Nora Krugs selvbiografi Heimat er en av de mest kritikerroste og prisbelønte tegneseriebøkene fra i fjor både i USA og Tyskland. Boken er utgitt eller på vei til å bli utgitt i femten ulike land godt spredt over hele verden, og har nå også kommet på norsk med undertittelen «Et tysk familiealbum».
Krug tar utgangspunkt i sin egen skyldfølelse for nazismen, selv om hun er født i 1977, og undersøker hva bestefaren og andre i familien gjorde under andre verdenskrig. Boken er bygd opp som en etterforskning, der Krug søker etter spor i arkivene og intervjuer slektninger og historikere. Hun gransker familiehistorien, men dypest sett handler boken om henne selv og hennes forhold til «Heimat», altså hjemsted. Heimat er et sentralt begrep i tysk selvforståelse. Nazistpartiet brukte det til propagandaformål og Heimat-romanen er en egen sjanger. Ved å avdekke sannhetene om familien, forsøker Krug å forsone seg med det som er hennes hjem og tilhørighet.
Heimat er del av en tendens der tyske serieskapere behandler nazismen og nasjonal identitet. Markus Freise og Christian Hardinghaus intervjuer i Grossväterland (2016) tyskere som deltok i krigen, og gjenforteller episoder fra krigsutbruddet og slag i Nordsjøen og Stalingrad. De korte seriene er realistiske, og handler særlig om hvordan personene overlevde. Birgit Weyhe er en av det siste tiårets mest sentrale tyske serieskapere, og har i flere bøker behandlet tysk 1900-tallshistorie og nasjonal identitet. I boken Im Himmel ist Jahrmarkt (2013) tar hun for seg besteforeldrenes historie, og knytter familiefortellingen til hendelser i tysk historie.
Nora Krug bor og arbeider i Brooklyn, og har levd i New York det meste av 2000-tallet. Hun har tidligere laget tegneserien Red Riding Hood Redux (2009), en alternativ vri på Rødhette og ulven, og enkelte kortere serier i antologier. Krug har også laget bildebøkene Shadow Atlas (2012) og My Cold Went on Vacation (2011), sistnevnte sammen med forfatteren Molly Rausch. Disse tidligere bøkene viser en eksperimentvilje som gir full uttelling i Heimat. Selvbiografien er et overflødighetshorn av visuelle elementer og stilgrep. En håndskrevet tekst utgjør tråden i fortellingen, som i en dagbok, men Krug utbroderer med illustrasjoner, skisser, foto, avisklipp og tegneserieruter.
Empirix møtte Nora Krug tidligere i år på tegneseriefestivalen i Angoulême. Hun hadde ankommet den franske tegneseriehovedstaden samme dag, og åpnet samtalen med en munter advarsel: «Jeg sov ikke i natt – håper svarene mine er forståelige.»
Empirix: Hva betyr «Heimat» for deg?
Nora Krug: Begrepet er fortsatt vanskelig å definere for meg. Det jeg har lært, er at det er et begrep som ikke er statisk. Det er noe som kan og bør utvikle seg, slik som samfunn utvikler seg. Så snart du etablerer en statisk innramming, får begrepet et preg av eksklusivitet og er ekskluderende. Det er akkurat hva nazistene gjorde. Det tok hevd på «Heimat», og ville holde begrepet for seg selv – og ingen andre. Jeg tror det tvert imot er et individuelt begrep, som er forskjellig for alle. For meg personlig, ettersom jeg har bodd utenlands i over tyve år, er det et begrep som jeg særlig knytter til barndommen. Så det er noe jeg føler jeg har mistet, men det er samtidig alltid med meg.
Heimat-romanen er en egen sjanger i tysk litteratur. Hvordan forholder du deg til denne tradisjonen?
Det er interessant fordi det er en tradisjon som min generasjon og mine foreldres generasjon har store problemer med, fordi begrepet ble misbrukt og overtatt av nazistene. Etter krigen når Tyskland ennå ikke hadde konfrontert sin nazi-fortid, på 1950-tallet, ble det lagt voldsomt mye vekt på. Det var Heimat-drama på tv og Heimat-musikk og Heimat-romaner. Jeg tror det var en måte å flykte fra den fryktelige fortiden. Først på 1960-tallet begynte tyskere virkelig å se tilbake og vurdere de grusomme gjerningene som var begått.
