Irriterende, vidunderlige Kollektivet

På papiret burde Kollektivet ha passert middagshøyden for lenge siden. Men de store samlebøkene viser at denne gjengen fremdeles har mye å gå på. Kjærlighet uten genser er en bunnsolid utgivelse fylt til randen av figurer som det er vanskelig å ikke bli glad i.

Selv om de kan irritere på seg en stein.

Dette er folkene du sannsynligvis bodde i kollektiv med. Kanskje de også er ulike sider av deg selv. Derfor er dette en bok du har godt av å bruke litt tid på.

En dannelsesreise

Man kan ikke stole på folk som aldri har bodd i kollektiv. Kollektivlivet tvinger vilt fremmede mennesker til å bo sammen, selv om de er aldri så forskjellige; det er en institusjon som knekker og omskaper mennesker til nye og (som regel) bedre versjoner av seg selv.

Et godt kollektiv gjør personer til folk, viser dem hvor forskjellig verden kan være, og lærer dem å leve sammen med andre som har helt andre overbevisninger enn dem selv, enten det dreier seg om kjøleskapsvask eller hva som kan klassifiseres som innestemme.

Et dårlig kollektiv lar folk slippe unna med å kommunisere gjennom gule Post-it-lapper. Et godt kollektiv kan lære folk empati, omsorg og toleranse.

Slik er det med Kollektivet også; siden 2000 har Torbjørn Lien kvernet ut striper og historier som både irriterer og varmer. Noen ler man av så man hikster, andre er så dustete og enerverende at man får lyst til å tapetsere hele oppgangen med passivaggressive papirlapper. Kvaliteten kan variere voldsomt, men likevel vender man tilbake igjen, nå på det 19. året. Det er fordi Kollektivet bare blir bedre og bedre med årene.

Dette er den 13. tegneserieboken om Ronny, Kisse, Tobben og resten av den brokete gjengen i Liens episke studentlivssaga. Denne utgivelsen samler alt av Liens Kollektivet- og Blacktööth-striper fra perioden sommer 2016 til og med våren 2017. Blacktööth er svartmetallbandet til Ronny, en av hovedfigurene i serien, og følger dem gjennom øvinger, spillejobber og generell satandyrkelse. Men i motsetning til for eksempel Frode Øverlis mange Rutetid-vitser om sjangeren, er dette striper med mye kjærlighet for alternative subkulturer som vi alltid ler med, og ikke av.

Sårbare seriefigurer

På overflaten er figurene i Kollektivet rimelig flate. Rundbrenneren og rockeren Ronny; liberale, muslimske Mounir; den slagkraftige nordlandslesben Gry og alle de andre har tilsynelatende ikke så mange strenger å spille på. Du vet rimelig fort hvor du har dem. Men graver man litt dypere i stripene og sammenligner med den spede starten, ser man at mye har skjedd siden da: Der andre tegneseriefigurer sjelden endrer seg nevneverdig, har Kollektivet-gjengen blitt en anelse eldre, ørlite klokere, og en smule mer sårbare siden starten.

Det handler ikke bare om slike ting som at Ronny har fått sønnen Balder (og alt som følger med papparollen), det handler om at figurene fremstår som mer usikre, men samtidig tryggere på hverandre. I denne boken blir det også mye tydeligere at særlig de kvinnelige figurene har fått flere nyanser, noe som åpner opp for nye typer vitser.

En av seriens store styrker er at samtlige figurer er omtrent like ufordragelige, men har hjerter av gull. De er basert på stereotypier, men ofte tar Liens historier dem i nye retninger. Dermed er ikke alltid sluttpoengene like opplagte, og serien unngår som regel de verste klisjeene som ellers ofte preger denne typen ensembleserier.

Men bare ta det med ro. Det hadde ikke vært Kollektivet uten en solid andel lavpannede grisevitser – på grisenes bekostning, selvfølgelig.

O jul med din glede

Det beste med boken er at den også inkluderer de tre, sammenhengende julefortellingene Balder redder julen (2014), Den andre nissen (2015) og En Magisk Jul (2016). Lien er uten tvil blant de aller beste historiefortellerne i humorsjangeren, og klarer som regel å holde fokus. Dette er et format han bør dyrke videre; det er forsvinnende få humorserier av dette slaget på markedet, og er det noen som kan dra et slikt prosjekt i land, så må det være Lien.

Liens julehistorier er velregisserte og sklir sjelden ut. Balansen mellom komedie og historiefortelling er utsøkt, og viser potensialet i denne typen historier. Det eneste minuset er at overgangen tilbake til de klassiske stripene blir i overkant hard og brutal.

Bestillingsvare

I september kom serieskaper Torbjørn Lien med et hjertesukk på sin private Facebook-side. Der kunne han nemlig fortelle at det var bortimot umulig å få skikkelig distribusjon på sine Kollektivet-album. For eksempel  har hverken Ark bokhandel eller Norli denne boken inne i sitt standardsortiment.

Og det er faktisk fryktelig synd, for Kollektivet: Kjærlighet uten genser byr på en Lien i toppform. Som nissen på lasset følger det også med en god del plumpe og banale greier, men Liens formkurve er imponerende.

Dette er en tegneserie med hjerte, og hjertet banker bare sterkere for hvert år som går.