Til våre faste lyttere bemerker vi at podkasten Tegneserier! fra 2023 vil komme med en ny episode hver måned, hele året gjennom.
Med en rekke sprudlende hverdagsobservasjoner på Instagram har Kjersti Synneva vekket både Øysteins og Aschehougs begeistring. I april kommer hennes første tegneserieroman, om 16 år gamle Amalie som skal flytte på hybel og studere tegning. Hvordan ble det en serieroman så raskt? Etter en meget teknisk åpning med fokus på Procreate-bruk, blir alt fra twistbiter til tegneserieidoler til musikk tatt opp. Til slutt prøver vi å finne kilden til Kjersti Synnevas superkraft: Hvordan klarer hun å være så glad?
En transkripsjon av samtalen er tilgjengelig under. Den er delvis maskinoversatt, og kan ha små irregulariteter.
Øystein Runde:
Kjersti Synneva Moen. Har du sunget i kor?
Kjersti Synneva Moen:
Ja, vet du. Jeg skal ikke skryte på meg å ha sunget i kor. Men jeg har mye bordbønn fra min oppvekst. Den har stått lenge.
Runde:
Er du fra kristelig bakgrunn?
Moen:
Ja, min far er prest. Jeg har en kirkeorganist-farfar. Du skal høre det stemmer til når sodden serveres første juledag.
Runde:
Sodd, ja. Det betyr at du er fra?
Moen:
Jeg er fra midt i svarteste skogen i Trøndelag.
Runde::
Mye god sodd der.
Moen:: Ja, det er det. Alle som sier at sodd ikke er festmat, har ikke smakt ordentlig sodd.
Runde:
Jeg har holdt fordrag på Inderøy. I premie fikk jeg en ost, og jeg bøtte sodd. Jeg var utrolig fornøyd.
Moen:
Det er helt rått. Sånn skal man gjøre det.
Runde:
Ekstremt fornøyd med Inderøy. I Mummipappas beretninger. Har du lest den? Han er på en plass der det er påske-eggjakt. Påskeegg er gjemt på forskjellige plasser. Gjemmestedene er korreleret med gaven som er i egget. Det er vimsete folk som finner ting på dumme plasser. Der får man spiselige egg, men systematikere som mummipappa, som leiter fra bunn til topp får nyttige ting i påskeegget, som en passer eller en sekstant.
Moen:
Stemmer! Det hadde jeg helt glemt. Den historien står seg sikkert like bra nå som den gjorde da jeg var liten.
Jeg har lest noen av bøkene hennes i voksen alder. De tror jeg nesten kan kategoriseres som voksenbøker. Pappaen og havet, Sent i november og sånt. De har masse lag av angst og alt mulig av mellommenskelige relasjonsting. Det synes jeg er kjempefint.
Det er voldsomt pip utenfor. Er det toget?
Moen:
Det er rett og slett toget. Vi er ved siden av jernbanen. Her går det godstog og passasjer-tog flere ganger dagen.
Runde:
Kjære Empirix-lyttere, vi er på Kroloftet. Det Kjersti Synneva Moen. 26 år?
Moen:
Ja, 27 har jeg blitt.
Runde:
En snart bok-debutant. Jeg møtte Kjersti første gang på Oslo 24 timer i fjor. Det var første gang turte være med, for jeg hadde noe på hjertet. Kjersti lagde en serie om et kor med litt tykke folk. Litt sånn blide folk. De hadde veldig drama rundt hvem som skulle synge hvilke stemmer. Det var veldig sårt og veldig intenst. Jeg ble veldig fascinert av det. Jeg fulgte deg på Instagram, hvor du var produktiv og pumpet ut skisser. Nesten hver eneste dag. Akvareller og hverdags-scener. Du skrev ikke all analyse av de ulike Twist-typene. Jeg så bakover i historikken at det var Twist i fjor også.
Moen:
Jeg er så glad for at du likte den med koret. Jeg tenkte at det var smal materie. Det var noe fascinerende med kor og Twist. Det er veldig hverdagslige, trivielle ting. Men som i stundens alvor blir veldig viktig. Det blåses ut av proporsjoner. Det er små dritt-ting. Men jeg så et kor den sommeren vi var på Oslo 24 sammen. Det var tydelige karakterer. Det var bare sånn amatør… De skulle synge Gabriellas song. Hun som stod fremst var den største divaen. De lo av han, dirigenten. De sang på en sånn markedsgreie. Men det var et utrolig big deal. Det likte jeg så godt. Sammen med Twist. Det er alltid masse drama rundt det. Man finner aldri noen ting man blir enig om. Sånne ting er veldig gøy. Jeg har en uendelig fascinasjon der.
Runde:
Var det du som postet om at den forhattet Twistbiten banan er den det alltid er tomt for i Oslo?
Moen:
Det hørte jeg. Rykter om det. Tror det var i Lørdagsrådet. Der du kan kjøpe Twist i løseffekt. Den som selges ut med en gang går det definitivt mest. Den som alle hater mest. Banan-Twisten har en… Den setter seg på kanten. Den har kanskje mange haters, men den har tilsvarende mange- som går i krigen for banan-Twist. Jeg har en agenda mot fransk nougat. Har du smakt den?
Runde:
Jeg smakt alle Twister. Er det den som er hvit? Den setter fast i tennene.