Jeg ville distansere meg fra den tradisjonen. Både jeg selv og utgiveren i Tyskland ville opprinnelig ikke kalle boken «Heimat» på grunn av disse negative konnotasjonene. Men nå er begrepet blitt populært igjen blant den ytre høyresiden i Tyskland. Det var da vi bestemte oss for å bruke tittelen «Heimat», fordi vi følte vi trengte å ta begrepet tilbake. Jeg ville si at «Heimat» også kan ha betydning for noen som ser kritisk tilbake på fortiden, og ikke bare for det ekstreme høyre som mener de har eksklusiv hevd på begrepet.
Boken har blitt en stor suksess i Tyskland, men originalutgaven er ikke den tyske?
Nei, boken ble laget for et amerikansk forlag. Jeg signerte kontrakt i USA først, og jeg skrev boken på engelsk, fordi jeg trengte å distansere meg selv fra kulturen min. Hele boken handler om et distansert blikk bakover. Språket er som kjent en sterk kulturbærer, og jeg trengte å bryte ut de tyske talemåtene. Det er skrevet så mange bøker i Tyskland om vår vanskelige historie. Jeg ville yte rettferdighet overfor alle de forfatterne som har skrevet om temaet i Tyskland på tysk. Jeg følte at det hang som et lodd over skuldrene mine. Å skrive på engelsk var befriende.
Er det forskjeller i reaksjonene på boken i Tyskland og utenlands?
Jeg har på nært hold sett forskjellen mellom USA og Tyskland. I Tyskland har den fått ekstremt god mottagelse, både fra kritikere og salgsmessig. Det har vært en overraskelse, for Tyskland har egentlig ikke noen sterk kultur for visuelle bøker for voksne. I alle fall ikke i samme grad som Frankrike og USA. Jeg fryktet dessuten at tyskere ville føle at dette var nok en bok om et velkjent tema. Det motsatte har skjedd, og jeg tror bildene har bidratt til å åpne en ny måte å se temaet på.
I USA ser det litt annerledes ut. Boken er anbefalt av kritikerne, men det har ikke gitt stort utslag i salget ennå. Jeg tror noe av grunnen er at det tyske krigsperspektivet er uvant. Selv om amerikanerne ble rammet av krigen ved at mange mistet familiemedlemmer, var de geografisk mer atskilt fra den. Hollywood har dessuten skapt et bestemt krigsnarrativ om andre verdenskrig, som er dypt innprentet i amerikansk tenkemåte. Mitt perspektiv, det jeg prøver å formidle, er ukjent for dem og er nok vanskelig å gå inn i for en del.
Hvorfor ville du undersøke din egen familiehistorie?
Det var mange grunner. Jeg tror den viktigste grunnen var at jeg hadde bodd utenlands, og hvis du lever i utlandet innser du at du aldri bare er et individ, men også en representant for landet ditt. Det betyr også fortiden til landet ditt, fordi et land er definert av fortiden sin. Jeg ble ofte konfrontert med negative stereotyper om tysk kulturell identitet. Så jeg følte et stadig sterkere behov og ansvar for å kommentere den paralyserende skamfølelsen som jeg hadde vokst opp med, som en tysker av min generasjon. Samtidig innså jeg, og det at jeg bodde utenlands var viktig for den erkjennelsen, at den abstrakte, kollektive skammen ikke var noe annet enn en tom gest. Den er nødvendig, men det er egentlig ikke å ta ansvar. For du kan bare ta ansvar hvis du ser på din egen familie og stiller individuelle spørsmål, og beveger deg vekk fra den kollektive følelsen av skyld. Bokprosjektet var det jeg følte jeg måtte gjøre for å konfrontere min families fortid. Jeg tror ikke jeg hadde skrevet boken hvis jeg ikke hadde forlatt Tyskland.
Hva slags forventninger hadde du om hva du ville finne ut om familien?
