske og å bli elsket. Fundamentale behov hos oss mennesker, tilsynelatende. Og om vi skal tro dagens mediebilde, noe som er langt vanskeligere i vår tid enn tidligere.

Hos Volle er det kjærlighet i den teknologiske tidsalder som står i sentrum. Swiping på tinder, VR-dater, Incels og anti-Incels er blant tingene vi skal gjennom, vel å merke satt på spissen slik at bildet som manes frem best kan beskrives som tragikomisk.

Med det sagt er det ikke romantikken som kommer tydeligst frem i Volles tegninger, men snarere den eksistensielle ensomheten som synes å ramme oss på tvers av alder, og sosiale og økonomiske klasser. Spørsmålet som melder seg er om dette egentlig er nytt – eller om vi bare har fått for høye forventninger til kjærligheten, og livet som sådan?

Å finne nåla i høystakken

Jeg elsker alle presenterer to narrative løp. Vi møter en kvinne og en mann som har matchet på tinder, og følger dem mellom deres tre første dater. Parallelt blir vi introdusert for en mann med ambisjon om å «elske alle» menneskene i en tilfeldig tbanevogn. Sistnevnte synes å være et undernarrativ til det fortellingen om datende paret.

De tre datene vi følger foregår alle på futuristiske spisesteder hvor restaurantopplevelsen er satt til virtuell virkelighet. Slik kan paret forflytte seg gjennom et uendelig utvalg av steder, og invitere alle fra Buddha, til John F. Kennedy, og Totoro til bords. Dette til tross er det kun paret som kan snakke sammen – som kvinnen påminner mannen er jo ikke de VR-fremstilte personene ekte.

Selv om mulighetene synes grenseløse, har teknologien også i dette sine begrensninger – og datenes suksessrate bestemmes fortsatt av det rent faktiske; de to involverte partenes kjemi. Alle de teknologiske distraksjonene blir med andre ord nettopp det: distraksjoner eller illusjoner som skaper et vrengebilde av at alt er mulig. I overført betydning kan dette også leses som en metafor for vår tids datingapper, hvor man møtes av abnorme mengder mennesker som man på en brøkdel av et sekund (som regel) avviser ved å swipe til venstre. Har det økte tilbudet gjort det vanskeligere for oss å finne hverandre? Har vi blitt for kresne?

Anti-incel

Skal man tro profilerte inceleksperter, som psykolog Marius Stevang, har vi alle en «romantisk markedsverdi», og forskjellene oss imellom er store. Typisk incelretorikk sier at likestillingen og det store utvalget på partnermarkedet gjør at stadig flere velges bort og forblir ensomme gjennom livet. Volle går ikke inn på dette. Derimot lanserer han en ny figur – anti-incelen. Han som skal elske alle.

Han vil skape endring i verden, gjøre den til et bedre sted. Og da må vel kjærlighet være svaret? Nøysomt jobber mannen seg gjennom de 24 personene i den utvalgte tbanevogna. Møysommelig får han dem alle til å elske ham, og han elsker med alle.

Åpenbart går dette ad undas. Ekteskap brytes opp, menn som tidligere ikke har ansett seg som skeive går inn i livskriser, og hovedpersonen selv blir forelsket, men må bryte med kvinnen for å fullføre eget prosjekt. Volle får slik helt tydelig fram kjærlighetens bakside ­– for når man elsker løper man alltid en risiko for å bli såret. Det å elske alle, for så å forsvinne (slik Volles karakter gjør) må være noe av det mest brutalt hjerteløse en kan gjøre.

Katastrofal kjærlighet

Hos Volle er ikke kjærligheten bunnløst god i seg selv. På den ene siden skildrer han vår lengsel etter den, samtidig som at han subtilt får fram problemet i våre naivistiske idéer om parforholdet og kjærligheten som overgår alt. Det er rett og slett litt for enkelt.

Våre rosemalte (vrang)forestillinger underbygges av Volles estetikk Alle tegningene i boka er rosa. Her oppstår en absurd kontrast mellom Volles tunge, og ellers nokså mørke, stil og den barnslige, jenteromaktige paletten. Det er rett og slett litt off. Akkurat som bokas innhold – som på den ene siden tydelig uttrykker en lengsel etter kjærlighet, samtidig som den også får selve begrepet i seg selv til å fremstå som idiotisk.

Idet jeg lukker Volles bok klarer jeg bare å tenke på Tina Turners hit fra 1993 «What’s Love Got To Do With It». For hvem trenger et hjerte når et hjerte kan knuses? Turner svarer ikke på eget spørsmål, og det gjør ikke Volle heller. Men en ting står klart – selv om den sårer oss, og kanskje ikke er så endimensjonalt god som vi vil ha det til, så kommer vi ikke unna kjærligheten.