Jeg tar meg selv ofte i å vurdere kvaliteten på et arbeid ikke ut fra ideen den representerer, men snarere på motivasjonen og overbevisningskraften tegneren har hatt til å gjennomføre den. Desto færre sperrer tegneren har hatt i arbeidet, jo mer interessant virker arbeidet å bli.
«Frie» tegnere, uten selvpåførte sperrer, har inspirert kunstnere i årevis, og mens surrealistene dro til Dr. Prinzhorns samling med kunst laget av psykiatriske pasienter i Heidelberg, leter mange tegnere i dag etter inspirasjon på mindre trafikkerte nettsteder som for eksempel DeviantArt.
Selv om det fornedrende begrepet «outsider art» har utspilt sin rolle, kommer man ikke unna at mange kunstnere også trives i en viss outsiderposisjon. Da jeg skulle treffe denne månedens samtalepartner, den sørkoreanske tegneren Jooyoung Kim, var det nettopp denne outsiderrollen jeg tenkte på. Jooyoungs arbeider slår meg som sjeldent intuitive og impulsdrevet, kvaliteter jeg personlig setter veldig høyt. Kanskje jeg tenkte at vi måtte dele et slags frihetsideal, siden vi begge har flyttet fra vårt opprinnelige miljø og nå lever ut drømmen som tyskimmigrerte tegnere?
Erlend Peder Kvam:
Når jeg tenker på arbeidene dine tenker jeg ofte på hår. Hva er ditt forhold til å tegne hår?
Jooyoung Kim:
Da jeg gikk på barneskolen var det en lærer som plukket opp tegningen min og sa at her var alt bra, bortsett fra håret. Der hadde jeg tydeligvis et stort forbedringspotensial. Jeg tok kritikken til meg, og neste dag leverte jeg en tegning hvor hvert eneste hårstrå var nøysomt tegnet. Læreren var så fornøyd at hun ga meg en slags elevpris for tegningen. Siden den gang har jeg alltid vært ekstra bevisst på dette med hår. Det må ha vært et slags personlig vendepunkt.
EPK:
Håret er et element som ofte har abstrakte kvaliteter i tegningene dine. Kan du se for deg en utvikling i retning ren abstraksjon?
JK:
Det tviler jeg på. Jeg er ikke modig nok.
EPK:
Hvordan kan en tegner være modig?
JK:
Man skal ha en enorm selvtillit for å tegne ren abstraksjon. Jeg vet ikke hvor jeg skulle startet. Jeg kan finne rom for abstrakte elementer i tegningene mine, men de baserer seg alltid på en figurativ idé.
EPK:
Kan man være modig uten å tegne abstrakt?
JK:
Selvfølgelig. Men det skal sies, det er mye lettere for meg å tøye strikken, å eksperimentere når jeg jeg gjør enkelttegninger fremfor når jeg lager tegneserier.
EPK:
Hva er det med tegneserien som gjør den vanskelig å eksperimentere med?
JK:
Tegneserien vil alltid være bundet til så mange regler og konvensjoner. Mange tegnere har jo prøvd å utfordre dette i årevis, men tegneseriemediet vil alltid være litt låst i seg selv sammenlignet med andre medier.
EPK:
Hva var din inngang til å tegne profesjonelt?
JK:
For å være ærlig trodde jeg at jeg flyttet til Tyskland for å studere grafisk design, men så endte jeg opp med å tegne i stedet. På det tidspunktet jeg flyttet visste jeg ikke at jeg kunne tegne.
EPK:
Hvordan oppdaget du at du kunne tegne?
JK:
Min mor er kunstlærer hjemme i Korea, hvor hun underviser i klassisk, naturalistisk tegning. Selv er jeg ikke klassisk skolert, og pleide å ha ganske så lav selvtillit når det kom til tegning. Men ting endret seg da jeg flyttet til Tyskland. Plutselig fikk jeg mye positiv respons på tegningene mine fra andre studenter og fra professoren min, Atak Georg Barber. Jeg skjønte at tegning ikke var et rom med regler, men snarere et rom man kunne rote rundt og bevege seg fritt i. I denne perioden oppdaget jeg tegnere som har betydd mye for meg, som Cho Shinta, Misaki Kawaii og Jockum Nordström. Når det gjelder moren min, skal det sies at hun begynte å like tegningene mine etter hvert. Nå er hun min største fan.
EPK:
Var tegning viktig i barndommen din?
JK:
På stua hadde vi et stort og flott kaffebord som foreldrene mine var veldig glade i. Da jeg var liten, pleide jeg å ligge under bordet og tegne på undersiden av bordplaten. Det må være utrolig mange tegninger under der. Første gang jeg kom hjem til Korea og viste mine selvpubliserte serier til moren min, sa hun at jeg fortsatt tegnet som de tegningene under bordet.
