Svensken og dansken
Fredrik Strömberg og Felix Kühn Ravn holder deg oppdatert på tegneseriefeltet i Sverige og Danmark.
Empirix jobber selvsagt med de norske juleheftene, men for ikke å piske opp stemningen ytterligere nå i november, kommer vi tilbake til dem i starten av julemåneden. –Red.
Julehefter, eller julealbum, har en lang historie i Sverige. Allerede tidlig på 1800-tallet begynte det å gis ut album til julehandelen. Tegneserieskaperen Conny Burman ga for eksempel ut hele 27 album mellom 1866 og 1894 – alle tilpasset høytiden. På begynnelsen av 1900-tallet fikk vi også svenske versjoner av amerikanske samlealbum, som Richard F. Outcaults internasjonal suksess Buster Brown.
Det var likevel først i 1921, med utgivelsen av det aller første samlealbumet med Oscar Jacobssons utrolig populære stripeserie Adamson, at julealbum med tegneserieinnhold for alvor slo igjennom som en årlig tradisjon i Sverige. Kort tid etter fulgte andre langlivete albumserier som Knoll og Tott (1928), Kronblom (1930), Agust og Lotta (1931), Gyllenbom (1931) og 91:an Karlsson (1934). Dermed var tradisjonen etablert.
Høye salgstall
På det myteomspunne 1970-tallet opplevde julealbumene sannsynligvis sine høyeste salgstall noensinne. Dette var samtidig som andre tegneserieutgivelser også slo salgsrekorder som nok aldri vil bli gjentatt i dagens mer fragmenterte underholdningslandskap. Julealbumene var likevel lenge en av de siste bastionene for høye salgstall for tegneserier i Sverige. Dette skyldtes trolig systemet hvor søte små barn solgte disse trykksakene til lett manipulerbare slektninger gjennom etablerte julekataloger.
Men hvordan står det til med denne tradisjonen i 2024, mer enn hundre år etter at julealbum ble introdusert for alvor i Sverige? På én måte ser det bra ut, og jeg kan telle hele 18 ulike utgivelser som kan regnes som julealbum. Det er slett ikke verst, men langt unna situasjonen i broderlandet Norge, der de helt tydelig elsker juleheftene sine og gir ut mer enn dobbelt så mange julehefter som i Sverige.
Nostalgiske utgivelser
Situasjonen blir mørkere om vi ser på bredden i utgivelsene. De få forlagene som gir ut julealbum, satser tydelig på veletablerte merkevarer med stor gjenkjennelsesverdi. Blant de 18 albumene finner vi bare 11 forskjellige serier. Kun tre av disse er ikke opprinnelig svenske: Donald Duck, Fantomet og Billy. At akkurat disse seriene kommer nå i julen, skyldes trolig at de også har regelmessige tegneseriehefter og dermed en innebygget leserskare. Seriene har dessuten lange tradisjoner: Donald Duck har vært utgitt siden 1948, Fantomet siden 1950 og Billy siden 1970. Dette gir forlagene flere generasjoner med lesere å appellere til – særlig de eldre, som ofte kjøper julealbum både til seg selv og sine barn eller barnebarn.
At disse utgivelsene er konservative og nostalgiske, blir tydelig i utvalget av eldre serier. Fantomet-albumet inneholder for eksempel en faksimile av julealbumet fra 1974.
Blant de øvrige albumene finner vi førnevnte Kronblom og 91:an. Disse seriene startet for snart hundre år siden – og en av dem tegnes ikke lenger engang – så det er tydelig at man også her siktet seg inn mot et nostalgisk publikum. Den samme målgruppen tiltrekkes nok også av noe yngre, men lignende serier som Åsa-Nisse (1955) og Lilla Fridolf (1956). Det er klassiske svenske humorbuskis-serier, men de er kanskje ikke så nyskapende. Ikke misforstå, det er en kulturgjerning at disse seriene fortsatt blir samlet, gitt ut og holdt i live, men de drar nok ikke inn så mange nye tegneserielesere eller -kjøpere.
Resten av årets julealbum består av det man i denne sammenhengen kan kalle ”nye” serier, som Bamse (startet i 1966), Uti vår hage (1983), Herman Hedning (1988) og Hälge (1991). Alle disse har i alle fall en pågående nyproduksjon og er faktisk ganske lesverdige, selv om julealbumene hovedsakelig består av reproduksjoner av eldre serier.
Det eneste av de svenske julealbumene som fortsatt lages av sin opprinnelige skaper, er Herman Hedning, som Jonas Darnell nå gir ut som eget blad etter at Egmont avsluttet sin utgivelse av tittelen etter mange år.
Hvorfor ikke gjøre som Norge?
Det er likevel ikke så rent lite beklemmende at det ikke finnes serier som er nyere enn disse i dette formatet, som helt tydelig har potensial til å nå et bredt publikum én gang i året. I Norge har for eksempel de fleste av landets hjemlige stripeserier, som Dunce, Lunch, Nemi, Pondus, og Storefri, egne julehefter. Man kunne jo tenke seg at det ville være plass til samtidige hjemmeavlede stripeserier i Sverige også, som Biller, Elvis, Lilla Berlin, Plåstra, Värsta pappan, Zelda – eller hvorfor ikke min kones serie Gökboet. At noen av disse seriene gis ut som julealbum i Norge, men ikke i sitt hjemland Sverige, er direkte pinlig.
Andre serier som virkelig burde få egne julealbum, er for eksempel Lena Furbergs utrolig populære Mulle, som også kan lene seg på en kontinuerlig utgivelse i bladet Min Häst. En annen kandidat er LasseMajas Detektivbyrå, som er svært populære og har kontinuerlig nyproduksjon av serier. Jeg skulle også gjerne sett at andre klassiske svenske serier fikk mulighet til å nå et nytt publikum, som for eksempel Bovils vidunderlige Flygkamraterna, Tusen och en natt eller Fältskärns berättelser. Eller hvorfor ikke min personlige favoritt, den tidløse klassikeren Adamson av Oscar Jacobsson, som kunne piffet opp de svenske julealbumsutgivelsene som, ærlig talt, føles litt uinspirert.
Julen er en nostalgisk og tradisjonsbunden høytid, og det er både naturlig og litt vakkert at forlagene år etter år fortsetter å gi ut julealbum som i noen av tilfellene nærmer seg 100-årsjubileum. Men med tanke på at leserne av mange av disse albumene blir ett år eldre hvert år og ikke vil være der for alltid, trenger vi å skape nye tradisjoner.