Moen:
Jeg synes ikke nærheten er godt.
Runde:
Den er ikke så lik nougat.
Moen:
Jeg har tenkt på nougat som mer karamellaktig.
Runde:
Det minner meg om byggningsmaterialet. Det er sånn skumgum.
Moen:
Mange av Twistene kan jeg fire på. Jeg synes ikke marsipan er den beste. Men hvis jeg har søtsug, kan jeg ryke på den.
Runde:
Marsipan har blitt den nye. Den har vokst fram de siste to årene.
Moen:
Er den på topp tre?
Den fra tre til to går det?
Runde:
Jeg frykter at det er daim. Jeg er litt sur over at det er daim.
Moen:
Nettopp! Jeg har helt enig. Jeg har daim og japp på mine to øverste. Det blir litt som om et artist meldte seg på The Voice. Det har vært en del av min analyse. Man skal klare å stå selvstendig som Twist.
Runde:
Er det Twist-greiene med i boka di? Jeg skulle ønske jeg kunne si ja. Jeg har med en Twist-inspirert scene, men det er ikke et bærende element. Det er bare en liten sidegreie. Det kan jeg tøyse litt med.
Runde:
Har vi sagt i podcasten at du skal ut med bok?
Moen:
Vi nevnte det så vidt i starten. Det kommer i vår.
Runde:
Den heter «Lev i det fuckings nuet da». Den kommer på Aschehoug i april.
Moen:
Det blir dritspennende og dritskummelt. Det er min første bok.
Runde:
Er den tukk?
Moen:
Den blir ca. 200 sider. Jeg synes det er sjukt rart. Det ble plutselig så langt. Jeg fant at det måtte til.
Runde:
Mine bøker blir tynnere og tynnere. Antibiotika og stamcelle.
«Hvem drepte Ibsen», som var 170. Det er det stort sett det lengste jeg har gjort. Futen også var nokså stor Det var da det begynte.
Moen:
Det var da du begynte å skrelle ned.
Runde:
Faktabøkene er at jeg vil få fram pointet. Hvis jeg er klar til det, er det om jeg har det kortet.
Moen:
Ja, nettopp. Det tror jeg er smart. Da skal man kanskje ikke dra det ut heller.
Runde:
Nei, hvis jeg sagt det jeg skal. Men blir folk sure, blir det sånn at det er sånn 300 for en bok.
Moen:
Er det ikke en slags ordtak eller en saying at man skal «leave them wanting more»? Kan man ikke heller gi seg… Man kan ikke dra det ut for lenge.
Runde:
Jeg tror ikke noen har skrevet «leaving wanting more» på antibiotikaresistens.
Moen:
Det kan jo være. Er det ikke noen ihuga antibiotika-fans som bare huger etter mer?
Runde:
Jeg vet ikke. Jeg føler at… Antibiotika-boka er jo sånn… Man vil bare få sagt tingene uten å skremme livet av folk. Og så vil du at folk skal lese ferdig.
Moen:
Det kan jeg se for meg. Da er du jo blitt god på det.
Runde:
Men dette er jo en helt annen sjanger. Det er jo en story. Slice of life. Kan du vise litt av skissene du har på handen? Her er Tommy & Tigern som screensaver.
Moen:
Min favourite. Ja, Tommy & Tigern. Jeg elsker den. Det er min oppfostring på Tommy & Tigern. Her har jeg rett og slett alt i Procreate.
Runde:
Har du alltid Page Assist? Nei, for enkelhets skyld har jeg samlet alt i en sånn… Procreate har en Page Assist, som jeg synes er genial. Når jeg etter hvert tegner siden ferdig, kan jeg eksportere alle disse som en stor PDF til redaktøren min. Da slipper jeg mye mellomarbeid. Jeg tegner ut hver side i en enkelt fil.
Runde:
Og så ser du at hver eneste side heter Untitled Artwork. Du har… Gå ut igjen. Du har lagd en sånn… Hva heter det? En stack som heter Fuckings Nuet. Som består av 105 artworks. Av de er hundre dobbeltsidige oppslag. Noe du lærte på denne podcasten?
Moen:
Det er helt korrekt. Jeg tegner ut hele boka som… Hva heter det? Storyboard først. Og så hadde Empirix en helt gull episode med deg og Nora Dåsnes. Med massevis av ting jeg har brukt for å få boka her i havn. Nora og jeg er på samme forlag, så hun har bare gitt meg dødsbra tips på brushes og måter man kan hanskes med det programmet her på. Og få til å lage ting som ser ordentlig ut. Det har vært så delig. Jeg har ikke så lang erfaring med å tegne digitalt. Jeg begynte for to år siden og sleit i starten med at alt så glatt ut. Farger spesielt ble bare sånn… Klarte ikke! Arbeidet med å lage det visuelle på boka har bare handlet om å finne ting eller ikke laste ned masse brushpacks for å få det til å…
Runde:
Men du har brukt et begrenset antall brushes på alt for å få konsistent stil.
Moen:
Det stemmer. Jeg har brukt Tip Top brushes, som allerede har blitt nevnt i denne podden. Og så bruker jeg også noen pakker fra noe som heter True Grit Texture Supply. De har jeg også vært fornøyd med. De har noen fine blyantpakker som jeg liker godt. Og så den Ballpoint pens fra Tip Top, som jeg har brukt mye på dette prosjektet. Det har vært veldig… Det er bare å gi det litt mer taktile følelser synes jeg.
