Vi nekter å forklare hvorfor

På en side i Erlend Peder Kvams Kjære stripefolk ser man noen steinaktige figurer i forskjellige former, oppstilt som en ramme i en rødlig hule, med bildeteksten: «Vi nekter å forlate hulen. Vi nekter å forklare hvorfor». Utsagnet er ganske dekkende for boken, som består av en rekke énruterstegneserier, der merkelige, kantete, ikke-menneskelige figurer, som nekter å la seg gjøre forstått, befolker et ulogisk og fremmed univers.

Erlend Peder Kvam har gitt ut flere publikasjoner med det sveitsiske forlaget Nieves og var en del av kult-tegneseriekollektivet Narves1biblioteket. Tegneserieentuasiaster av en viss sort vil også ha bitt seg merke i at han var den eneste nordmannen som tidligere i år var bidragsyter i den prestisjetunge, avantgarde tegneserieantologien Lagon revue. At Kvam har vært inkludert i antologien sier noe om ambisjonsnivået hans som tegner, men også tradisjonen han tegner seg inn i – altså den alternative, avantgardetegneserien som hovedsakelig springer ut fra kunstskoler- og institusjoner. Kjære stripefolk gis også samtidig ut på engelsk som Dear stripe people, som antyder en internasjonal ambisjon hos Kvam og utgiveren Foot Books.

Vitsetegninger uten punchline

Kjære stripefolk sin sjanger er altså énruterstegneserien (i motsetning til tegneseriestripen), eller vitsetegningen, og formatet spiller i stor grad på et av sjangerens mest kjente verk, nemlig Larsons gale verden (The Far Side) av Gary Larson.

Særlig én av Larsons tegninger virker å ha vært til inspirasjon for Kjære stripefolk, slik det blir påpekt i bokens etterord – en notorisk uforståelig tegneserierute der en ku står oppreist foran et bord hvor det ligger et utvalg merkelige, abstrakte objekter eller verktøy, med den enkle og fremmedgjørende bildeteksten «Cow tools». Tegningen vakte oppstyr og forvirring blant lesere, i så stor grad at Larson så det nødvendig å skrive en slags forklaring på vitsen («if a cow were to make tools, they would ‘lack something in sophistication’»).

Hvis Larsons mål med «Cow tools» var å forvirre leseren og utfordre de rigide og forutsigbare rammene til vitsetegningen som sjanger ved å nekte å innfri vitsetegningssjangerens eneste krav (den skal ha en punchline) og heller skape noe nytt, plukker Kvam opp stafettpinnen etter Larson og skrur opp absurditetsnivået til elleve.

Ikke titt gjennom hullet

Det absurde i Kjære stripefolk ligger ikke bare i misforholdet mellom det som sies i bildetekstene og det som vises; hver side er mer underlig enn den forrige og nekter leseren tilfredsstillelsen av kontekst. Ta bokens første side: To figurer står på en lang og kronglete vei, den ene er en liten grønn sylinder med rød hatt på, den andre er stor, rød, med en slags pels. Han holder ut armen sin og griper rundt en pinne. Bildeteksten lyder: «…? Hvem er du? Og hva gjør du med pinnen min?».

Fra starten av blir altså leseren fremmedgjort og møtt med spørsmål han verken lurer på eller har svar på. Den underlige tegnsettingen og det smått fryktinngytende ved spørsmålet (som ikke blir mindre fryktinngytende av den røde figurens mangel på ansiktsuttrykk) setter stemningen for resten av boken. Dette kommer også til uttrykk i tegninger der leseren blir direkte konfrontert av karakterene: På en side ser vi gjennom et hull i en murvegg, der rektangulære figurer veiver med armene med munnene sine på vidt gap. På bildeteksten står det: «Nei, nei, nei!! Vi ba deg jo om å ikke titte gjennom hullet!!!». Det er ubehagelig og illevarslende.

Gjennomført stygt

Kvams stil er, som innholdet i boken, vanskelig å sette ord på. Helt generelt kan man si at den er som om noen tegner digitale, glorete MS Paint-illustrasjoner med tusj og vannmaling. Men mange av sidene inneholder også kompleks geometri og perspektivtegning. Det som bidrar til å gjøre Kvam sin stil så særegen, er at den er så tilsynelatende enkel, og nesten gjennomført stygg, samtidig som den ikke likner noe man har sett tidligere. Bokens ideer og utforming er på samme tid barnslig og avansert.

Hver side er et eget univers, og selv om noe av innholdet er i overkant vagt eller ugjennomtrengelig, får man en veldig sterk følelse av at dette er en verden, et prosjekt, og at tegneren har det helt klart for seg hva han vil. Da er det ikke så farlig om leseren blir forvirret, så lenge man stoler på boken. 

Umulige univers

Boken er som sagt utstyrt med et etterord (ført i pennen av journalist og illustratør Alexander Slotten). Etterordet funker som et anker for leseren, det gir et håp om å finne mening eller forklaring.

I tillegg til å kontekstualisere Kvams bok innenfor den absurde «Cow tools»-vitsetegningstradisjonen, trekker Slotten fram den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges, som med sine noveller skapte geometrisk og logisk umulige verdener og univers, bestående av uendelige bibliotek, menn som husker absolutt alt, og samfunn bygd på helt andre virkelighetsoppfatninger enn vår. Borges var ingen absurdist, men jeg kan skjønne sammenlikningen til Kvams umulige og underfundige figurer, og de tomme, kalde, geometriske verdenene de befolker.

Kvams Gale Verden

Kjære stripefolk er på ingen måter en tradisjonell tegneserie (selv innenfor den alternative tegneserietradisjonen), og i likhet med andre Foot Books-utgivelser nærmer den seg kunstboken i uttrykk. Det som knytter tegningene i boken sammen, er Kvams gjennomgående unike stemme og strek, samt at universet han skaper framstår helt gjennomført og planlagt samtidig som det virker spontant og som et resultat av lek.

Tegningenes mangel på mening og punchlines er på mange måter poenget med boken, og hvorvidt man liker den eller ei, kommer an på i hvor stor grad man setter pris på at kunst har en underliggjørende effekt på en.

For min egen del setter jeg pris på følelsen av å ikke ane hva jeg kommer til å se når jeg blar om, og jeg er glad for å få et innblikk i Kvams Gale Verden.

---

[Erlend Peder Kvam skrev i 2023-2024 intervjuserien Snakk til hånden for Empirix.]