Anmeldelse
Kanskje det var elefanter
Torill Kove
Cappelen Damm, 2025
Felles opplevelser huskes sjelden likt. Hva og hvordan noe fester seg i minnet sier kanskje mer om den enkeltes personlige opplevelse, enn hva som egentlig skjedde i den gitte situasjonen.
Hukommelsen er ofte upålitelig, men fordreide minner kan likevel avdekke en dypere form for sannhet – for eksempel når det gjelder emosjonelle bånd og det totale bildet man har av en person. Dette er utgangspunktet for Torill Koves selvbiografiske oppvekstskildring Kanskje det var elefanter.
I fortellingen går Kove i dialog med sine egne og søsknenes barndomsminner, uten at hun egentlig vil forandre på sin versjon av dem. Kove beundrer moren for sitt egenrådige mot – og lar minnene sine fortsette å farges av dette blikket. På denne måten overbevises også leseren. De stiplede linjene på bokens omslag understreker det fragmentariske, selektive og ekspressivt fargerike ved Koves erindringsarbeid. Høydepunktene kommer som perler på en snor.
Fargerik filmadapsjon
Kanskje det var elefanter er tegneserieversjonen av den prisbelønte animasjonsfilmen med samme tittel fra 2023. Kove er svært tro mot sin egen film, men i boken gir hun enda mer kontekst, med flere forlengede scener som utdyper og understreker filmens poenger. Remedieringen i bokform kan absolutt forsvares.
Fortellingen har en tydelig feministisk undertone, og forfatteren kommenterer også øvrige sosiale og politiske forhold i Norge og Afrika tidlig på 1970-tallet. Dette gir oppklarende kontekst til de mer gåtefulle aspektene i historien. Konkret handler det om da Koves foreldre tok med seg sine tre døtre på et treårig opphold i Kenya. De uortodokse foreldrene har vi møtt før, senest i den Oscar-nominerte kortfilmen – og bildeboken Moulton og meg (2014). I det nye verket kommer vi ekstra tett inn på Koves mor.
Moren er den som tar initiativ til reisen, men vel fremme er det kun faren som får anledning til å drive hjelpearbeid – til tross for at det er hun som er mest kvalifisert og motivert. Heller ikke på arkitektkontoret i Norge føler hun seg tilstrekkelig verdsatt. Skuffelsen over å være nedvurdert som kvinne er den drivende faktoren i alt moren foretar seg. Forbitrelsen manifesterer seg som en grå sky som kommer og går.
Skyer og elefanter
Depresjonsskyer har Kove brukt før, for eksempel i det moderne eventyret Den danske dikteren (2006/2007) hvor en sky over hodet uttrykker at hovedpersonen har kjærlighetssorg. Denne gangen bruker hun symbolet mer avansert. Skyen blir altoppslukende – som en naturkraft som fører moren med seg. Først er det moren som tar skyen med seg på tur, siden er det skyen som får henne til å sveve bort. Moren blir utilgjengelig og fraværende selv når hun er fysisk til stede. Kove lykkes godt i å skildre et barns blikk på depresjon i disse scenene.
Trær som mister blader brukes ellers elegant til å speile det forgjengelige ved familiens minner. Hukommelsens irrganger skildres enda mer poengtert godt når familien kjører seg vill i Øst-Afrika. Kartet de bruker på safari er så gammelt at veiene ikke finnes lenger. Poengene Kove drar ut av disse erfaringene er både klok og vittig. Familien drar til Kenya for å hjelpe innbyggerne, isteden blir det de som må reddes av lokalbefolkningen når bilen deres strander. Det er få klisjéer i måten Kove fremstiller de eksotiske møtene. På de sort-hvite oppslagene tegnes afrikansk og vestlig befolkning på nøyaktig samme måte – med svart konturlinje og ingen fyllfarge.
Det viktigste motivet i boken er selvsagt elefanter.Koves elefanthukommelse krakelerer betraktelig mot slutten når det viser seg at det er ting hun har fortalt i boken som muligens aldri har skjedd. Dette gjelder ikke minst en nøkkelscene hvor hennes mor jager bort en bøling ville elefanter. Scenen betoner styrkene og svakhetene hos den portretterte; hun er vågal og sterk, men komisk ubetenksom – og best i kamp! Så får det heller være at det kanskje var en annen type dyr.