Runde:
Og Ballpoint er fra True Grit?
Moen:
Nei, Ballpoint var fra Tip Top. Og den Chromagraph er fra True Grit. Og samme med den Rusty Nib… Litt forskjellige. Jeg bruker også litt sånn vannfargeeffekter. Mye av det bærende elementet i boka er at hovedkarakteren Amalie tegner masse i skisseboka si. Så da har jeg også lekt meg mye mer analoge følelser av blyant og vannfarge.
Runde:
Hvert eneste dobbeltsideoppslag har du laget i ganske mange layers. 16 layers ser ut som her.
Moen:
Pluss minus.
Runde:
Med farge og strek og full pakke. Nå skal vi se på det der. Og den er du gjort rett inn uten et skisselayer?
Moen:
Jo, jeg har et skisselayer. Det ligger under der. Det er ganske grovt. Jeg er ikke sånn flink til å tegne kjempedetaljert. Jeg har veldig grove skisser, bare for å få komposisjonen på plass. For hvis ikke synes jeg ikke det er så spennende, den rentegningen. Jeg liker godt… Det kan jeg virkelig kose meg med.
Runde:
I tillegg til dette har du også hatt en storyboard-ting som er fysisk?
Moen:
Den har vært på iPaden også.
Runde:
Storyboarden har alltid vært på iPaden?
Moen:
Det har den.
Runde:
Og så kopierer du hele det greiene i en sånn copy-all-funksjon?
Moen:
Vet du hva? Når jeg bare sender til redaktøren min for tilbakemelding, så lager jeg det som en single PDF, og så setter jeg det inn i det store. Så sender jeg bare hele smælja.
Jeg eksporterer det bare som en PDF. Og så setter jeg det inn i den store storyboarden min.
Runde:
Du eksporterer den enkelte som PDF, og så setter du inn i en Procreate fra PDF. Men hvorfor PDF? Hva filformat er PDF? PDF er jo ikke… Er det PDF som er JPEG-komprimert?
Moen:
Ja, JPEG-komprimert.
Runde:
JPEG?! Men du vet at du ikke må trykke JPEG?
Moen:
Jeg vet at jeg må deale med alt det der en lang gang i fremtiden. Det er ting jeg lær for første gang nå. Jeg har virkelig hatt en lang prosess med dette. Så foreløpig er det veldig sånn bare for å sende tilbake til hun. Det er en veldig midlertidig greie.
Runde:
Det du kan gjøre her… Du har satt alt sammen i ett doc som er storyboard her. Der du har Page Assist. Så da har du alle hundre dobbeltsider fra et til andre. Disse her er uten layers. Da er det hver eneste helt platt. Men er det bare kopiert? Du tar 14 layers tegninger, og du lager Copy All. Så går du inn hit til det der storyboard-tinget, og så er det Paste. Da har du siden. Hvis du angrer på noe, går du tilbake og retter, og så limer du inn den, og sletter den gamle. Det er sånn du gjør det. Men da kan du eksportere PDF.
Moen:
Det er det som er så deilig med Procreate. Jeg har ikke sånn kjempemye erfaring, men jeg har balet mye med Adobe Acrobat, som er et program jeg ikke trives så godt med. Da synes jeg Procreate har gjort det så innmari enkelt.
Runde:
Truth PDF quality best. Men hvilken filformat-type er det Procreate eksporterer PDF-ene sine i? Har du googlet det?
Moen:
Nei, det har jeg lite kunnskap på. Jeg får en helt grei PDF-fil. Det har vært foreløpig…
Runde:
Det funker sikkert fint.
Moen:
Jeg håper det. Jeg synes Procreate er helt… Jeg er en lettrørt type. Det kan faktisk bli ganske rørt, bare av tanken på Procreate. Og hvor utrolig det er at det finnes et så bra, men billig program, som profesjonelle og amatører kan bruke hånd i hånd. Det synes jeg er veldig kult. Men jeg har jo mange ting å sette meg inn i fortsatt.
Runde:
Du har en flott iPad stappet den i en sketchboard-ting.
Moen:
Den er gull! Den fikk jeg tips om fra tegneserieskapingsgruppa på Facebook. Jeg kjente det skikkelig i hånda i høst da jeg jobbet med den boka. Jeg måtte få den bitte litte granne opp.
Før i høst trodde jeg at jeg var supermenneske. Jeg kunne sitte med iPad’en flatt og tenke…
Runde:
Uten å bli til Quasimodo.
Moen:
Jeg innså at jeg hadde noen begrensninger. Ullempen med å tegne på iPad er at det er så delig å tegne på sofaen. Det har jeg brent meg skikkelig på. Jeg må være kjempeforsiktig.
Runde:
Jeg har lyst til å knekke opp i ryggen. Jeg har lagt meg til en ting med å ligge flatt, men med nakken på en pute. Det er mobilen på magen.
Moen:
Kan man si at det også kan være avlastende? Hvis man varierer nok…
Runde:
Hvis jeg varierer veldig mye, er det kanskje ikke så grusomt ille. Jeg er veldig skeptisk til meg selv og min egne vaner. Det med å ligge på ryggen og jobbe oppstod i pandemien.
