Anmeldelse
Kebbelife – Hvordan vinne venner: Jakten på tusenlappene
Mette Hellenes
No Comprendo Press, 2025
Mette Hellenes’ Kebbelife er en unik blomst i norsk tegneflora. I over tretti år har serien utfoldet seg i en rekke ulike aviser og magasiner.
Det startet for så lenge siden at denne anmelderen må gå til Store Norske Leksikon for å finne opprinnelseshistorien. I fagansvarlig Øyvind Holens gode artikkel kan vi lese at Kebbelife debuterte i Billedkunst og tegneseriemagasinet Fidus i 1994.
Vennskapets vesen
Siden den gang har mye skjedd, men vennskapet mellom Mette Hellenes og kunstnerkollega Vanessa Baird er fortsatt kjernen i serien. Dette gjør Kebbelife så unik: Serien består for det meste av énrutere som kommenterer samtidens politikk og kultur, men samtidig er den et personlig portrett av Hellenes’ liv og karriere. Jeg kan ikke komme på noen satiretegnere som så konsekvent har gjort det samme.
Dette gjør at en kronologisk samling av Hellenes’ satiretegninger også blir en personlig historie om kunstneren selv. Å lese dem samlet gir derfor en merverdi få andre politiske tegnere forunt.
To ulike Kebbelife
Årets utgivelse, Hvordan vinne venner: Jakten på tusenlappene, spenner fra 2019-2025. Det var mildt sagt hendelsesrike år. Men boka begynner rolig med blant annet noen innspill om offentlig støtte til tannregulering. Dette er litt av sjarmen med Kebbelife, det er stort og smått om hverandre, personlige kriser og storpolitikk kan gjerne opptre i samme rute.
I bokform har man altså valgt å sortere stripene kronologisk, hvilket er et riktig og godt grep. Men det betyr også at stripene fra avisene (fra 2023 flyttet serien fra Morgenbladet til Klassekampen), og Billedkunst blandes. Dette er to ulike årer av Hellenes’ Kebbelife. Mens stripene i avisene kommenterer dagsaktuelle hendelser, ser de i Billedkunst med et skjevt blikk på kunstmiljøet, søknadsprosedyrer og kreative kriser. Det gjør at overgangen fra en side til en annen kan bli brå, men samtidig henger Hellenes’ tegninger mye mer sammen enn det de gjør hos mer konvensjonelle avistegnere.
Uten kontekst
Jeg skulle derimot gjerne fått litt mer informasjon om tegningene. Bortsett fra årstall viser ikke boken til publiseringssted eller dato.
Det er forståelig at forlaget ikke vil «ødelegge» akvarellene med denne infoen på hver side. Samlingen er utrolig smakfullt utformet i et avlangt og hendig format hvor tegningene fyller hele sidene. De er langt bedre reprodusert her enn i avisene, og større.
Men hva med et register bakerst, og kanskje et etterord som setter tegningene litt mer i kontekst? Slik boka fremstår nå er den en perle for fans, men litt utilgjengelig for de som ikke er innvidde fra før.
Imponerende helhet
Hvis man skulle gitt en norsk tegner prisen for mest humoristiske karikaturtryner, ville jeg uten tvil gitt den til Hellenes. Fordi menneskene er gjort så overdrevne og stygge, er det nesten fort gjort å glemme hvor uhyre god hun er til å fange essensen av folk. Du lurer aldri på hvilken politiker det er Hellenes har tegnet, og det til tross for at de er vridd og vendt på etter alle kunstens regler.
Å lese Hellenes’ tegninger sammenhengende er som å sendes i en tidsmaskin bakover i vår nære fortid. Pandemiårene føles allerede så lenge siden, men Hellenes presise skildring av ensomhet, redsel og absurde regler gjør at man blir hensatt til stemningen fra den gang. Slik fungerer boka som en sammenhengende kavalkade over hvordan de største hendelsene i verden går direkte inn i og påvirker våre små liv.
Jeg tar meg i å lure på hvor mye Hellenes’ selv tenker over sammenhengen mellom énruterne sine. For når man leser alle samlet på denne måten, utfolder det seg en ny historie som er helt unik i satiresjangeren.
