Finurlig fortelling om livets forandringer

Dorte Walstads tegneseriedebut som formidler skilsmisse, søskenforhold og store følelser, er noe helt for seg selv. Storesøster og Lillesøster skal besøke pappa for første gang på lenge, i leiligheten han deler med sin nye kjæreste. Familien har raknet og det finnes ikke lenger ett felles hjem, men to ulike hjem som søstrene må forholde seg til.

Det er flere hint til leseren om at forholdet mellom mammaen og pappaen er mye skralere enn de viser til jentene. En telefonsamtale i bakgrunnen der mammaen påpeker at «Det var ikke den avtalen vi gjorde nå sist» blir gjenfortalt til søstrene som at «Pappa gleder seg sååå mye til å se dere!»

Mamma kaller det helgebesøk, pappa kaller det «hjemme».

Små, betydningsfulle detaljer

Vi blir fortalt at de ikke har sett pappa siden i sommer, og han bor langt unna. Men kjøreturen tar 40 minutter, og de befinner seg fortsatt i Oslo.

Dette er små detaljer Walstad formidler uten å tre over hodet på leseren at dette er en vrien situasjon for alle involverte.

Verken pappaen eller hans nye kjæreste befinner seg på samme bølgelengde som søstrene, og Walstad formidler denne utilpassheten gjennom en rekke betydningsfulle symboler.

Storesøster må låne gummistøvler til skogsturen – og de er for store, så hun klarer ikke holde følge med de andre i skogen.

Gjesterommet søstrene skal sove på, er fylt av pappesker fra farens flytting.

Pappaens nye kjæreste har hår som minner om en røyksky, som noen ganger er så stort at det tar opp hele rommet.

Det siste er et flott fortellergrep som sier mye om karakteren og søstrenes forhold til henne, og hvordan barn kan se voksne i vanskelige situasjoner.

Rette streker og myke bølger

Walstad leker med sidene sine, der boligblokker og soverom blir tegnet med rette, nesten arkitektoniske streker som står i konstrast til trærne og veiene til og fra byen. En kråke flyr gjennom boka som en rød tråd, og er der når Storesøster trenger en å snakke med eller en venn – noe som understreker hvor lite kontakt hun får med faren og hans nye kjæreste.

Særlig sekvensene der Storesøster enten drømmer eller fantaserer er sterke. I disse viser hun hva hun virkelig føler – noe vi ikke får se i selskap med faren, som til enhver tid ber henne skjerpe seg eller slutte å mase.

I drømmen sin roper hun til faren og stikker hull på vannsenga med saks. I en fantasisekvens mens hun er på skogstur, kommer kråkevennen og flyr henne hjem igjen til moren.

Søstrene lager også små fortellinger om omgivelsene sine, og kjærligheten mellom dem skinner fra den lille fantasiverdenen de lager, der det finnes både dinosaurer og mus som bor i gummistøvler.

Ingen avsluttende moral

Boka slutter med at søstrene blir hentet av mamma når helgen er over. De kjører hjemover etter å ha spist middag på McDonalds, og kommer hjem-hjem, som storesøster kaller det. Storesøster treffer kråkevennen sin igjen og sier at «Akkurat nå går det bra».

Og det er her Walstads bok står frem som noe helt spesielt.

Det er ikke noe moral på slutten om at livet går videre og kan være bra både her og der. Det finnes ingen konklusjon om at begge deres nye hjem er ålreite steder, og livet kan lett gå videre selv om alt er annerledes. Søstrene har hatt en udelt kjip tid hos pappaen, og er sjeleglade for å være hjemme hos mammaen og de vante tingene sine igjen.

Det er en utrolig forfriskende slutt. Andre skilsmisse/foreldre-har-ny-partner-fortellinger ender gjerne med at en slags forsoning eller enighet nås mellom partene (ta for eksempel Esters univers av Oda Valle), og en lærdom om at nye familiekonstellasjoner kan være positivt og gøy. Det finnes en stor leserskare for den slags fortellinger, men Jeg vil ikke være her viser at ting ikke alltid trenger å ha «ordna seg» til sist.

Det trengs ikke noe mer avsluttende moral enn at noen ganger er voksne kjipe, og noen ganger vil man ikke være et spesifikt sted, samme hvor mye de voksne forteller deg at det må man tåle. Det er en konklusjon jeg tror vil treffe blink både hos yngre og eldre lesere, barn som voksne. Jeg aner prisdryss i året som kommer for Jeg vil ikke være her.