Moen:
Ja, ikke sant? Den er vond. Det er med sofajobbing også. Den er brutal. Jeg tror nok at alt handler om å variere arbeidstilling. Det kunne jeg vært bedre på.
Runde:
Det er han som skrev… -«The Post Office». «Find something you love and let it kill you.»
Moen:
Ja, nettopp! Det er det vi gjør. Jeg tror det kommer til å drepe meg sakte men sikkert.
Runde:
Jeg får alltid dårlig vibes når jeg ser at tegnerne dør før forfatterne. Kentaro Miura som bare var var 44. Det gikk litt skjelvninger gjennom tegneverden. Han skildrer tegneserie-livet sitt fram til han dør. « I dag drakk jeg en energidrink og spiste en snickers og litt cigaretter».
Moen:
«Og så tegnet jeg 13 timer». Har du sett dokumentaren om han som tegnet Charlie Brown? Snoopy og Peanuts tok av på et tidspunkt. Han fikk oppkalt romraketter. Han ble en nasjonalskatt. Uansett hvor stort det ble og hvor sell-out det ble, var det bare sånn at han var på kontoret og tegnet. «Jeg skal ikke ha noe ekstravagant liv». Han ble sjuk. Han fikk et slag. Nå er jeg ikke sikker på hvor gammel han var. Han fikk et slag og ble sjuk. Han var bare sånn og tenkte at han var ferdig. Han våknet opp, og det første han spør kona om å gi ham penn og papir. Han tar opp og begynner å tegne Snoopy og Charlie Brown. Det kan man se på de eldste tegneseriene. Han har en skjelvende strek. Det er noe som er veldig fint i den filmen. Han sier bare sånn at nå er det det Peanuts har blitt. Nå har det utviklet seg sammen med meg. Den skjelvende streken.
Runde:
Jeg husker den Super skjelvende streken. Jeg leste det i aviser frem til han døde. Den gikk i Sunmørsposten. Det var jo… Jeg forsto ingen av vitsene.
Moen:
Det er litt sånn underfundig. Jeg har også bare lurt litt på… Nei, det er… Jeg vet ikke.
Jeg syns bare det var så fint. At kunsten utviklet seg med han.
Runde:
Har du lest Knøttene på 60-tallet? Det er jo veldig morsomt. Det er jo et bilde av han.
Moen:
Ikke sant? Det er så fint. Jeg har sett mye på de gamle… De som er filmatisert. På 70-tallet blir de filmatisert. Det er så fint laget visuelt. Bakgrunnen er bare malt med akvarell. Og så masse jazzmusikk. Det er skikkelig fint.
Runde:
Har du sett det gamle Skippern? Nei, det har jeg ikke. Fra 30-tallet. Fleischer.
Moen:
Det er sikkert også dritkul estetikk.
Runde:
Det var jo sånn cells. Du malte på plastikcells. Bakgrunnen kunne være bak på et eget layer. Han bygde fjell og dyrehager av plastilina til å ligge bak. Skippen er 2D, men han lever i en 3D-verden. Det blir parallaxe når… Du kan se at ting har 3-dimensjonalitet. Det var helt absurd.
Moen:
Jeg elsker sånne ting. Det er så kult.
Runde:
Det var Adrian Kaxrud som tipset om det. Han som lagde KaxxCo-tegneserien.
Moen:
Ja, det har jeg hørt om. Så fett. Jeg håper det er gode YouTube-klipp på det. Så gøy.
Runde:
«Hva med deg? Hvordan var første dagen?» Det er bestevenninna?
Moen:
Det er bestevenninna til Amalie. Denne boka handler om de to som flytter på hybel. De går på videregående skole. Amalie, hovedpersonen, skal gå på kunstlinja eller KDA. Venninna, Vilja, skal gå på musikk. De har sinnssykt mye forventninger til det. Bygget opp opptil at det skal bli året i deres liv. Og så er det noen krasjer på ting- som ikke viser seg være som Amalie har tenkt. Hun møter en i klassen sin som viser seg være en tiktok-guru når det kommer til tegning. Eller selvutnevnt geni.
Runde:
Er det Iver?
Moen:
Det er det. Han viser seg å være… Jeg hadde veldig lyst til å skrive en karakter som er… Jeg synes det er noe gøy med… Noe fascinerende. Folk man møter som er sånn, at her er det et eller annet rart. Men hva er det for noe når man ikke klarer seg å sette fingeren på når folk er frekke?
Runde:
Litt ekkel, men du har ikke noe å ta ham på?
Moen:
Nettopp! Du formulerte det bedre. Jeg hadde lyst til å skrive en sånn karakter. Han er bare en cheesy, klisjé fyr in real life. Han er kanskje den eneste som gir Amalie noen ting som helst. For hun viser seg å bli ganske ensom i dette nye livet – med Vilja som er opptatt med sine nye venner – en mor som ikke har støttet henne i hybelivet og synes det er unødvendig at hun er der.
Runde:
Hun har andre unger, mora?
Moen:
Hun er bare litt ærlig talt, hvorfor er det så viktig for henne å gjøre det? Hun er også litt ensom fra kunsten.
Runde:
Ensom fra kunsten?
Moen:
Ja, hun er en kunstlærer. Hun går i klasse med Iver, som er sinnssykt flink til å tegne.
Runde:
Er hun en kunstlærer?
