Ida:
Manga er ikke bare gutter med gøyalt hår som fyker rundt med armene slengende etter eller sexy jenter som fniser. Det er et rikt univers hvor hardtarbeidende mangategnere dedikerer livene sine til å tegne historier om det de synes er gøyalt. Av den grunn finnes det alle slags sjangre og nisjer innen manga. F.eks eventyr, action, mecha, slice of life eller mystiske utvekslingselever. Jeg er veldig glad i skrekk-sjangeren, og en av de mest kjente mangaskaperne innen dette feltet er Junji Ito.
Det er vanskelig å trekke frem en favoritt blant verkene hans, men blant hans mest kjente er Gyo, Uzumaki og Tomie. I tilegg har han laget en drøss novellehistorier, alle innen skrekksjangeren.
Den første boken jeg leste fra Junji Ito var Gyo, som handler om et kjærestepar på ferie ved kysten. Ferieidyllen forstyrres etterhvert av en motbydelig stank av død og fordervelse, som de to ikke klarer finne kilden til. Helt til de blir utsatt maritimt angrep, i form av levende, delvis forråtnede og døde fisker som kryper på land ved hjelp av insektlignende beinstrukturer i metall som på et eller annet vis har festet seg til kroppene deres. Det skaper trøbbel for de to, men også etterhvert for hele Japan og potensielt menneskeheten.
Beveget av hva jeg nettopp hadde lest, ble jeg drevet til å lete frem mer om Junji Itos verker. Det er en givende aktivitet, for han har vært svært produktiv, og laget ekstremt mye tegneserier. Etter Gyo begynte jeg på Uzumaki, en historie om en liten by som blir forbannet av spiraler på et eller annet vis. Forbannelsen manifesterer seg på ulike sprø og uventede måter. En jentes hår utvikler seg fra krøller til å utvikle spiralformede tornadoer, folk spinner rundt uten å merke det, og to klassekamerater blir til snegler (med spiralformet skall). Byen spiraliserer etterhvert lengre og lengre inn i fortapelse og ruin.
Andre junji ito-verk verdt å nevne er Tomie, som handler om en pen jente som alle blir forelsket i, med grusomme utfall. Junji Ito har også laget en stor andel kortere tegneserienoveller, om en deilig honning som hvis du spiser den fører til mystiske dødsfall, par som blir funnet sammensydd, en fyr som blir fanget i endeløse drømmer og historien ‘dissection-chan’, om en medisinstudent som blir forfulgt av en sprø dame som vil bli levende dissekert.
Et fellestrekk for mange av Junji Ito’s serier, er at han tegner om ting man ikke nødvendigvis tenker på som skumle. Som fisker, spiraler, og den søte jenten alle er forelsket i. Hovedpersonene i historiene er som regel ganske personlighetsløse. De ender imidlertid som regel opp som stakkars menneskelige virkemiddelsofre, overfor skrekkelementer som hverken karakter eller leser er forberedt på.
Et annet aspekt jeg liker ved junji itos verker er body horror-elementet. I body horror sjangeren blir kropper modifisert, endret eller forvrengt på et vis som er ubehagelig eller skremmende for betrakter. Junji Itos verker dypper dypt inni denne sjangeren, og kropper tar former som man aldri kunne forestilt seg, og det hele er ekkelt men fascinerende synes nå jeg!
Øystein:
Eg også! Ito sine seriar er digge. Spesielt på grunn av teikningene, som ligg ein stad mellom Kazuo Umezu, fransk-belgisk realisme og Tuppen & Lillemor. Men også som forfattar er Ito unik og sterk.
Alan Moore skiller i forordet til sin «Saga of the Swamp Thing» mellom konservativ og radikal horror. Konservativ horror er når det fæle kjem utanfrå og skal endre status quo. Radikal horror er når ein sakte fattar at status quo aldri var bra, og horroren kjem når hovudpersonane innser at dei enten må forandre situasjonen radikalt, eller gå til grunne.
Kva er så horroren til Ito? Radikal eller konservativ? Ofte kjem det grusomme utanfrå, som fiskane som kjem vandrande i land i Gyo, eller den ekle, spiral-fikserte landsbyen i Uzumaki. Men dei mest minneverdige scenene er ofte når grufullhetene kjem frå personane sitt indre. Spiralane i Uzumaki er ikkje berre i landsbyen. Tittar du på ei anatomiplansje, oppdagar du kanskje at kroppen ikkje er heilt fri for spiralar den heller…
Mennene i Tomie er også fanga i Ito si merkverdige blanding av indre og ytre horror. Tomie er definitivt ytre, ho kjem utanfrå, dukkar opp som den nye jenta i klassen, som ein altfor vakker gjest, som ein altfor søt haikar. Vi får aldri vite kva Tomie tenker, eller kvar ho kjem frå. Vi ser henne frå perspektivet til (stort sett) menn som vert fikserte på henne, og alle desse mennene endar opp med å partere henne. Er drapa det grufulle? Tomie er jo eit slags monster som øydelegg alle rundt seg, men ikkje aktivt. Det grufulle er at alle mennene oppdagar at dei er som alle andre menn, at menn er avskyelege monster når alt kjem til alt. For meg som mann er Tomie-serien ubehageleg. Når Tomie vert myrda av den “uskuldige” mannen som er månadens hovudperson, er det noko kikkar-aktig over det. Tomie er skurken, men ein vil helst ikkje kose seg når ho døyr.
Men, som Ida så godt eksemplifiserer: Junji Ito sine seriar har enorm appell til jenter. Ikkje alle episodane handlar om menn. Mange av dei som flippar ut over Tomie sin eksistens er andre jenter, gjerne unge og vakre, som føler seg overstrålte av Tomie sin umenneskelege venleik. Så gjer dei eit eller anna forsøk på å enten redde mannen i sitt liv frå Tomie, eller å forføre mannen i sitt liv ved å stjele noko av Tomie sin magi, eit hår, eit stykke av kroppen…
Tomie er ikkje min favorittserie av Ito, men den er så trøblete å lese at den kanskje er av dei mest spennande å prate om. Den er også ganske tidleg, og er ikkje så polert teiknemessig som Gyo og Uzumaki er. I Uzumaki merkar ein også ein del av dei klassiske “Romantikk”-problema for den kvinnelege hovudpersonen: Gutar som forelskar seg i henne, familierelasjonar, problemstillingar knytta til å vere pen (og ikkje). Desse små krokane hektar Uzumaki fast i tenåringsdrama-sjangeren, men dei stadig tilbakevendande spiralane, som kjem i tettare og tettare tempo di nærare hovudpersonen spinn inn mot senteret av gåta, gjer at serien går raskare og raskare frå love og over i Lovecraft.
Serien som flest kjenner til, er kanskje den korte internettsensasjonen The Enigma of Amigara Fault. Her ser ein kanskje eit døme på korleis Ito kombinerer radikal og konservativ horror.
Det kjem noko ytre som er heilt uventa, og som forstyrrar status quo. Men forstyrringa fungerer slik at den vekker noko indre, som berre har venta på å sleppe laus. Ito får dermed full pott. Ja, det grufulle er noko ytre, gåtefullt, som du kanskje aldri kan forstå. Men at du kravlar inn i det gåtefulle holet, det er din eigen feil.
