Anmeldelse
Katteguden Frøya
Odin Helgheim og Isabell Martinsen
Egmont, 2023
Den første boka i Ragnarok–serien vant Arks barnebokpris da den kom ut i 2020. Fenrisulven startet en episk vikingreise full av norrøn mytologi som ennå ikke er avsluttet. Mens lesere venter på fjerde bok i Ragnarok, blir de introdusert til en helt ny spinoffserie, satt hundre år før hendelsene i Ragnarok.
I Katteguden Frøya samarbeider Helgheim med illustratør Isabell Martinsen, som tidligere har illustrert Dyrehagedetektivene-bøkene. Martinsen byr på en mer fargerik versjon av Ragnarok-verdenen lesere allerede er kjent med. Hun har ikke prøvd å kopiere Helgheims strek, men har heller kommet med sin egen tolkning av verdenen. Frøya selv ser veldig annerledes ut her enn i Tordenguden. Utenom at de tegner mennesker på ulike måter, Martinsen lener litt mer Pixar og Helgheim er mer mangainspirert, speiler Helgheims ansiktsuttrykk mer desperasjon, redsel og sorg enn Martinsens. Hun tegner rett og slett «penere» mennesker.
Åsgard sett gjennom nye øyne
Vi møtte så vidt Frøya i Ragnarok 3, hvor hun får inn en replikk helt på slutten av boka. Katteguden Frøya er satt hundre år før handlingen av Ragnarok, og på begynnelsen av boka er hun en villkatt, langt unna gudinnen hun er i hovedserien. Leseren blir kastet rett inn i Åsgard, der kattejegere prøver å utrydde alle villkattene. Det blir opp til Frøya å alliere seg med Loke for å bekjempe kattejegerne og redde sine kattevenner.
Når man holder Katteguden Frøya i hånda, minner boka mest om en billedbok. Den er stor, og veldig flat. Tegneserien er på bare 46 sider, under halvparten av sidetallet til en Ragnarok-bok. Det virker som om bøkene i Frøya-serien er ment som korte, episodiske eventyr, det motsatte av det episke Helgheim prøver å oppnå med Ragnarok-serien.
Mange katter, ikke nok klør
Kattene er Frøyas eneste venner, og de fleste oppslagene bugner over av de små skapningene. Martinsen har gjort en god jobb i å designe mange ulike katter som skiller seg fra hverandre. Visuelt er kattene godt skildret, og man kan lese mange ulike følelser i både holdningen og ansiktsuttrykkene deres. Men som individuelle katter, får vi så vidt vite navnet eller personligheten på noen av dem.
Den eneste katten med en personlighet man kan skille ut fra de andre, er Leif, Frøyas redde kattevenn. Han kan sees i de fleste oppslagene enten forskrekket, fortumlet eller kavende etter de andre elegante kattene. Det er artig å oppdage Leif på siden, og vite hvorfor han har de reaksjonene han har. I konseptskissene bakerst i boka, får vi navn og personlighetstrekk på flere av kattene. Jeg skulle gjerne ha ønsket at disse personlighetene kom frem i selve handlingen, slik at vi som lesere kunne fått mer ut av deres reaksjoner og handlinger som individuelle karakterer, og ikke bare som én singulær kattemobb.
Utilgjengelig for nye lesere
Helgheim melker mye humor ut av katteordspill, og får i tillegg mye hjelp av Martinsens illustrasjoner. Humøret er betraktelig lettere enn i Ragnarok, som begynner å bli ganske alvorlig der vi er i historien. Den tonale ulikheten kan gi fans av Ragnarok en pustepause fra den tunge historien uten å forlate Åsgard.
På den annen side, om det fans liker i Ragnarok er en intens og episk sammenhengende historie, med tematikk som kretser rundt vold og apati, tror jeg de kommer til å bli skuffet av Katteguden Frøya.
Måten man blir kastet inn i historien, uten noe forklaring på hvor vi befinner oss eller hvem karakterene er, gjør også tegneserien ganske utilgjengelig for nye lesere som ikke allerede er kjent med Ragnarok-universet.
Over før det begynner
Vi blir ikke egentlig kjent med Frøya, eller mannen hun skal bekjempe i historien. I motsetning til i Ragnarok-bøkene, har ikke Frøya mange nok sider til rådighet for “show, don’t tell”. I stedet får vi noen godt illustrerte actionscener med rekvisitter heller enn karakterer. De fleste problemene i tegneserien kunne blitt løst om man bare hadde litt flere sider til å marinere både fortellingen og karakterene i.
Med mindre Helgheim finner en storslagen måte å koble villkatteventyrene til Frøya sammen med Ubbes vikingreise i Ragnarok, virker Katteguden Frøya ganske overflødig. Denne utgivelsen føles mer som fyll enn et fullverdig bidrag til Ragnarok-universet.