Moen:
Iver i klassen hennes er kjempegod på det. Og kunstlæren er helt sånn «Amalie hva er ditt purpose og hva du vil?. Har ikke du noen ting du har lyst til å gjøre?» Det får henne litt vekk fra hva hun har å gjøre der. Det er helt obious at det er han som er flink. Han er jo den som får tusen views og får til ting. Så det blir liksom… Det som er kjipt…
Runde:
Må hun reise bort for å gå på den skolen?
Moen:
Ja, hun må flytte til en litt større by. Den handler ikke om… Den er ikke direkte… Det er ikke en sann historie, men jeg bodde også på hybel som 16-åring. Så det var liksom der ideen kom fra. Det er helt sprøtt, for jeg er jo vokst oppe i Selbu. Det er en time utenfor Trondheim sånn cirka. Og det er et sted som har mye traktor og snus. Ikke et vondt ord om traktor og snus. Jeg var mest en drittunge som hadde behov for å komme meg vekk fra det. Jeg hadde behov for å ikke bli identifisert med de tingene som å vokse oppå bygda var. Jeg ville ikke være en del av bygdekulturen. Jeg fikk på mirakuløst vis lov til å flytte på hybel da jeg var 16 år. Da flyttet jeg til Stjørdalen, som er en halvtime unna, for å gå på musikk. Det var så utrolig viktig for meg. Jeg tror det er kanskje fortsatt til dags dato et av de viktigste tingene som har skjedd i mitt liv, at jeg fikk lov til det. Det var en stor identitetsmarkør å få lov til å holde på med musikk. Jeg bygde så mye av meg selv rundt det. Ideen til boka kom fra at det var sånn at hva hadde skjedd om noen rokka ved det.
Runde:
Men det gjorde de ikke?
Moen:
Nei, jeg hadde det helt topp. Jeg elska det. Jeg tror jeg var skikkelig drittunge på det der. Jeg så Mannen som elsket Yngve og baserte hele personligheten min på den. Jeg var en sånn type. Så tenkte jeg, hvordan hadde det gått hvis jeg ikke hadde hatt den store identitetsmarkøren og noen hadde rokket ved det? Det ble utgangspunktet for historien om Amalie, som flytter på hybel og det blir vanskeligere.
Runde:
Du har faktisk ikke gått på den smellen sjæl. Alt har gått på skinner for deg. Rett inn i Aschehoug. Slutta du med musikk?
Moen:
Veldig lenge var det musikk som var mitt bein. Så begynte jeg å studere det. På det som heter Høyskolen i Staffelsgate. Rytmisk musikk. Jeg gikk der på vokal. Så jeg var helt øynene på det og hadde låst meg litt der. Men når jeg begynte å studere det, så trodde jeg jeg skjønte at… Jeg var ikke noe god på musikktereori. De tingene var jeg aldri flink på. Jeg trodde ikke at jeg fikk en sånn buzz av å studere det. Jeg syntes det var dritgøy å spille i band. Og jeg hadde et band jeg fortsatt har. Det er hjerteprosjektet mitt. Det har det alltid vært. Jeg begynte å bli sessionmusiker, det var ikke min ting. Da tenkte jeg at jeg bare skulle prøve å gå… Jeg skulle prøve å søke på Einar Granum. Da fikk jeg det motsatte effekten av det musikk hadde vært. Da hadde jeg gått på musikk og fikk ikke helt sånn stort kick. Av å sitte og arrangere for kor. Men å sitte og se på papir og tusje og alt mulig, det ga meg helt… Det var dødsgøy. Det var helt konge.
Runde:
Hadde du ikke tegnet før?
Moen:
Jo, det har jeg alltid gjort. Også hele livet. Men det var så lenge at jeg hadde musikk som hovedgreia. Da var tegning alltid en hobbygreie.
Runde:
Du fikk et avslapp av forhold til det.
Moen:
Det kan det ha blitt. Det var nettopp at det aldri var en stor greie.
Runde:
Du skulle ikke imponere noen.
Moen:
Jeg har alltid kost meg med det. Og bare hatt det som en deilig ting.
Runde:
Du fikk ros og sånt, men det var ikke utidig mye?
Moen:
Kanskje det var litt. Jeg har en mor som er kunst- og håndverklærer. Så jeg har alltid hatt det hjemme og bare hatt det sånn for gøy. Men det hadde aldri blitt i en lærer-setting. Det hadde ikke blitt så stor greie. Jeg ble ikke skremt fra det. Det var kjempefint. Den verden. Jeg elsker å være i. Den verden med å nørde og holde på og styre. Det var sånn vi ble kjent. Du viste meg en penn når vi var på Oslo 24. Det er det beste jeg vet å snakke om i hele verden.
Runde:
Var det denne Zig Mangaka-pennen?
Moen:
Det var en deilig bløsjpen. Ikke spons. Ta kontakt Lush Dive. Det er verdens beste butikk. Ingenting vet jeg bedre enn å dra på Lush Dive.
Runde::
Lush Dive er bra. Kem er bra.
Moen:
Krist-Ingenbresen er bra. Og tegne.no er også kjempefint.
Runde::
Men per kvadratmeter. I forhold til hvor bitteliten det er.
Den er veldig liten og kuratert.