Jeg visste på en måte at ingen i min familie hadde vært noen stor krigsforbryter eller motstandskjemper, fordi de navnene er offentlig kjent i Tyskland. Så jeg antok at mine besteforeldre var i kategorien imellom, de som fulgte strømmen.
Denne kategorien er også interessant fordi det er menneskene som lever i krigens gråsoner som kan fortelle oss mest om hvordan totalitære regimer kommer til makten. Det er lett å ikke identifisere seg med en høytstående nazioffiser. Men ser du på gruppen av tilhengere, er den mer sammensatt og nærmere ditt eget opphav. Det jeg ikke forventet var at min bestefar hadde vært medlem i nazistpartiet NSDAP. Ingen i familien min hadde trodd det. Han hadde alltid stemt for sosialdemokratene og bare 15 prosent av tyskerne var med i nazistpartiet. Ingen ble tvunget til å bli medlem, slik jeg ser det. Så det var et stort sjokk.
Hvordan har familien din reagert på boken?
De har vært veldig åpne gjennom hele prosessen. De ønsket å finne ut av hva som skjedde like mye som meg selv. Jeg tror det delvis er fordi de visste at målet mitt ikke er å utpeke skyldige, men heller ikke å unnskylde noen. Noe av det jeg fryktet mest var at i USA ville boken bli misforstått som et forsøk på å gjøre tyskere til ofre, og det er overhodet ikke meningen. Intensjonen min er å stille spørsmål og å se mer nøye på hendelsene og menneskene.
Jeg tror foreldrene mine og familien min visste det, så de var ikke urolig for at jeg skulle trekke familien ned i gjørma eller noe sånt. De var veldig støttende. Det som var interessant for meg, var hvordan de forholdt seg til informasjonen jeg fant. Alle har hatt sin måte å håndtere sannheten på. Moren min sin reaksjon på bestefars medlemskap i nazistpartiet var annerledes enn reaksjonen til tanten min. Hun forsøkte mer å forsvare ham, selv om jeg er sikker på at hun ikke syntes dette var noen god nyhet. Interessant nok var det hun som hadde det mest vanskelige forholdet til ham når han var i live. Det viste meg hvor dypt det personlige og politiske er knyttet sammen. Kanskje prøvde hun å reparere forholdet ved å forsvare ham i ettertid.
Du nevnte skam og skyldfølelse. Er det typisk for din generasjon å ha en skyldfølelse for nazismen, selv om man er født en stund etter andre verdenskrig?
Det er mitt inntrykk. Det kommer nok an på hvor du vokste opp, om du var fra Vest eller Øst Tyskland, hvem lærerne dine var, hvem familien din var og så videre. Mitt inntrykk, basert på den positive mottagelse av boken i Tyskland, er at de fleste tyskere i min generasjon kan identifisere seg med denne følelsen. Det gjelder også den manglende evnen til å bruke denne følelsen på en konstruktiv måte, ved å si hva kan jeg bidra med for å gjøre samfunnet i dag mer tolerant, og fri oss fra den paralyserende skyldfølelsen.
Kan din generasjon håndtere krigstraumet og stille spørsmål på en annen måte enn dine foreldre?
Ja, jeg tror det. Og det handler også om forskjeller i relasjonen man har med sine foreldre, i forhold til med sine besteforeldre. Jeg hadde ikke noe tett forhold til mine besteforeldre, og har et tett forhold til foreldrene. Når det er distanse, kan du se ting mer klart. For hver generasjon er det en mulighet for å se det som har skjedd på en annen måte.
Hva mener du var drivkraften bak boken, var det ønsket om å forsone deg med familiens fortid eller å lage et stykke kunst – eller begge deler?
