Anmeldelse
Krüger & Krogh – Nord og ned, del 1: Nord
av Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein
Strand forlag, 2022
Med de eventyrlystne etterforskerne Krüger og Krogh har serieskaperne Kabíček, Skandfer og Agdestein sørget for at Norge har fått sine Asterix og Obelix. Det har vært tydelig helt siden tre år før første Krüger & Krogh-utgivelse, da trioen presenterte arbeidet sitt på Oslo Comix Expo i 2011. Å forfatte en slik bauta (tilgi ordspillet) – er i seg selv litt av en bragd, men med denne tredje utgivelsen er de i ferd med å gi liv til noe mer. Når seriens helter for første gang tar turen ut av Oslo, får serien et tilsnitt av nasjonal identitetsbygger. At ukjente sovjetiske trusler står sentralt i fortellingens konflikt, gir den i tillegg en politisk dimensjon. Dermed begynner det virkelig å smake av fugl.
Misforstå meg rett – de fleste er enige om at denne fransk/belgisk-inspirerte serien om to etterforskere i Avsnitt For Mellemliggende Anliggender har vært knallgod helt fra første rute. De to hovedkarakterene er et fornøyelig par med kvikke replikker, og nitidig research- og skissearbeid gjør at miljøet illustreres på et detaljnivå som gjør at Krüger & Krogh er en av få serier som etter endt lesning får meg til å bla bakover på jakt etter flere detaljer jeg kan nyte. Spinnville men likevel stramme plott gjør at serien leses i et heseblesende tempo, hele tiden med stor spenning knyttet til hva som venter rundt neste sving. Etter å ha lest første del av fortellingen som har fått tittelen Nord og ned, sitter jeg igjen med inntrykk av at både serieskaperne og hovedkarakterene bare lekte i de to første utgivelsene. Nå, derimot, er det alvor.
Russerne kommer
Norge var ikke var bare trygt og godt i 1965, da denne fortellingen utspiller seg. Den kalde krigen hadde hele kloden som kamparena, og fem år tidligere hadde Sovjet skutt ned et amerikansk spionfly som viste seg å være på vei til Bodø. I 1962 ble den første raketten skutt opp fra Andøya, og det er nettopp dit Krüger og Krogh reiser i Nord. Dermed befinner de seg i sentrum for en bitter konflikt mellom NATO-landene USA og Norge på den ene siden, og Sovjetunionen på den andre siden. Som om ikke våpenkappløpet var farlig nok, lurer det noe ute i Norskehavet. Noe verken norsk eller amerikansk etterretning har et fnugg av kunnskap om. Men er det egentlig russerne som står bak?
Påvirket av kalde gufs fra Ukraina lar jeg meg ikke bare more av å lese om trusselen fra nabolandet vårt i øst. Serieskaperne har nok i kjent stil jobbet med denne boken i minst et halvt tiår, og i mellomtiden har den kalde krigen med tilhørende atomtrussel bare blitt enda mer aktuell. Om det er tilsiktet fra serieskapernes side kan jeg ikke si sikkert, men fortellingen om to oppdiktede agenter på et høyst virkelig Andøya anno 1965 får meg til å stille flere betimelige spørsmål om Norges rolle i konflikten mellom øst og vest.
Utasæsjælåpplevelse
Apropos «høyst virkelig» – det hadde ikke vært Krüger og Krogh om ikke Andøya ble fremstilt visuelt nydelig og nesten pinlig autentisk, spekket med detaljer som beriker fortellingen. Å lese dette albumet er å reise 57 år tilbake i tid og 100 mil nordover (I likhet med våre venner etterforskerne har jeg base i Oslo), for å studere hvordan Andøya så ut den gangen. I tillegg får jeg inntrykk av at ingen som satte sin fot på Andøya de aktuelle dagene har sluppet unna serieskapernes researcharbeid – selv om jeg vet at de tar seg store friheter.
Men den som tar seg størst friheter denne gangen er kanskje Jacob Krüger, den yngste av de to sannhetssøkende snushanene. Der Krogh gladelig og nøysommelig følger protokoll, følger Krüger gjerne sin intuisjon, og denne gangen i så stor grad at jeg blir ikke overrasket om det utspiller seg en virkelig konflikt mellom de to når fortellingen skal avsluttes i neste bind. Jeg skal ikke røpe for mye, men denne gangen setter Krügers nysgjerrighet de stakkars tegnerne i en håpløs situasjon, der den realistiske tegnestilen ikke lenger strekker til. Og etter godt over 100 sider flinkis-tegneserie, er det gøy å se hva som skjer når man ikke lenger kan støvsuge museer etter fotografier man kan bruke som grunnlag for tegningene.
I svart/hvitt og fine farger
I tillegg til fargerike illustrasjoner byr tredje bind av Krüger og Krogh på glimt av vel så fargerik dialog. Jeg kan ikke annet enn å humre når Krüger sammenligner lyden av det uidentifiserte objektet der ute i havet med «et finsk mannskor som ble brent levende», eller når den ellers dønn seriøse Krogh tillater seg noen gode morsomheter på andres bekostning. (Ja, jeg er klar over at jeg omtaler karakterene som om de har fri vilje og ikke manusforfattere, men det er faktisk slik denne serien oppleves.)
Mildt sagt fargerik er også fortellingens kanskje viktigste bikarakter, amerikaneren John C. Lilly, eller la oss si tolkningen av ham, ettersom karakteren er basert på en mann som var høyst levende og aktiv den gangen i 1965. Og en tegneserie som fullroses for nydelige illustrasjoner, vittig dialog og særegne karakterer, er kanskje feilfri, eller …?
Nei. Jeg har inntrykk av at de tre gutta bak serien ikke har tatt damene på alvor denne gangen. Minst én av de kvinnelige karakterne er helt tydelig viktig for del to av fortellingen, og da er det slurvete at kvinnene blir så like at de like godt kunne vært tegnet i svart/hvitt. På side 60 finner man den eneste scenen som er direkte kjedelig, da en kvinnelig karakter tilfeldigvis kommer forbi og gir Krüger interessante opplysninger. Generelt har mange av bikarakterene i serien lite personlighet, ikke bare kvinnene. Serieskaperne har åpenbart store muskler når det gjelder å skape karakterer i form av både visuell framstilling og språklig identitet. Da er det både stusselig og synd med alle de endimensjonale figurene og all plassen de tar.
Men i all hovedsak spiller altså tegnerne og forfatterne Kabíček, Skandfer og Agdestein på sine styrker denne gangen, og viser i tillegg noen nye. Utgivelsesfrekvensen har så langt vært ett album hvert fjerde år, men la oss håpe at ventetiden blir litt kortere denne gangen. For jeg kan love deg at den eneste skuffelsen av betydning du vil oppleve når du leser dette albumet, er når du innser at du har lest det ferdig.