Moen:
Jeg får alltid så sinnssykt god service. Hver gang jeg har vært der, og «har dere noe som ligner på denne men med vannfast blekk», og jeg kan spørre om så spesifikke ting. Jeg elsker den butikken.
Runde:
Det er to som driver Lush Dive, de er gift.
Moen:
Det var en gledelig nyhet. Det ble jeg glad av å høre.
Runde:
Hvor mange ganger kan vi røre deg?
Moen:
La oss starte i tellingen. Det var mange ganger vi hadde tre.
Runde:
Jeg nevnte Mummipappa-bøkene. Hva var det andre?
Moen:
Jeg ble rørt når jeg fortalte om Charles Schulz. Og av Procreate. At det fins. Spør meg om ting å bli rørt av. Det er så gøy. Jeg synes det er så morsomt med tegneutstyr.
Runde:
Å nei, nå tegnet jeg på tegningen din!
Moen:
Det er ikke farlig, det er bare å gjøre sånn. Har du tegnet så mye på iPad at du av og til tapper eller zoomer?
Runde:
Jeg har prøvd å tappe litt i boka mi. Jeg satt der og… Jeg ble pinet over meg selv.
Moen:
Det er et vondt møte med sin egen digitale hverdag. Det er brutalt.
Runde:
«Hvor ubrukelig var jeg i dag?» Det står i skisseboka til Amalia. «Som en jordbær-Litago. Kun for narkomane og 13-åringer». For en 16-åringer er 13-åringer det verste som finnes. «Som en hvit farge blyant. Som en Lego med bare én funksjon. Som en sokk som har mistet maken».
Moen:
Den har man sett før. Den har man vært borti før. Er du glad i jordbær-Litago? Det er litt som banan-Twist. Litt folket deles på midten. Men det er helt sjukt å blande frukt og melk. Det blir som den Dus.
Runde:
Det er litt som å ha jordbær i ei skål og putte fløte på. Æsj!
Moen:
Nå innså jeg at det er veldig godt. Da har jeg plutselig sagt meg selv imot.
Runde:
Fløte og jordbær er ting folk asoserer med æsj.
Moen:
Ja, få det vekk. Men du vet kunstig jordbærsmak.
Runde:
Det er kunstig jordbæresens. Men du er glad i småting. Alt du gjør er avslappet, jeg blir avslappet av Instagram-feeden din. Og avslappet av universet ditt.
Moen:
Det var veldig fint sagt. Det blir jeg glad for å høre.
Runde:
Instagram er en verden der alle konkurrerer med hverandre. Det skal være voldsomme følelser og voldsomme… Det skal være veldig spennende og viktig. Nå er det Iran, og der er det gått av hengslene. Og det er det jo. Jeg hoppet mellom å poste grufulle ting om jenter som har blitt utsatt for voldtekt i Iran. Og små vitser. Jeg tenker, hvordan er det her for andre å se på? Jeg tenkte, ja, whatever. Det er ikke mitt problem. Jeg ville ikke IKKE poste vitser, bare fordi det er grusomt.
Moen:
Det er viktig med alt. Alt som får plass. Instagram er et blitt rart sted. Det er en plass for alt mulig. Algoritmer og ting.
Runde:
Hva ser jeg på nå? Jeg ser på en zigg. Det er en ziggpen.
Moen:
Det hadde jeg koset meg så mye med. Jeg var på nevnte Tegne. Jeg kjøpte en selvtørkende fimo-leire. Du trenger ikke ha den i ovnen. Den står ute i 24 timer og former den seg selv.
Runde:
Det er en grå ziggpen. Millennium. Det ser spennende ut. Oppå den ser jeg en dame med tykke blå, kunst- og håndverklærer-alktige…
Moen:
Det stemmer.
Runde:
…Øredubba. Som har bolleklipp. Det indikerer at hun… Jeg ser at hun har samme bolleklipp som deg.
Moen:
Jeg har litt lenger hår bak her. Her ser du kunst- og håndverklæreren fra boka. Her har jeg laget alle… Fordi det var noe jeg så… Ideen så jeg hos Anja Dahle Øverbye. Hun gir også ut bok den «Tarjei, 13 år» på Samlaget. Hun hadde også lagd modellert alle de sånne i fimo-leire. Med utgangspunktet var ideen at du skulle ha det som referanse. Hvis man kan tegne en karakter mange ganger fra forskjellige vinkler, kan man det. Men jeg hadde det veldig gøy med å ha det som en… Jeg tok pause mellom bokjobbingene når jeg lagde ferdig ting i høst. De ble levende for meg i det jeg lagde.
Runde:
Det er jo så søtt. Er det malt med vannfarge?
Moen:
Det er malt med gouache. Det er fint med det. Gouache minner litt mer om akryl. Det er litt mer den tette, kritt-aktige fargen. Den funket fint på det her. Det ser gips-aktig ut. Akvarell ville blitt litt transparant. Men gouache funket helt supert. Jeg har tegnet på øyet med en vanlig brush-pen-greie. Jeg har lakket det etterpå. Det ble en greie på kontoret mitt. Det var mest for gøy.
Runde:
Tror du det gir deg noe i skriveprosessen? Jeg vet at Tor Åge Bringsværd likte å kjøpe inn plagg. Og eventuelt annet stæsj til karakterene sine. Så la han alt utover gulvet – Her ligger du, og nå vet jeg hvem du er.
