Minner som vibrerer

Xueting Yang kommer fra Kaifeng i Kina, og flyttet til Norge i 2011 for å studere ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har laget de to bøkene Et annet sted (2014) og Gjemsel (2016). Bøkene skildrer barndom og oppvekst, men også hva det vil si å flytte til en annen kultur.

I sin tredje bok, Kjøkken, bruker serieskaperen surrealisme som inngang til å undersøke nære relasjoner. Boken inneholder sju korte fortellinger.

Juveler

Yang har en unik stil. Hun blander ulike estetiske tradisjoner, og det er dynamikken mellom bilde og tekst som gjør bøkene hennes spesielle. Interiørene er mettet på farger i dype og rike juveltoner som smaragdgrønn, dyp blå, mørkerød og gyldne oransje- og bruntoner. Det er et fargeunivers og ikke minst en melankoli man assosierer med kunstnere som Harriet Backer. Perspektivene er skåret i presise, kalde linjer. Karakterene er tegnet med en minimalistisk og feminin strek. Menneskene er ofte bleke, nærmest uten farge.

I fortellingene går hun inn og ut av minner, perspektiver forflyttes, tiden hopper frem og tilbake; det kreves en oppmerksom leser til å følge krumspringene, og ikke minst til å sette pris på dem, det er de verdt.

Når angsten er fullendt

I Vennen min, Lea mimrer jeg-personen tilbake til et vennskap hun hadde i oppveksten. Under små scener som en hvilende mor og en skrelt appelsin og såpebobler som blåser utover bydelen vibrerer det en tvetydighet.

«Nå som det har gått så mange år husker jeg ikke hvilke andre ting som skjedde.»

I Kjøleskap skildres forholdet mellom et barnebarn og en bestefar. «I går åpnet jeg kjøleskapet og fant bestefaren min der». Jeg-personens forhold til sin syke og aldrende bestefar er skildret med ømhet. Nabolagsfabrikken som sender giftig røyk utover fungerer som et bakteppe, og som muligens er årsaken til den sviktende helsen til den gamle.

I Tiger møter vi et par som strever med sommervarmen, og som bestemmer seg for å kutte ned noen trær for å slippe inn mer luft og vind i leiligheten. Samtidig, er jeg-personen i et slags indre kaos. Minner fra faren hennes blander seg med nåtid, og en tiger som finnes kanskje, kanskje ikke, lurker utenfor.

I Restaurant møter vi en småbarnsmor, hennes barn og en mann de har møtt. Jeg-personen forteller om en restaurant de pleide å besøke og om en gang da en eldre kvinne begynte å synge ved bordet sitt. Sangen rikosjetter henne inn i et nytt minne. «Jeg gjenkjenner det. Det er sommer. En annerledes sommer. Det er så kjent for meg. Jeg vokste opp med det.»

I Buss blir angsten og uroen som har tidvis vist seg i de forutgående historiene fullendt. Jeg-personen befinner seg på en buss, hun vet ikke tidspunktet eller om det kun er en drøm, men omgivelsene begynner plutselig å rakne; de andre passasjerene blir groteske, en slange er faretruende nære, og komposisjonene, ja historien i seg selv oppløses. Hva er det som utløser disse plutselige angstridende opplevelsene av virkeligheten? Det fortelles ikke, men Yang viser kontrasten mellom den indre og ytre verden. «Det luktet sigaretter av jakken til mannen ved siden av meg. Han hadde sittet rolig hele tiden».

I Butikken snakker en voksen sønn i telefonen med sin mor i lunsjpausen. De snakker om hverdagslige ting, om hvordan livet er på hver side av jordkloden, men savnet etter tilhørighet og underet over å se inn i en annen verden forløses i illustrasjonene. Utenforskapen er aldri ensidig, den har noe tvetydig ved seg, lik en drøm man ikke klarer å tolke. «Mamma, jeg har aldri sett noe lignende, men folk her sier at dette er et sted jeg kjenner svært godt. Et sted jeg har vært før»

I Kjøkken møter vi en voksen datter som vender tilbake til barndomshjemmet hvor faren hennes fortsatt bor. Minner fra en krevende oppvekst der faren var fraværende ulmer mellom linjene, samtidig som hennes nye liv i en annen verdensdel blander seg i barndomsbyens. «Pappa, når kom disse fjellene opp? Nylig.» Søken etter tilhørighet og en jordnær identitet er allestedsnærværende hos karakterene til Yang.

Hardkokt surrealisme

Yangs språklige stil er av den hardkokte varianten, den fordrer et solid avtrykk, og der brister de iblant. Tekstene kunne med fordel vært mer bearbeidet. Som leser kjenner jeg noe sårt, kanskje til og med vondt, som vibrerer under linjene, men som ikke forløses i teksten.

Med barn og unge voksne som fortellerstemmer klarer Xueting Yang i Kjøkken å skildre kompleksiteten i verden, hun viser deres ønske og behov til å forstå sin nære umiddelbare verden. Yang kobler disse nære relasjonene til en del av en større tilhørighet, til kulturer og tradisjoner som blandes sammen, som også i seg selv kan være ulogisk og surrealistisk.