Anmeldelse

Jellyvamps
Ida Eva Neverdahl
Gyldendal 2019

Ida Neverdahl er en av Norges viktigste unge tegneserieskapere. Hun er morsom, visuelt oppfinnsom, og tilsynelatende upåvirket av etablerte oppfatninger av hvordan tegneserier ”skal” lages. Det er alltid interessant å følge serieskapere som lager sine egne stier gjennom sjangre, tematikk og formater, og Neverdahl har på kort tid etablert seg som en særegen og markant stemme i tegneserie-Norge, ganske enkelt i kraft å gjøre det hun vil. I tillegg har hun et stort internasjonalt publikum på internett. Produktiv er hun også.  

Årsaken til at jeg begynner med å understreke alt dette er at denne anmeldelsen er på full fart inn i et stort men, og dette men’et er at Neverdahls seneste utgivelse Jellyvamps er en tynn og tilsynelatende vilkårlig komponert bok som aldri innfrir det den lover. I tillegg er dette den typen anmeldelse som gjør én utgivelse til et eksempel på en større negativ trend, og dermed indirekte stiller opphavskvinnen til ansvar for handlingene til et uspesifisert antall andre tegneserieskapere, forlagsfolk og bransjen som sådan – med andre ord en urettferdig én. 

Person og persona

Jellyvamps samler og oversetter serier Neverdahl har publisert på den engelskspråklige Instagram-kontoen ved samme navn, og pakker dem inn i en rammehistorie som stiller interessante spørsmål om de psykologiske konsekvensene av selviscenesettelse i sosiale medier. Baksideteksten forsterker inntrykket av at dette er bokas tematiske røde tråd: “Hei! Jeg heter Ida og har Instagram-kontoen Jellyvamps. Jellyvamps er en gøyal jente som liker furbies, rotter og slåssing, jeg er tegneserieskaperen som tegner henne. Vi ligner litt på hverandre, hvis man ser bort ifra at jeg er av kjøtt og blod, mens hun er en tegneseriefigur. Over 70 000 mennesker kjenner og følger Jellyvamps på Instagram, men bare et fåtall kjenner meg. Hvem er egentlig mest virkelig?”. 

https://www.instagram.com/p/Bgjd9n8A2-_/

Det åpner med at Ida ligger i sengen. Uten å åpne øynene strekker hun ut hånden og monterer en pose snus under overleppen. Deretter stiger hun ut av sengen og skrider gjennom en smarttelefon-formet portal som frakter henne og leseren inn i en fargesterk og Instagram-virkelighet hvor hun opptrer som sitt alter ego Jellyvamps. Så følger et titalls tegneserier og illustrasjoner fra Jellyvamps-kontoen – muntert absurdistiske betraktninger om enhjørninger, furbies, kropp og mellommenneskelige relasjoner – etterfulgt av det jeg antar er kommentarer fra lesere (jeg er ikke på Instagram selv, og et søk på “I like your style can I send you an envelope with some home made tiramisu?” gir ingen eksakte treff på Google). 

Jellyvamps

Forholdet mellom privatperson og internettpersona er et fascinerende tema, det samme er effekten tilbakemeldinger fra fremmede har på kunstneres arbeid og selvbilde – ikke minst de usammenhengende og sjargongbaserte kommentarene som florerer på sosiale medier. Etter en bak-kulissene-aktig serie på fem ruter der Jellyvamps takker leseren, følgerne sine og figurene som har opptrådt i seriene, tar hun steget gjennom portalen, og på neste side er hun forvandlet tilbake til Ida. Som den første sekvensen fra “virkeligheten” er fargene nå mørkere og stemningen preget av hverdagslig tristesse. 

Ida oppsøker byens natteliv. Mens hun danser på et utested ser hun ansiktene til menneskene rundt seg forvandle seg til Instagram-avatarer, og bestemmer seg for å gå hjemover. Det neste vi ser er en kort Instagram-serie hvor hun kunngjør at hun pensjonerer seg fra plattformen, og redegjør kort for hvorfor (det som før var gøy har utviklet seg til å bli et stressmoment i hverdagen – med andre ord det vanlige). Så følger fem serier om helt andre ting – blant annet furbies, mensen og polske slåsskjemper – som presenteres uten Instagram-rammen, og så er Jellyvamps over. 