Moen:
Så fint. Nå rørte du meg igjen. Det var virkelig nummer fire. Så kult. Det var gøy måte å gjøre på. Jeg følte meg enda mer kjent med dem når jeg lagde dem. Jeg fikk ansiktstrekkene enda mer på plass. Jeg kjente at de ble… Hvordan kan de kjennes mest representativt i ansiktsutrykk og i klipp? Jeg likte det godt som en del av å skrive boka.
Runde:
Hva er det å skrive bok for deg?
Moen:
Jeg tror… Jeg er veldig glad jeg gjorde det. Jeg tror det tok litt tid for meg å tørre det. Å kaste meg ut i tegneserieverden var ganske skummelt.
Runde:
Hva var din første tegneserie?
Moen:
Det var illustratør jeg var. Jeg begynte å poste tegninger med ord sammen. Uhøytidelig på Instagram. Jeg lekte meg litt med det. Mens jeg fortsatt gikk på Granum, gjorde jeg det her og der. Det ble noe jeg likte kjempegodt å gjøre. Jeg koser meg med å holde på med det. Jeg hadde ikke noen konsekvent uttrykk. Det var veldig gøy. Min første… Jeg vet ikke om det teller, men jeg samlet alle småtingene i en fanzine. Det var mer enrutersting. Det var alt fra akvarell og tusj. Det var en uoffisiell greie. Jeg sa bare at nå kunne du vipse meg 70 kroner, og så fikk du den. Jeg lagde en enruters om at jeg hørte veldig mye på Carola.
Runde:
Hva levde du av i denne prosessen? Når jeg var på Granum, hadde jeg studielånting. I starten jobbet jeg som barista på Tøyen. Etterhvert holdt jeg på med illustrasjonsoppdrag. Jeg har en fast jobb for Barnehagefolk, som er et fagblad. Og andre type illustrasjonsoppdrag. Det har jeg gjort alle år. Da har tegneserier hele tiden vært en side-gig, bare for å ha gøy. Men jeg tegner at jeg hørte mye på Fångad av en Stormvind. Det var verdens beste låt. Da kom det en melding på Instagram. «Jeg elsker Carola mer enn noe annet. Og jeg er redaktør på Ascehoug Barn & Ungdom. Kan vi ta en kaffe?» Det var veldig gøy at hun tok kontakt. Mari på Aschehoug var bare sånn at kunne du tenke deg å skrive for ungdom?. Det var nok viktig for å tuppe meg ut i det. Jeg hadde ikke turt å tenke at jeg lagde det. Også var Oslo 24 en sånn stort steg for meg. Nå er jeg her med alle de andre kule tegneseriefolkene. Det var en stor ting for å være med på det.
Runde:
Det var din første?
Moen:
Jeg hadde vært med en gang før vi møttes.
Runde:
Var det rett på Procreate?
Moen:
Ja, det var det. Stemmer. The way to go. Det er mange som gjør utrolig fine ting for hånd. Men tegnet du for hånd i år?
Runde:
Nei, jeg gjorde det i Procreate. Jeg brukte Page Assist.
Da Kunne jeg slenge den rett ut til PDF, så den var ferdig på et blunk. Du gjorde jeg ikke separat filer og samlet det igjen.
Moen:
Man kan jobbe i layers. Det er jo masse greier.
Jeg har så kort tid å jobbe med det. Jeg har så lite erfaring med å jobbe digitalt. Jeg tegner masse på feil layer. Jeg driter meg ut hver dag.
Runde:
Alle funksjonene er der, men det er ikke helt lett å… Føle seg helt trygg. Men jeg tror til å være så lett terskel inn… Det er veldig lav terskel for å lære. Hvis det hadde vært mer smart, hadde det vært vanskeligere å komme inn i det.
Moen:
Det er intuitivt og lett å forstå. Jeg liker så godt at man kan tegne for gøy og fortsatt holde på med Procreate. Jeg prøvde meg litt på Adobe Fresco. Det var greit, men det minner mer om Photoshop.
Runde:
Har du prøvd akvarell greier? De smelter sammen og flyter videre. Når du slipper penselen, fortsetter det å smelte sammen.
Moen:
Jeg er enig. Det virker så kult å mestre det.
Runde:
Man har kanskje mer lyst til å dele screenshot av at du gjør det.
Moen:
Det er mye fine akvarelleffekter også i Procreate, men det er vanskelig å få det til å se ut som om en akvarell jeg ville gjort på papir. Jeg sliter med å få den samme følelsen.
Runde:
Kan jeg få se skissebøkene dine?
Moen:
Det må du få. Denne holder jeg på med nå. Jeg elsker å klippe og lime, that is my drug. Det anbefaler jeg alle å gjøre. Jeg koser meg så mye med det. Der har vi litt…
Runde:
«Det er sjukt at denne finnes i posen. Hva er dette hvite for no? Gammel tyggis. Dette er twistens mai-sju-akkord. Noe for de raffinerte. Jeg står over».
Moen:
Det er litt twist-slander her.
Runde:
Er det akvarell? Det ser ut som tusj.
Moen:
Det er akvarell og akvarelltusjer. Har du vært borti det? Det likte jeg veldig godt. Jeg hadde en pro-marker-periode. Problemet med dem er at de blør gjennom hvert eneste papir. Hvis jeg skal bruke det i skisseboka, blir den ødelagt.
