Anmeldelse
Jenter – Bare oss to
Cathrine Sandmæl
Bonnier/TNT, 2026
I den første boka fulgte vi tenåringsjenta Eli som måtte navigere seg gjennom utfordringene som den nye jenta på skolen. Hun hadde akkurat flyttet og måtte finne seg til rette på en ny skole, i en ny vennegjeng. Med nye vennskap kjenner Eli også på nye følelser, og hun får erfare at den første forelskelsen ikke alltid er så lett.
Cathrine Sandmæl bygger videre på denne tematikken i bok 2, men denne gangen følger vi en ny karakter: Camilla.
Under den glitrende overflaten
Camilla er den populære jenta på skolen, og hun ser tilsynelatende ut til å leve det perfekte tenåringslivet: Hun får gode karakterer, er stjernespiller på håndballaget og alltid omgitt av gode venner. Det viser seg derimot snart at Camilla har sine egne utfordringer å stri med. Hun opplever press fra både foreldre og venner om å prestere godt på skolen, briljere på håndballbanen og ha den perfekte kjæresten. Men det Camilla egentlig vil, er å lese manga og se animeserier, og når hun møter Eli, finner hun endelig noen hun kan dele denne interessen med.
Som forgjengeren er den andre boken til Sandmæl en fin og sår skildring av ungdomstiden på tidlig 2000-tall. Den første ungdomsforelskelsen skildres med nyanse og realisme, og på en måte som jeg tror flere vil kjenne seg igjen i. Forelskelsen er ikke alltid en opplevelse av lykkerus eller kilende spenning; Noen ganger kan forelskelsen oppleves som forvirrende og nesten skremmende. Hvem har vel ikke lurt på om den man er forelsket i føler det samme, eller vært usikker på hvordan de rundt seg vil reagere hvis de får vite sannheten? Sandmæl er ikke redd for å dvele ved disse følelsene. Hun gir historien tid til å utfolde seg mellom sidene og lar leseren virkelig få kjenne på hvordan denne usikkerheten preger Camilla.
Leken og fargerik historiefortelling
Illustrasjonene til Sandmæl er vakre og stilen gjennomført. Streken kan bære litt preg av å være rufsete, og fargeleggingen (spesielt skyggeleggingen) kan tidvis virke litt upolert – som om den er gjort raskt for hånd med fargestifter. Dette uttrykket kler både historien og karakterene godt. Hovedpersonens indre følelsesliv kommer også til live gjennom de fargerike illustrasjonene, og forfatterens styrke ligger helt klart i den visuelle historiefortellingen.
Et av grepene som oppleves som mest virkningsfullt er bruken av vann og bølger som en visuell metafor for hovedpersonens indre konflikt. Camilla kjenner på en spenning mellom ønsket om å være modig og frykten for å stå frem. Dette visuelle grepet gir denne ambivalensen en fysisk form og gjør den lett tilgjengelig for yngre lesere.
Språket har en ungdommelig og muntlig tone, og slanguttrykkene bidrar til at karakterene fremstår som autentiske. Likevel kan enkelte formuleringer bli gjentatt så ofte at dialogen til tider kan virke litt konstruert. Sandmæl etterstreber også gi en bredere skildring av et ungdomsliv. Selv om forelskelse og usikkerhet rundt egen identitet står sentralt, streifer Camillas historie innom flere kjente problemstillinger, som karakter- og kroppspress. Intensjonen til forfatteren er god, men historiens rammer gir ikke nok rom til at disse temaene kan utforskes i dybden. Karakterenes håndtering av temaene blir derfor enkel og problemene løses for raskt.
Tilbake til fortiden
Sandmæl har fylt både den første boka og denne med herlige referanser fra tidlig 2000-tall. Noen referanser er tydelige, mens andre er lagt inn mer diskret i illustrasjonene. Eldre lesere (som undertegnede) vil kunne kjenne på gleden og nostalgien av å bla seg gjennom sidene og oppdage disse. For yngre lesere vil nok flere av referansene oppleves som ukjente. Likevel tror jeg mange av dagens unge vil sette pris på å lese om en ungdomstid som oppleves litt annerledes fra ens egen.
Da jeg selv var ungdom i de første årene av 2000-tallet, var fortellinger om skeiv tematikk sjeldent å finne i ungdomsbøkene. En av bokas største styrker ligger i måten den skildrer skeiv forelskelse på. Denne representasjonen oppleves som betydningsfull, spesielt fordi slike fortellinger lenge har manglet i barne- og ungdomslitteraturen. Samtidig er det noe universelt over det hovedpersonen Camilla opplever: Behovet for tilhørighet, usikkerheten og spenningen mellom ønsket og frykten for å være seg selv, er noe vi alle kan kjenne oss igjen i.