Jellyvamps

Kontekstforskyvning

Noen av seriene i Jellyvamps er morsomme, andre inneholder minneverdige tegninger (min favoritt er den hvor fem kvinner klatrer ut av huden til Jellyvamps), men de færreste av dem kommer til sin rett i dette formatet. Det å forflytte innhold fra Instagram til fysiske formater er i dag vanlig, men forbausende få av disse utgivelsene tar høyde for at bøker og sosiale medier opererer på svært forskjellige premisser. Den mest fundamentale forskjellen er at Instagram er en gratis strøm av bilder, og at alt innhold som dukker opp der per definisjon er å regne som en bonus. Dette innebærer at innholdet som oppleves som tilfredsstillende der kan fremstå som tynt og underveldende i fysisk format, og den enkleste måten å lykkes med slike bokprosjekter er derfor å stappe så mye materiale som mulig inn i dem, og rendyrke arkiv-aspektet.

Jellyvamps er 148 sider lang, men fordi de fleste av sidene kun inneholder én rute eller tegning, føles den betraktelig kortere. Sammenlignet med Øyvind Lauvdahls Ontography-prosjekt, er Jellyvamps-kontoen beskjeden av omfang, men Neverdahl og Gyldendal har likevel valgt å utelate flere serier og tegninger, hvilket jeg har vanskelig for å se logikken i all den tid boka verken har noe rigid tematisk fokus eller lever opp til sin egen baksidetekst. Hvorfor ikke gi de som er villige til å betale tre hundre kroner for en slik bok mer innhold? Hvorfor ikke gi dem alt?

Jellyvamps

Kunst og kommers

Her er vi fremme ved den urettferdige delen av anmeldelsen: Da bokhandlene en gang på 00-tallet overtok Narvesens posisjon som det viktigste utsalgsstedet for norske tegneserier, og det statlige støttesystemet for tegneserieproduksjon ble basert rundt bibliotekvennlige bokutgivelser, skjedde det noe med måten norske tegneserieskapere fortalte på. Der man før presset så mye innhold som mulig inn i hefter på 32 eller 48 sider, ble sidene plutselig luftigere og fortellertempoet mer bedagelig. Dette skyldes i utgangspunktet at lengden på historiene ikke økte like mye som antallet sider man hadde til rådighet, og etter hvert ble det skapt en ny standard for hvor mye informasjon per side som virket rimelig, med det resultat at mange norske tegneseriebøker i dag fremstår som dårlig verdi for pengene. (Det skal også sies at fremveksten av digitale publiseringsformater og -kanaler uten plassbegrensninger forsterket denne utviklingen, og at det ikke er et særnorsk problem, men at de høye norske bokprisene ikke gjør saken bedre.)

Jellyvamps er et eksempel på denne trenden, og ettersom den altså er en ufullstendig samling av materiale som er gratis tilgjengelig andre steder (om enn ikke på norsk), er den et særlig frustrerende sådant. Det er naturligvis viktig at norske tegneserieskapere tjener penger på arbeidet sitt – inkludert det de gir bort gratis – og jeg er fullt klar over at støttesystemet er bygget opp rundt bokutgivelser, og at valget dermed som regel står mellom om å gi ut en bok med stive permer eller å ikke gi ut noe i det hele tatt. En sterkere bevissthet rundt viktigheten av å skape gode og tilfredsstillende bokutgivelser vil imidlertid gagne hele det norske tegneseriefeltet. Man vil nødig havne i en situasjon der norske tegneseriebøker oppfattes som så dyre og kjapt leste at folk heller venter til de dukker opp på sitt lokale bibliotek enn å kjøpe dem selv.

I utgangspunktet er det ikke noe galt med tegneseriene i Jellyvamps – i sin opprinnelige Instagram-kontekst fungerer de godt – problemet ligger snarere i overgangen fra sosiale medier til bok, og et godt tilløp til refleksjon som fisler ut i ingenting. Kanskje er det en fallitterklæring på tegneseriekritikkens vegne å fokusere såpass mye på forbrukerveiledning på bekostning av kunsten. Samtidig er det boka forlaget vil du skal kjøpe. Innholdet kan du lese andre steder.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.