Runde:
De har et papir på Lush Dive som er bløfri. Det som heter render.
Moen:
Stemmer. Jeg har fått masse tips om det, men har ikke prøvd.
Runde:
Jeg har prøvd det litt. Da jeg kjøpte ting, ga de meg med en en liten render-blokk. Det var snilt gjort. Her har du klippt ut en criollo-sjokolade-bar-klistermerke, som du synes var så fin?
Moen:
Det er så tilfredsstillende å klippe og lime ting i den. Jeg koser meg så mye med denne boka. Det er et fristed. Jo flere små lapper jeg kan lime inn, jo mer uhøytidelig blir det. Jo mer lyst får jeg til å klædde ned ting. At jeg bare uhøytideliggjør det ingenting.
Runde:
Du er veldig opptatt av uhøytideliggjøring. Det skal ikke være fint eller bra.
Moen:
Det var viktig for meg selv. Å stadfeste det med en gang jeg skulle tørre å gunne den greia.
Runde:
Det lurer jeg på. Du er veldig glad. Men… Er du glad fordi du vet at mørket fins, og du må velge det glade?
Moen:
Ja, absolutt. Det var ganske godt observert.
Runde:
Men du er ingen… Du er ikke Petter Stordalen-glad. Han er sånn… Men du er ikke langt unna.
Moen:
Jeg har tenkt på at å tegne og alt mulig, og generelt i livet, vil jeg velge det rommet. Jeg vil ha et rom som er uhøytidelig, og mitt eget, og hvor twist får plass. Det er jo masse dritt. Jeg hadde synes at ting hadde vært skikkelig kjipt om jeg ikke kunne lage dette stedet for meg selv, som er tegning, og denne måten å jobbe på.
Det kommer enda et tog som dramatisk bakgrunn…
[LANG TOGLYD]
Runde:
Jeg har lyst til å avslutte der, for det var et sykt episk øyeblikk.
Moen:
Kommer den til å bli med, den lange toglyden?
Runde:
Gjett om jeg bestemmer over denne podden!
Moen:
Men det passer godt det. Passer godt dramatisk.
Runde:
Hvordan var pandemien for deg?
Moen:
Da pandemien kom, hadde jeg akkurat startet som frilanser. På mange måter var det rett uti det. Jeg hadde rukket å sitte et halvt år på Blank space, kontorfellesskapet på Gunnerius. Så ble det pandemi. Da var det bare rett hjem og på hjemmekontor. Jeg tenkte at – sett bort ifra at pandemien var dritt i seg selv – var det fint for min egen kreative praksis. Jeg tegnet sykt mye.
Runde:
Du er sammen med Adrian. Han var du sammen med da også?
Moen:
Ja, det stemmer. Akkurat da bodde jeg i kollektiv. Jeg tror det hjalp meg at de også hadde hjemmekontor. Vi var en felleskapsperson. Så lenge vi var sammen i det, var det helt fint. Jeg stod opp hver morgen og gjorde det jeg skulle levere av illustrasjonsoppdrag. Jeg fortsatte å tegne og tegne og tegne. Jeg hadde kjempegøy med det. Jeg bretta små fansineting. Jeg testet ut masse nye tegneutstyr ting jeg ikke hadde gjort før. Hvis jeg er egoistisk og kan se på min egen pandemietid,- så tror jeg nok jeg vokste mye som illustratør. Jeg fant ut mye om hva jeg likte og ikke likte. Det var da jeg lagde den lille fanzinen jeg fortalte om. Det var en samling av ting jeg hadde lagd. Det var mye sånt jeg likte å gjøre. Så det var heldig nok, tross alt.
Runde:
Skal vi si at en 50-minutters-pod… I vårt 20-minutters-pod-konsett.
Moen:
Det gikk fort.
Runde:
Tusen takk. Vi gleder oss til å lese boka din. Så håper jeg på masse flere greier fra din side.
Moen:
Så gøy.
Runde:
Syng en sang.
Moen:
Skal jeg singe en sang? Skal jeg synge en ny bordbønn?
Runde:
Ja. Kan du improvisere en sang om tegneserie-Norge?
Moen:
Oi! Å nei, nå må det bli bra.
Runde:
For det er har du er prestasjonsangst.
Moen:
Ja, der har jeg kjempe prestasjonsangst. Jeg vet at det er masse andre tegneserierskapere som er mye flinkere på- sånn å improvisere musikting. Ser for meg det?
Runde:
Flu?
Moen:
For eksempel! Linn Isabel. Nora Dåsnes spiller også. Ja, hun spiller gitar.
Runde:
Det er en ganske stor tegneserie-musikk…
Moen:
Vet du hva? Jeg mistenker det. Nå bare lanserer jeg en idé her. Kanskje du kan utforske det videre.
Runde:
Sigbjørn Lilleeng ser jo ut som om han spiller et eller annet.
Moen:
Han gjør det, ikke sant? Han har så langt hår. Annika Lynn kjenner du henne? Hun er også vokalist i Dødfødt som spiller på Roskilde og på Øya.
Runde:
Holy shit, wow.
Moen:
Jeg lanserer det som en teori. Hun debuterer også på Aschehoug i år. Hun er dritkul. Det blir en kjempekul bok.
Runde:
To be continued.
