«Kebbevennene Mette og Vanessa beveger seg i Oslos kunstnermiljøer og uteliv, og rapporterer derfra på en ærlig og rettfram måte», skrev forlaget No Comprendo da de i 2002 ga ut den første omfattende forlagsutgitte samlingen av tegneserien Kebbelife. Inntil da hadde det lille universet levd i undergrunnsblader og i selvpubliserte kunstbøker og i kunstmagasiner. 

Tegneserien ble umiddelbart en hit blant kulturfolk med sitt unike formspråk og befriende miljøbeskrivelser, der ord som absurd, ufyselig, ærlig og hysterisk morsomt alle ble dekkende. Snaue to tiår og mange utgivelser senere, har serien nådd et stort publikum med sin faste spalteplass i Morgenbladet. Kebbevennene har aldri forlatt stripene, men har gradvis blitt iscenesatt i aktuelle politiske hendelser. 

I anledning samleutgivelsen Kebbelife – Burning Babe med arbeider fra 2014 til 2018, satte Empirix seg ned med kunstner Mette Hellenes for å bli litt kjent med den kreative reisen bak den noe mystiske selvbiografiske tegneserien.

Fra Burning Babe (2019).

Når bestemte du deg for å bli kunstner?

– Jeg sluttet aldri å tegne. Mange slutter jo, men jeg har drevet litt sånn av og på helt siden jeg var liten. Da jeg gikk på studielinjen Tegning, form og farge bidro det til å videreutvikle interessen min. Etter videregående var jeg fortsatt veldig gira på å bli kunstner.

Hadde du noen forestillinger om hvordan det ville være å ta en kunstutdannelse?

– Nei, jeg var helt åpen. Kanskje litt romantisk, men jeg så aldri for meg en konkret plan. Det var jo åttitallet. Jeg hadde fått med meg de tyske nyekspresjonistene, hvor man så på bilder at de stod i sånne svære industrihaller i New York og Berlin og drev med ekspressiv kunst i svarte skinnbukser og barberte hoder. Jeg synes det var veldig tøft. Jeg husker at jeg kjørte ned til Düsseldorf med kjæresten min og dro på Kraftwerk sin kafe. Det var kjempestas. Der så vi i tillegg masse tysk kunst.

Hvordan formet studietiden deg?

– Jeg begynte på Kunst- og håndverkskolen i 1985 på grafisk, men sluttet fordi jeg var litt opprørsk og rebelsk. Jeg fikk etterhvert anbefaling om å ta permisjon, og det gjorde jeg. Jeg krangla med noen lærere og sånn, og var egentlig kjempeumoden. Men så kom jeg inn på Statens kunstakademi. Det var to ulike verdener på denne tiden. Kunst og håndverkskolen var mer teknisk, mens akademiet var helt løst.

Fra Lys og mørke (2010)

– Da jeg begynte på kunstakademiet, så falt alt sammen. Det var skikkelig nedtur. Det var ikke slik som jeg hadde trodd at det skulle bli. Jeg mistet helt selvtilliten, for det var jo ingen der. Man fikk en plass, så stod en der og malte. Jeg gikk på maleri, og fikk ikke til noen ting. Man måtte velge en professor, og det var ikke så mange alternativer. Jeg valgte Per Kleiva, men han var jo bare innom en gang annenhver måned og så litt på arbeidet mitt. 

Opplevde du at man ble overlatt mer til seg selv?

– Ja, jeg trengte nok litt mer oppfølging. Samtidig så kom jeg rett inn i kunstlivet og fikk se hvordan det fungerte. På slutten av akademitiden min skjedde det også en endring hvor kunsten fikk et større fokus på det konseptuelle. 

Hvordan vil du beskrive miljøet i klassen?

– Det sosiale gikk ut på å drikke seg full på Cafe Nordraak. Det var veldig mye drikking, i hvert fall første og andre året. Vanessa Baird begynte på skolen da jeg skulle begynne i tredje klasse, så da ble alt straks artigere.

Hvordan kom ideen om Kebbelife til?

– Et par år etter at vi gikk ut fra kunstakademiet, på starten av 1990-tallet, så delte Vanessa og jeg et atelier like ved Møllergata skole i Oslo. Hun satt på den ene enden av bordet, og jeg på den andre. Der tegnet vi. Tullet og tøyset masse. Vi tegnet oss selv inn i bildene, men også andre fra kunstmiljøet. Vi baksnakket folk. Det gikk mye på fyll og sex på den tiden der, men det handlet også om kunståpninger og kunstrelaterte ting. Det var veldig artig. 

Fra Kebbelife 1 (2002)

– Så fikk jeg litt dreisen på det. Vi hadde åpne dager på atelierene hvor vi tapetserte en hel vegg med tegningene. Jeg fikk tegne litt i magasinet Billedkunst på den tiden, men jeg tror kanskje at det var No Comprendo Press og folka bak tegneseriebladet Fidus som publiserte meg først. Christopher Nielsen hadde sett tingene jeg hadde stilt ut på åpne dager på atelieret, og foreslo at jeg skulle bidra i bladet. Guttorm Nordø hjalp meg også med å lage min første bok på denne tiden.