EPK:
Hva er tegneseriens status i dagens Sør-Korea?
JK:
Scenen for kommersielle tegneserier er kjempestor. Det er snakk om serier man leser på mobilen, det kalles for webtoon og det er helt utrolig populært. Digitale serier dominerer fullstendig.
EPK:
Spennende. Hvordan er scenen for mer alternative serier?
JK:
Det finnes mer eksperimentelle webtoons også, men slike serier er for det meste på papir, det er en stor forskjell der. Den alternative tegneseriescenen er ikke så stor i Sør-Korea, jeg har inntrykk av at det er mye større her i Europa.
EPK:
Har du noen navn fra den sørkoreanske scenen som du tenker folk burde vite om?
JK:
Det florerer av gode tegnere fra Korea. Det er vanskelig å skulle anbefale noen få, men for eksempel Hyunmin Kim, Saehan Parc og Yoojin Ahn er alle veldig gode og spesielle tegnere.
EPK:
Av og til tenker jeg på noe Saul Steinberg sa i et intervju. Han var jo jødisk, og ble nødt til å flykte fra hjemlandet Romania, først til Italia, og deretter videre til USA. I intervjuet snakket han om effekten av å flytte. Han mente at i øyeblikket han var tvunget til å gjøre noe nytt, for eksempel å lære et nytt språk, eller å tilegne seg nye vaner, var det som å bli født på ny. Man tvinges til å justere ned måten man kommuniserer på, å degradere den. Dette mente han var en veldig nyttig erfaring å ha med seg som tegner. Det er noe jeg tenker mye på selv, som norsk tegner i Tyskland. Selv har du flyttet fra Sør-Korea til Tyskland. Er overgangen på noen måte til stede i arbeidet ditt?
JK:
Første gang jeg var i Tyskland var det som utvekslingsstudent. På dette tidspunktet studerte jeg lingvistikk og språk, og hadde ingen anelse om at jeg skulle ende opp som kunstner. Å tegne profesjonelt var noe jeg begynte med relativt sent. Av og til kan jeg føle på en slags dobbel outsiderrolle, både som koreaner i Tyskland, men også på grunn av i min relativt sene inngang i kunsten. Egentlig tror jeg det kan være en styrke. Kanskje blir jeg ikke like bundet av regler.
EPK:
Fikk det visuelle språket en viktigere rolle i begynnelsen?
JK:
Tja, avgangsprosjektet mitt handlet om å illustrere ulike ord på tysk som var umulig å oversette på noen annen måte.
EPK:
Hvilken rolle spiller tekst i arbeidet ditt i dag?
JK:
Teksten er ofte utgangspunktet når jeg jobber med en tegneserie. Det begynner ofte med en setning jeg liker, og så arbeides resten fram intuitivt. Jeg lar den ene streken føre til den andre.
EPK:
Det høres gøy ut.
JK:
Tekst har mye å si i en tegneserie. Det bestemmer tempoet. Det å variere mengden tekst, og for eksempel velge å fjerne teksten i en del av historien skjerper blikket hos leseren. Jeg liker dette. Min siste bok, Six, er fullstendig uten ord. Det er en fortelling om en liten jente som blir kjent med en kentaur som bor i skyene. I denne boken ønsket jeg å gå for en mer episk fortellerstemme. Først begynte jeg å tegne den med tekst, men det løsnet ordentlig først da jeg skjønte at dette skulle være en ordløs tegneserie.
EPK:
Hvor kommer ideen om kentauren fra?
JK:
Jeg har alltid likt å tegne kentaurer, men denne gangen ville jeg tegne en kvinnelig kentaur. De er jo som regel menn. Det er noe i måten kentaurene er designet på som gjør at de bare er så utrolig fristende å tegne. Ofte trenger man bare å starte med en ektefølt lyst, også kan man la resten utspille seg intuitivt på papiret. Jeg har det litt på samme måte med hunden min, Gibun.
EPK:
Fungerer Gibun som en slags muse?
JK:
På et tidspunkt skaffet jeg meg David Hockneys bok Dog Days, og ble utrolig inspirert. Det er rett og slett bare mange tegninger av hundene hans, og den enkle idéen appellerte til meg. Det fikk meg til å tenke på mitt kunstneriske forhold til min egen hund, Gibun. Denne lange hundekarakteren jeg pleier å tegne var egentlig noe jeg kom på lenge før jeg skaffet meg egen hund, den var en slags superhund som levde i en fantasiverden hvor den ikke trengte å bekymre seg for å bli domestisert. Etter jeg fikk Gibun, en hund som for øvrig lignet veldig på den jeg hadde tegnet, begynte den tegnede karakteren gradvis å synkroniseres mer med virkelighetens hund.
