Indiebloggen

Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.

The Abolition of Man av Carson Grubaugh. (Living the Line, 2022)

Det er ikke hver dag herværende blogg får tilbud om fysiske anmeldereksemplarer fra utenlandske forlag – sant å si er det ikke engang hvert år – så da amerikanske Living the Line tilbød seg å sende de fem numrene av Carson Grubaughs The Abolition of Man sa bloggledelsen “ja takk” og satte sporenstreks serien øverst på gjørelista. Oppmerksomme lesere vil huske Grubaugh og Living the Line som ansvarlige for å ferdigstille og gi ut Dave Sims biografisk-paranoide tegneseriehistoriske storverk The Strange Death of Alex Raymond, men det var først og fremst konseptet – eller kanskje rettere sagt gimmicken – bak det nye prosjektet som vekket interessen for The Abolition of Man

Grubaughs nye prosjekt hevder nemlig å være “the world’s first (and only) entirely-computer generated comic book”. Som de fleste imidlertid vet, er “computer generated” tegneserier gammelt nytt. På 80-tallet skrøt Peter B. Gillis og Mike Saenz’ sci-fi-serie Shatter av å være “the first computerized comic”, og i 1988 laget Saenz Iron Man: Crash for Marvel comics, som – i likhet med Pepe Morenos Batman: Digital Justice fra 1990 – var prydet med omslag som forkynte at den var “computer generated”. Siden den gang har imidlertid både teknologien og vårt forhold til den utviklet seg en hel del. Da Saenz og Moreno hevdet at tegneseriene deres var generert av datamaskiner var det underforstått at de selv styrte maskinene og brukte dem til å tegne. Når Grubaugh hevder det samme, mener han derimot at “tegningene” i sin helhet er skapt av bildegeneratoren Midjourney. 

Fra Batman: Digital Justice av Pepe Moreno

Det er litt uklart hvorvidt Grubaugh faktisk er først ute med denne ideen – så vidt meg bekjent kom Dave McKeans Prompt: Conversation With AI ut før eller samtidig som første utgave av The Abolition of Man – men det er lett å forstå hvorfor påstanden utgjør en så sentral del av innsalget: Selv om kunstig intelligens-baserte bildegeneratorer har hatt nyhetens interesse ved flere anledninger det siste året, er ikke tanken på å bruke masse tid på å stirre på ting andre mennesker har lagt ved hjelp av disse programmene spesielt fristende (er man nysgjerrig på selve teknologien får man best inntrykk av den ved å prøve den selv). Men hvis man er den første som lager en slik tegneserie, har man skrevet historie uansett hva slags resultat man måtte ha endt opp med.

The Abolition of Man er da også et prosjekt som er mer opptatt av å inspirere til samtale og refleksjon rundt den teknologien enn av å bruke kunstig intelligens-programvare til å skape cutting edge hightech-tegneserier. Grubaugh og hans forlegger og samarbeidspartner Sean Robinsons mål er å si noe om kunstig intelligens, menneskets natur og kunstens vesen, og de skrider til verket med en tilnærming hentet fra kunstfeltet. Ingen av de fem heftene er vellykkede som tegneserier, men det virker da også å være av underordnet betydning, gitt at de først og fremst later til å være et påskudd for å filosofere og diskutere. Samtlige er dessuten interessante som historiske artefakter (jeg mistenker at at veldig mye av det som i dag sies om og produseres via denne teknologien kommer til å bli gammelt fort), og både det første og det avsluttende nummeret inneholder høyst lesverdige tekster. 

Fra The Abolition of Man, av Carson Grubaugh/Midjourney

For virkelig å understreke i hva slags landskap vi befinner oss i avsluttes hvert nummer med en tekst som forklarer deg hva det er du nettopp har strevet deg gjennom, og en QR-kode som lenker til en video med en enda lengre og mer detaljert utbrodering av tematikken (jeg har bare sett bruddstykker av et par av dem). Jeg har ingen anelse om hvem Living the Line ser for seg at skal kjøpe disse tegneserieheftene og se de sju timene med Youtube-samtaler, men jeg er veldig glad for at slikt som dette fortsatt er å finne i Previews-katalogen og the direct market