Hva betyr egentlig Kebbelife?

– Det kom fra kebbe, som er kjøttaktig matrett fra Midtøsten. Vanessa og jeg dro ned i til et gatekjøkken i Torggata, som lå like ved atelieret vårt og tok ofte både lunsjen og middagen vår der. Det var billig og enkelt.

Har det vært et bevisst feministisk prosjekt eller er det kun en positiv side-effekt?

– Nei, det var vel ikke tenkt som et feministisk prosjekt, men vi var vel ganske frigjorte. Litt rå, kanskje.

Hvordan tenker Vanessa om å være en figur i dette universet, som i sin egen rett er en anerkjent norsk kunstner?

– Ja, jeg tror at hun synes at det er greit. Jeg spør henne med jevne mellomrom om det fortsatt er greit, og hun sier «bare kjør på».

Fra Burning Babe (2019)

Du har kommentert det norske kunstfeltet over lang tid. Hvordan vil du beskrive det norske kunst- og kulturfeltet i dag?

– Kunstfeltet har jo forandret seg en del, og jeg er ikke så delaktig i det som jeg var før. Jeg følger med, men det er en del kunstretninger som ikke interesserer meg. Før så tok jeg kanskje likevel tak i det, satte meg mer inn i ting, men nå synes jeg det er så uinteressant. Etter at jeg begynte å tegne for Morgenbladet i 2006 har det blitt mindre kultur, men mer blanda innenrikspolitisk nyhetsstoff.

Du plasserer Kebbelife i samtidige politiske hendelser og situasjoner. Hvordan du arbeider med denne tematikken? 

– Jeg velger tematikk selv, så det er ingen redaktør som er involvert i den kreative prosessen. Så jeg må lese litt aviser. Noen ganger er det helt opplagte ting jeg kommenterer, hvis det har skjedd noe spesielt. Det er veldig lett når Per Sandberg setter i gang, da kommer det veldig lett. Annerledes er det med Donald Trump, det synes jeg er vanskelig, for det er så langt over grensen. Før i tiden så tullet jeg med sånne ting, det var en «big joke», men nå er det jo virkeligheten, så du har ikke noe å tulle med. 

Hvordan er det å jobbe på deadline?

– Jeg pleier å levere på onsdag morgen, og det ender alltid med at jeg sitter og jobber langt utover tirsdag kveld. Det er ofte jeg tenker, «faderen, denne skulle jeg hatt lengre tid på». Man må bare levere fra seg. Fordelen er at jeg tar noen sjanser. Det kan gå begge veier, så klart. I det minste får jeg produsert. Det kan være et problem også med for mye tid, da kan jeg bli sittende og flikke for mye på ting og ødelegge det.

Hvordan har du utviklet Kebbelife fra begynnelsen og frem til i dag?

– Den største endringen er vel at det ikke er så privat som det var før. Før kunne det ikke vises, liksom, for det var veldig selvbiografisk. Nå drar jeg mer opp folk jeg aldri har møtt, politikere og sånt. Det er fortsatt en del selvbiografisk, men jeg veksler mer i tematikken. 

Hvordan har du utviklet den kunstneriske stilen i Kebbelife?

– Det startet med svarthvitt tusjtegninger som var veldig åttitalls i stilen, røffe, råe og utført med bambus-penn, dyppet i blekk. Ganske inkompetent rent teknisk, men tegningene hadde en røffhet ved seg som gav meg en frihet. Det kan jeg kanskje ta tak i igjen.

– Jeg begynte etterhvert med farger og akvarell. I årevis holdt jeg på med den kjappe metoden, mens nå tar det rent teknisk mye lengre tid. Nå ligger det en mer omfattende skisseprosess forut for hvert bilde. 

Du er veldig god på å lage komiske situasjoner. Når var det du oppdaget det talentet? 

– Nei, jeg vet ikke om jeg har oppdaget det talentet i det hele tatt, jeg. 

Har du noen gang opplevd å få tilbakemeldinger på portrettene dine?

– Kulturdepartementet har kjøpt inn tegninger av alle kulturministrene, som nå henger samlet i en av etasjene deres. Det hender at jeg får forespørsler fra folk som vil gi i gaver til venner som er blitt nevnt eller portrettert. Noen kan synes at det er artig, mens andre liker det ikke. Det kommer jo litt an på. Jeg drev og tullet mye med Trond Giske, hvordan han var mye ute på bar og liksom var rockeminister. Jeg tegnet ham med tafsing og sånn, alle visste jo om det som foregikk. Jeg har fått høre flere ganger fra folk at Trond Giske ikke likte det.

Fra Lys og mørke (2010)

Definerer du deg i dag mer som en tegneserieskaper enn som en kunstner?

– For meg er det mer flytende. Jeg lager fortsatt utstillinger, men om andre ser meg som en kunstner, det vet jeg ikke. Men det spiller ikke noen rolle. 

Hvor tror du Kebbelife er om ti år?

– Vet ikke. Kanskje Mette og Vanessa sliter mer med helsa. 

Kunsthistoriker som bor og arbeider i Oslo. Arbeider til daglig som direktør for Trafo Kunsthall.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.