5 ting du må vite om juleheftene i 2025

1. Det er mindre Donald enn det pleier å være – men du trenger bare ett av dem!

Det er generelt mye Donald i monitor gjennom hele tegneserieåret, men de siste julene har bladhyllene vært forvandlet til et andebasert menasjeri. Ikke så i år, hvor vi bare teller seks Andeby-relaterte hefter. Til og med de to store nostalgidriverne fra tidligere år, Carl Barks’ jul og faksimilene av Donald-blader fra 1980-årene har dalt ned i skjul i 2025 (ryktene sier at det finnes et hefte med Donald-blader fra 1970-tallet, men det har jeg ikke sett noe til). Så hva er det vi har å velge mellom?

De som ikke er spesielt interesserte kan styre like forbi Donalds store vitsebok («Hørt om kannibalen som fikk hele kongeriket og halve prinsessen?») og Walt Disney’s julehefte med sin usalige blanding av skabbete bifigurer (hvem tenkte det var en god idé å la heksen Madam Mim bære en serie på egenhånd?).

Donald Duck & co julehefte føles litt som et Donald-blad i penere format, mens Donald Ducks julehistorier er som en Donald-pocket med stive permer, komplett med de italienske Andeby-variasjonene som hører til.

Nevnte jeg en overraskelse? Ja, for selv om Carl Barks’ jul er borte, har trollmannens læregutt få ta over i form av Don Rosas jul. Amerikanske Rosa er kjent som en fan-favoritt som fortsatt sender signeringskøene rundt kvartalet når han besøker Norge. Likevel kunne man nok funnet noe mye mer julete (eller bare mer lesverdig) enn den nokså omstendelige The Quest for Kalevala som tynger ned mesteparten av heftet med finsk mytologi.

Til sist: Selve mandelen i Donald-grøten. For sekstende år på rad har Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midthun slått seg sammen for å lage en albumlang historie. Årets utgave, Vær sin lyst både starter og løser problemer med klimaendringer på Andeby-vis. Pluss i juleboken for sangen «Det lyser hos snille ender», som knapt står tilbake for noen av Walt Kellys maltrakterte allsangversjoner i Pogo.

2. De norske juleheftene kjører reprise

Julen er kanskje lite annet enn en samling av «slik har vi alltid gjort det», men blant de ni juleheftene med norske stripeserier er det mange som har tatt det litt for bokstavelig. Sagt med andre ord: Det er en god sjanse for at du har lest en del av dette før.

Det er slett ikke sikkert dét gjør noe. Mange vil nok være glade for å få samlet Torbjørn Liens tre lange julehistorier i Kollektivet – Balders magiske jul, som utgjør 124 sider med nissefantasy og eventyrstemning. Likeledes er det kjekt at Dunce jula 2025 samler de tre avsnittene med Ringenes herre (orsak, Ringdrotten) dramatisert med dorullfigurer til stor komisk effekt – selv om vi blir snytt for en ny lang historie av den typen Jens K. Styve virkelig har begynt å få dreisen på de siste årene.

Mange av sidene fra Tusjkollektivet har du sikkert lest i tegneseriebladene fra Strand gjennom året, men det er også et av de mest innholdsrike heftene med sine 80 pluss sider. Og ikke minst har det Tegnehanne, Nora Dåsnes, Noor Eckhoff og Therese G. Eide – fire av Norges fremste serieskapere samlet på én fjøl. Pondus juletrefest (skulle det være Pondi juletrefest?) samler gamle juleheftehistorier fra serier som Lunch, Storefri, Rocky, Bestis og Radio Gaga. Pondus julen 2025 (ja, lett å blande!) skulle jeg av samme grunn gjerne bedt deg droppe i sin helhet (føles det ikke lenge siden at Frode Øverli lagde en ny Pondus-stripe?), hadde det ikke vært for seks sider med M av Mads Eriksen, som makter å kombinere en cameo fra Jean-Michel Jarre, et Jussi Bjørling-hologram og lamabæsj til et av julens tegneseriehøydepunkt.

En som derimot ikke lar seg inspirere til resirkulering av industriens miljøfyrtårn er Børge Lund, som i Lunch – Temujul snurrer i gang en av disse omstendelige krimgåte-aktige historiene sine som på et vis aldri er så morsomme som når serien bare går sin vante gang.

Så OM det var slik at jeg skulle anbefale ett norsk humorserie-julehefte til en fanatisk tegneserieleser som garantert har fått med seg alle tidligere julers hefter, måtte det være Storefri – En skolefortelling. Marius Henriksen tolker Charles Dickens’ julefortelling med intelligens, humor og overraskende stor kildetroskap. Henriksen vant nylig også Pondusprisen for serien sin fra den norske skolehverdagen.

Og til sist, om du som meg ikke kan stå inne for julen om det ikke ligger et Nemi-julehefte og slenger, så kjøper du Nemi-juleheftet. Du har garantert ikke lest det før, men Lise Myhre kjører samme prosedyre som i fjor.