Når du skriver skal du alltid fokusere på deg selv, så jeg forsøkte å ikke tenke på en universell mening mens jeg skrev. Håpet er at det er en universell mening ved at du er et produkt av historien, et produkt av landet ditt sin politiske historie. Vi er de vi er på grunn av det som var før, vi er ikke atskilt fra fortiden. Derfor har vi et ansvar for å fortsette å undersøke fortiden. Både de gode og dårlige sidene, og tyskere er ikke flinke nok til å legge vekt på de gode sidene. I USA er nesten det motsatte tilfellet. Utdanningssystemet kaster et optimistisk lys på amerikansk historie. Slaveriet og det som skjedde med innfødte amerikanere er får lite oppmerksomhet på skolen. Det virker som det er vanskelig for de fleste å forene et kritisk blikk bakover med kjærlighet til hjemlandet. Jeg forstår ikke hvorfor dette skal være en motsetning. Hvorfor kan jeg ikke si at jeg elsker landet mitt, men også forstår at jeg vil alltid måtte snakke om det som ikke har vært bra.
Boken handler direkte om fortiden, men er den også relevant for vår egen samtid?
Boken er ikke bare om fortiden og hva som skjedde i fortiden. Den handler mer om hva jeg gjør med den historien jeg finner. Hva kan jeg lære av det jeg finner, og hvordan det som skjedde i mitt land og i min familie virker inn på meg i dag. Hva kan jeg lære av det, jeg tror det er det viktigste temaet i boken. Den høyreekstreme bevegelsen i Tyskland er en svært problematisk utvikling. Derfor trenger tyskere som meg å vise utad at vi elsker landet vårt. For hvis vi overlater bare til ytre høyre å si «jeg elsker Tyskland», så er det et stort problem. Jeg tror at noe av grunnen til at ytre høyre har reist seg, er at mange er lei av å kjenne seg skyldig hele tiden. Jeg tror det var et feilsteg i måten nazismen er blitt håndtert i tyske skoler. Det var ikke nok vekt på å snu skyldfølelsen til noe konstruktivt. Det vi ser nå kan være en konsekvens av det.
Du bruker mange ulike teknikker, som illustrasjoner, tekststykker, collage og mer typiske tegneseriesider. Hvorfor valgte du denne blandingen av uttrykk?
Jeg ville bryte fri fra det tradisjonelle tegneserieromanformatet, og følte at dette ga meg større kunstnerisk frihet. Jeg tenkte mye på minner og minnenes fragmentariske natur. Hvordan minner utvikler seg over tid, og hvordan vi prøver å forstå og skape sammenheng, selv om det vi husker er så fragmentert. Jeg tenkte at visuelt ville collagestilen formidle akkurat dette. Da jeg jobbet med boken gikk jeg på bruktmarked for å finne objekter fra krigsårene. Det ga meg en mer direkte fornemmelse av livet under regimet å holde disse gjenstandene. Jeg ville formidle denne fysiske opplevelsen av historien ved å bringe disse elementene inn i boken i stedet for å lage en illustrasjon av dem eller skrive om dem. Det er mye mer direkte å se bestefars originale mappe fra det amerikanske militæret enn at jeg skulle skrive om den.
Det ligger i collagens form at den virker spontan, som en utklippsbok. Arbeider du selv intuitivt eller er prosessen mer planlagt?
Den planlagte delen er egentlig skrivingen, og det var også den delen som var vanskeligst. Jeg brukte to år på research, to år med bare skriving og to år på å illustrere. Jeg ville ikke starte med illustrasjonene før jeg visste at teksten var fullstendig og ferdig, fordi den er håndskrevet i den engelske utgaven og det ville være galskap å skulle gjøre om på hver side. Når det gjelder tegningene vil jeg si at jeg ikke er noen intuitiv tegner, og jeg bruker lang tid på å finne ut av komposisjonen. Ettersom hver side ser forskjellig ut, visste jeg stort sett ikke hva jeg skulle gjøre på den neste siden. Jeg arbeidet meg kronologisk gjennom hele boken, så det første jeg tegnet var forsatspapiret. Tanken var at jeg skulle se hvordan boken ville oppleves for leseren. Ettersom jeg ikke hadde et fast oppsett for sidene, måtte jeg selv se hvordan de ulike mediene ville bli lest i sammenheng og riktig rekkefølge. Jeg ville ikke forvirre leserne eller overvelde dem med de ulike stilene og elementene. Jeg gikk videre til neste side først når jeg var helt ferdig med en side, og jeg visste som regel ikke hvordan den neste skulle være. Så jeg kastet meg ut i det ukjente.