I første nummer av The Abolition of Man er C. S. Lewis’ tekst ved samme navn fra 1943 brutt opp i bolker og plassert i ruter sammen med bilder Grubaugh har fått laget ved å mate Midjourney én og én setning av gangen. Resultatet er en eksepsjonelt kronglete presentasjon av et interessant og dagsaktuelt essay, der tegneserieformatet og de datagenererte bildene utgjør en slags hinderløype ment å motvirke flyt og forståelse. Hvis det ikke hadde vært for at AI-bildene og den frustrerende leseropplevelsen kan sees som en kommentar til tekstens innhold, ville det være naturlig å avfeie heftet som et mislykket eksperiment og en dårlig tegneserie. Men tankeeksperimentet som ligger til grunn for Jesus-friken Lewis’ forsvarstale for det han kaller “the Tao” (og som andre har kalt natural law) handler nettopp om  farene ved å bruke avansert teknologi til å gi avkall på noe av det som gjør mennesket til menneske, hvilket som kjent er en sentral del av dagens kunstig intelligens-selskapers value proposition. Så lenge man ser gjennom fingrene med at selve lesingen føles som hjemmelekser, funker det ganske bra sånn rent konseptuelt sett.

Fra The Abolition of Man, av Carson Grubaugh/Midjourney

Andre og tredje nummer er viet en science fiction-fabel kalt HodTech, som er et konsept Grubaugh har arbeidet med i ulike sammenhenger gjennom de siste tjue årene, og som leseren kastes inn i uten hverken forklaringer eller noen åpenbar inngang til materien. Fortellingen kretser rundt en underlig bedrift der de ansatte prosesserer (“‘mute-er”) data og snakker en underlig fremtidsslang leseren forventes å dechiffrere på egenhånd. Hvis man forestiller seg J. G. Ballard filtrert gjennom Franz Kafka og Terry Gilliams Brazil svøpt i det som ser ut som blyanttegninger og tresnitt generert av en uinspirert Francis Bacon-spambot – kryptisk innhold uten bakenforliggende mening eller tanke – er man ikke så langt unna. Hvis man samtidig tenker “hvem er det som har lyst til å lese noe sånt?”, tar man ikke veldig feil der heller. 

I fjerde nummer er de menneskelige bidragene holdt på et absolutt minimum, med et manus generert av programvaren DeepStory og bilder av Midjourney. Resultatet er uleselig som tegneserie betraktet, men også fascinerende som en studie av internettets estetiske tvangstanker (jeg var dog takknemlig for at det ikke var mer enn 24 sider av det). Deretter avslutter The Abolition of Man like sterkt som den begynner. Femte og siste nummer er viet et essay av den italienske filosofen Luciano Floridi, som argumenterer for et “antropo-eksentrisk” forsvar for individets rett til privatliv. I likhet med Lewis-teksten i første nummer har vi her å gjøre med et tankevekkende og relevant essay om problemstillinger relatert til digital teknologi og kunstig intelligens, og som i første nummer er teksten presset inn i et tegneserieoppsett. Denne gang har Grubaugh fått Midjourney til å generere noe som bærer en overfladisk likhet med infografikk, men som i praksis bare skaper støy og forvirring, og dermed bidrar til å gjøre essayet langt vanskeligere å lese enn det burde være (hvilket er en grunn god som noen til å minne om at ingen gjør infografikk i tegneserieformat bedre enn Kevin Huizenga). 

Fra The Abolition of Man, av Carson Grubaugh/Midjourney

The Abolition of Man sier oss med andre ord lite om hvor tiltalende tegneserier det er mulig å lage ved hjelp av kunstig intelligens – eller om disse programmenes evne til å erstatte tegneserietegnere og devaluere illustrasjon som fag – hvilket i mine øyne er den mest presserende problemstillingen knyttet til Midjourney og dess like her og nå (Abhay Khoslas R. I. P. Comicks er interessant som et eksempel på hva man kan få til ved å bruke Midjourney til å forsøke å lage noe som er estetisk tiltalende som tegneserie). Miniserien er mer av et kuratorisk grep og et digitalt kunstfilosofisk seminar enn en tegneserie; et lite stykke samtidskunstdiskurs som Grubaugh og Robinson har bestemt seg for å transplantere til tegneseriefeltet på trojansk hest-manér. Spørsmålet den implisitt stiller er derfor snarere hvorvidt kunstig intelligens i likhet med mennesker kan drive med tegneserier som en dårlig betalt hobby. 

The Abolition of Man er utilgjengelig selv innenfor rammene av det man vanligvis omtaler som avantgardistiske tegneserier, og tilhører dessuten en helt annen estetisk tradisjon, uten noe etablert publikum. Men på den annen side: Så lenge det finnes en sjanse for at bare én intetanende Image- eller IDW-leser snubler over dette i sin lokale tegneserieforretning, tar det med seg hjem, og får sin mind fullstendig blown av alle de fremmede impulsene og utvidede horisontene, så er The Abolition of Man et verdifullt tilskudd til tegneseriefeltet. 

Neste gang: Noe hakket mer menneskelig, mer underholdende og mer tilgjengelig. 

EN KOMMENTAR

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.