3. Det er fortsatt mulig å bli overrasket

Akkurat da du trodde julen bare bestod av tidligere års tradisjoner, dukker det opp noe helt fra venstre. Ingeniør Knut Berg har lenge vært juleheftet for de spesielt interesserte (les: de som vokste opp med det), og sci-fi historiene om den norske ingeniøren på interplanetariske eventyr har vært signert så ulike mennesker som Bing & Bringsværd og Instagram-mørkemesteren Øyvind Lauvdahl. I år fortsetter tradisjonen med Øystein Runde, som trekker på inspirasjonskilder som Three Body Problem og Tenet i en historie som noen ganger bokstavelig talt sprenger seg ut av seriens (til dels svært) tradisjonelle rammer. Jeg vil si at Runde (som for ordens skyld også er bidragsyter på Empirix) har laget det første Knut Berg-heftet for folk som i utgangspunktet ikke har noe forhold til Knut Berg.

En uventet ting vi derimot burde ha forutsett, er en julehistorie fra andre verdenskrig. Krigen som for alltid vil holde norsk film i arbeid har nå en nissehistorie signert Aleksander K. Brown og tegnerveteran Arild Midthun. Motstandsnissene er litt Asterix, litt Sabotør og litt Max Manus, med tyske aksenter som får Günther i Pondus til å fremstå som riksmålsmann.

Har du mer plass i arkivet under B for bananas, bør du sjekke ut Regine Toften Holst sin Ella ringer julen inn. Historiene om den rosa ulven og det snakkende sverdet Jonny har vært en gjenganger i undergrunnsutgivelser i årevis, og som Empirix’ anmelder skrev om serien tidligere, «jeg klarer ikke forstå om målgruppen er barn eller voksne, og jeg elsker det.»

Jeg ble også svært overrasket over at denne julen byr på TO julehefter med Mort Walkers militære stripeserie Billy, men jeg vet ikke om det var en konstruktiv overraskelse. De klassiske søndagssidene fra 1960-tallet vil uansett forbli gode inn i evigheten.

Er du overrasket over at vi ikke nevner Asterix i Lusitania her, kan du finne en egen anmeldelse av det albumet her.

4. De litterære juleheftene har også noe for tegneserielesere

Det har blitt tradisjon at to av Nordens nasjonalskatter får hvert sitt julehefte, og også i år kan du plukke opp både Mummitrollet julehefte og Aukrust julehefte. Og det synes jeg du skal gjøre – det er en egen ro over både vinterhistoriene til Tove Jansson og Kjell Aukrust, og der førnevnte har noen fantastiske avisstriper å by på, blir avis knapt morsommere enn Flåklypa Tidende.

Manusforfatter Øyvind «Radio Gaga» Sagåsen og tegner Thierry Capezzone fortsetter sin dont i Flåklypa julen 2025, hvor Norsk Film kommer til bygda. (Høydepunktet er replikkutvekslingen «Må filmen være fra krigen?» «Jeg skjønner ikke spørsmålet».) Det finnes ting som setter meg i mer julestemning enn utvinning av kryptovaluta, strømpriser og koffeinsjokk, selv om minst to av dem kan regnes for eviggrønne tema.

Hvorfor Agatha Christies belgiske detektiv Hercule Poirot har fått sitt eget julehefte er en større gåte, det samme er hvorfor valget har falt på en tegneserieversjon av den ikke særlig høyt skattede romanen Hallowe’en Party. Litt detektivarbeid avdekker at de to tidligere Poirot-juleheftene har vært basert på Christie-historier filmatisert av Kenneth Branagh, og utrolig nok er årets barnemord-mysterie fra den engelske landsbygda kildematerialet til 2023-filmen A Haunting in Venice. Tegningene og fargene til Christián Montes er kjemperare; alle ser ut som de er støpt i porselen, og stilen er ellers superrealistisk. Om du må, spar det til påske.

5. Om alt annet feiler, vil du alltid ha klassikerne

Tradisjonalister lever under harde kår i våre dager. Heldigvis er noe ved det samme, og du kan fortsatt plukke opp både Blondie, Hårek og Fiinbeck og Fia om julen ikke blir det samme uten amerikanske søndagssider fra midten av forrige århundre (Ok, Dik Brownes vikingserie er fra slutten av 1970-tallet, men dette var jo også seriens glansdager).

Stomperud hører selvsagt også hjemme blant klassikerne, men seriens nye tegner Magne Taraldsen har en så levende strek at jeg skulle ønske han fikk mer enn ti sider til rådighet. Kanskje neste år?

Det er mer vi kunne nevnt, men jeg tror vi runder av der juleheftene startet: Knoll og Tott. Også her har du to hefter å velge mellom. På den ene siden har du Knoll og Tott, som har klassiske og svært forutsigbart oppbygde sider som nok alltid vil gi meg følelsen av å lese Bestemors ukeblader på 1980-tallet. På den andre siden er det mer motstand å finne i Kapteinen og ungene – mindre glattpolert, flere rare figurer, mer tegneseriekunst, og ikke minst mer fantasi på godt og vondt.

Så kan alle velge den julen de helst vil ha.