Anmeldelse
Jenter
Cathrine Sandmæl
Egmont, 2023
Cathrine Sandmæl har lang erfaring innenfor illustrasjonsyrket. Hun er en dyktig tegner med en interessant strek. Anatomien er på plass, fargebruken er informativ og rett og slett pen, og de visuelle referansene er morsomme og kreative. Tegnestilen er en blanding av Nora Dåsnes og late-stage Malin Falch, med estetisk rufsete blyantstreker, tydelig fargebruk og en imponerende sans for komposisjon
En ekte tegneserie
Tegneserien som medium har mange virkemidler som kan tas i bruk, men som ofte glemmes. Det er fort gjort for tegneserier å bli et polert storyboard, hvor den egentlig ser ut som et utarbeidet manus for en filmskaper i stedet for en tegneserie. Dette er ikke tilfellet for Jenter. Sandmæl tar for seg av alle virkemidlene, og jeg digger det. Romanen er visuelt spennende: Panelene kan bryte ut i både western-film og Skrik, og flere ruter har referanser til memer og popkultur. Det beste med dette er at de visuelle virkemidlene brukes til å bevege historien dypere og videre.
Fargerikt karaktergalleri
Det mest skinnende i boka, som gir meg frysninger og tilbakeblikk til mine egne forelskelser, er måten Sandmæl visualiserer følelser på. Når Nina sovner på skulderen til Eli, og togets seter og vegger går over til å bli enkle hvite linjer i verdensrommet, er boka på sitt beste. Her bruker ikke Sandmæl bare fargepaletter, men hun bryter med den vanlige bakgrunnen for å tegne ting som de føles og ikke som det ser ut. Dette er den vanskeligste og viktigste tingen å gjøre i tegneserier; nemlig å behandle tegneserien som et eget språk.
Karakterene tok litt tid å få has på, ettersom de har ganske like ansikter. Gjenkjennelsen var større etter et par sider, og da jeg begynte å koble antrekkene og fargene opp mot hver enkelt var jeg nesten helt sikker på hvem som var hvem. Sett bort fra dette er karakterene ulike typer som føles representative for mangfoldet i en typisk vennegjeng. Karakterene legger også opp til muligheter for videre historier, slik som vi har sett skje i både Nora Dåsnes’ bøker og NRK sin Skam. For eksempel har vi Camilla, den populære jenta på skolen, som viser seg å også være både en manga-fan og et sympatisk menneske som står opp for andre.
Det et tydelig at Sandmæl har tegnet noe hun kan mye om, og emo-kulturen fra 2000-tallet lyser (eller mørker) gjennom i hele boken. Boka er full av referanser som er gøyale for oss som tar dem, men som kanskje vil gå over hodet på de yngre. En trekvart side av det gamle Tine-iste designet er nostalgisk for meg, men holder ikke så mye mening for en tiåring. Referansebruk er et krydder, ikke en hovedrett, og Sandmæl redder seg inn ved at det alltid er mulig å følge historien, uansett hvilken generasjon man kommer fra. Det er bare litt ekstra gøy for oss som kjenner til klumpete datamaskiner og tidlig internett.
I hodet til en 14-åring
Den indre monologen til Eli bærer preg av noe jeg ikke finner andre ord for enn overforfatting. Den kaotiske tankegangen til en tenåring må sorteres for at den skal gi mening, men jeg frykter det er ryddet litt vel mye. Tegningene gir følelsene liv, men teksten hjelper sjelden til, og den kan til tider oppfattes som overforklarende og litt generisk. Teksten i boblene er nærmest tilfeldig plassert, hvor den av og til er midtstilt og av og til plassert lenger i et hjørne. Her ville det vært fordelaktig med et trent øye som kunne dratt teksten dit den hører hjemme og lagt inn korrekt linjedeling. Dette gjelder ikke bare Jenter, men kjennetegner også andre Egmont-utgivelser de siste årene.
Eli er en karakter full av kjærlighet. Hun er mer redd for å miste vennskapet med Nina enn for at følelsene hennes ikke blir gjengjeldt. Hovedfortellingen er usikkerheten i forelskelsen; er den jeg liker også forelsket i meg? Den vekker mange minner som jeg både smiler og vrir meg i stolen over, som det å gå litt hardt inn for gjengjeldelse av fysisk kontakt som den andre bare mener er vennskapelig. Jenter er en kjærlighetshistorie som ikke bare handler om romantisk kjærlighet. Den handler om vennskap, familie, og forelskelse, uten å gjenfortelle og forsterke historien om at det å være skeiv er vanskelig. Jeg synes både skeiv og hetero ungdom fortjener bøker som behandler det å være skeiv som vanlig kjærlighet, og Jenter er enda et steg i riktig retning her.
Det er mer å gå på i dialog og monologskriving, men historien er der den skal være. Cathrine Sandmæl snakker flytende tegneserie, og enhver suksess denne boken får videre er vel fortjent.
