Redaktørens blogg
Empirix-redaktør Walter Wehus skriver om tidsskriftet, tegneseriebransjen og andre ting mellom ruter og bobler.
Har du julestemning ennå? Jeg skal innrømme at for meg satt den litt lenger inne i år.
Det er krig, det er dyrtid, og verden går under – samtidig. I tillegg rotet Posten bort bunken med julehefter som pleier å dukke opp på mine kanter allerede i slutten av oktober, og frarøvet meg en måneds tilløp på en godstemning som jeg vanligvis har kunnet banke inn mens det siste høstløvet fortsatt henger på trærne.
Du kan si at dette farger blikket mitt på årets julehefter. Men jeg tror det handler om mer enn det. For meg så har juleheftetradisjonen blitt snudd på hodet i år – og kanskje vil det samme skje for deg om du gir det sjansen.
Før jeg forteller hvorfor, passer det vel å nevne her at dette egentlig skulle vært en podkastepisode med mine to trofaste juleheftelesere, Empirix-kritikerne Frode Andersen og Ruth Hege Halstensen. Men da juleforkjølelsen gjorde at jeg mistet stemmen i en uke (ikke ulikt Harvey Pekar i American Splendor, for oss som liker en god tegneseriereferanse), fikk jeg innspillene fra Frode skriftlig. Mer fra ham senere.
Vil du likevel ha julehefte-podkast, har Øystein Runde tatt en lang prat med Øyvind Lauvdahl om Ingeniør Knut Berg-juleheftet, som du kan høre under her.
Den nye tradisjonen
I år er jeg slått i bakken av hva de norske humorseriene har fått til. Det har vært en tradisjon for at disse stripeseriene leverer lengre historier til jul. Frode Øverlis Pondus har vært spesielt langt fremme her, noe som er grunnen til at vi i år som i fjor får Klassiske julehistorier med nesten 100 sider Pondus fra forgangne juler, som balanserer fint mellom patos, punchlines, og bare punch.
Men det som er så gøy i år er hvordan nesten alle serieskaperne følger opp med nye julehistorier som fyller store deler av heftene.
Jens K. Styves Dunce er den best tegnede med sine tykke streker, lysende farger og masse dynamikk. Historien legger flere lag fantasi og lun satire over familiejulen hos en enslig far og sønnen (og hunden og støvsugerroboten) hans.
Intet nytt fra hjemmefronten av Therese G. Eide er ikke langt bak, med sitt skråblikk på kjernefamiliejulen og kampen mot skjermtiden holdt i Eides enkle men tiltalende strek. Pluss for morsomme nikk til de «klassiske» juleheftene som Eide og den nye generasjonen overgår med bravur i år.
Med det vanlige Pondus-juleheftet fortsetter Frode Øverli å utvide universet sitt på en måte han ikke har gjort på mange år – denne gangen ved å introdusere moren til det umake brødreparet Teddy og Eddie, og pensle ut det kriminelle elementet i serien. Pondus vil nok aldri helt ende opp som Goodfellas via Laksevåg, men Øverli har med årene gitt seg selv så mange strenger å spille på at stripeserien hans har gått fra å klimpre på ukulele til å spille solo på dobbelthalset gitar.
I Kollektivet brenner Torbjørn Lien på med en skikkelig spøkelseshistorie over 32 sider, mens både Storefri (av Marius Henriksen)og Lunch (av Børge Lund) klokker inn med julehistorier på 20 sider hver.
Ekstra gøy er det at serieskaperne Lise Myhre (Nemi) og svenske Lina Neidestam (Zelda) tør å kjenne på det utfordrende med julen. Sistnevnte har punchlines som setter seg fast i halsen når alenemoren Zelda (som i motsetning til Nemi virkelig blir synlig eldre) prøver å få i stand en jul med upålitelig familie og skadeskutte venner.
Jeg kan ikke huske sist de moderne stripeseriene leverte så solide julehefter. Jeg har lest disse flere ganger allerede, og kommet frem til at disse er alt jeg trenger av juletradisjon fremover.
Frode spiller inn
Men la oss høre fra kollegaen min! Når Frode Andersen hadde kommet seg ut av nissemodusen foranlediget av «den pretensiøse quizzen» i Zelda-heftet, sa han følgende:
«Årets nedtur var nok en gang alle heftene som ikke inneholder noe jul, og knapt nok snø. Ingen nevnt, ingen glemt. Er dette egentlig julehefter? Jeg mener NEI. Jeg vil oppfordre Empirix’ lesere til å bla gjennom såkalte julehefter i butikken før de kjøper de, for å kontrollere at det er jul også i innholdet, ikke bare på forsida.
«Årets positive overraskelse var Nemi-heftet. Litt lite jul, men mange gode lattere – og her er jeg ikke i målgruppa, jeg har vel knapt lest Nemi på tjue år. Nå som Nemi-bladet legger ned håper jeg fansen fortsatt får julehefter!
«Jeg har ellers merka meg tre hefter som jeg anbefaler. Donald – Bortført til Bjørnefjell er et must for alle som liker Donald, og spesielt de som kjenner til Bjørnefjell fra før av. Årets Lunch-julehefte inneholder en fantastisk fortelling med bikarakteren Bodil i en uvant hovedrolle. Og i år som i fjor må det bli toppkarakter til Dunce-juleheftet, som byr på både en svært kreativ og morsom julefortelling og mange morsomme jul- og vinter-relaterte striper. Frode Øverli er vippa av tronen, Jens K. Styve er den nye julehefte-kongen!»
Den eneste tradisjonen verdt å redde
Når alternativene er så gode, er det ingen grunn til å fortsette å importere seksti år gamle gamle amerikanske kjønnsstereotyper eller annen utdatert gladvold i julen. Den eneste grunnen til at Knoll og Tott ikke har blitt kansellert for lenge siden, må være at serien ikke blir lest av noen under femti.
A propos Knoll og Tott, så finner du en mye mørkere versjon av Kaptein Vom og Megler Smekk som amerikaniserte asylhotell-kapitalister i Flåklypa-juleheftet (som trykker opp en historie fra 2011 av Haakon W. Isachsen og Svein Samuelsen)
Kanskje Donald-juleheftene er det eneste alternativet du trenger. Tradisjonen tro er det en haug av dem (seks i min bunke, men jeg vet det finnes flere), og det er noen morsomme meta-referanser her for oss som setter pris på sånn.
I Carl Barks’ jul finner du i år klassikeren «Jul på Bjørnefjell» fra 1947. Denne historien var første gangen lesere – og Donald og nevøene – fikk møte Onkel Skrue. Da serieskaperen Don Rosa lagde sitt epos Skrues liv, basert på alle de gamle Barks-historiene, lot han den tolvte og siste episoden finne sted i tiden mellom de to siste sidene i «Jul på Bjørnefjell». Og det tradisjonelle norske Donald-juleheftet, signert Knut Nærum, Arild Midthun og Tormod Løkling, plukker i år opp tråden, som Frode nevner, med Bortført til Bjørnefjell.
Det er mye Disney-historie under treet i år, med andre ord. Og noe gammelt skal vi vel fortsatt ha.