[Red.anm.: Hovedbildet i artikkelen er uvanlig nok ikke fra en tegneserie, men en illustrasjon laget av Nick Perks og Derek Langille.]
Når denne bloggen nå vender tilbake etter lengre tids dvale er det ikke fordi undertegnede omsider har fått somlet seg til å sette sammen en liste over 2022s beste tegneserier, for som vanlig kommer jeg ikke ajour før et godt stykke ut i året derpå (eller året etter dét igjen). Jeg har for eksempel ennå ikke lest Murasaki Yamadas Talk to my back, Jim Woodrings One Beautiful Spring Day, Julie Doucets Time Zone J eller Martin Vaughn-James’ The Projector and Elephant – og jeg er fortsatt ikke ferdig med Tadao Tsuges Boat Life 1 – men jeg jobber med saken.
Av det jeg har lest likte jeg de avsluttende kapitlene av føljetongen “Blood of the Virgin” i Sammy Harkhams Crickets veldig godt (for ikke å si Crickets Color Special), og jeg satte pris på Tim Hensleys Detention #2 (selv om den ikke var noen Wally Gropius eller Sir Alfred No.3). Nick Drnasos Acting Class er en av de mest creepy tegneseriene jeg har lest på flere år, og jeg forstår ikke anti-Drnaso-strømningene blant en del amerikanske kritikere (ja, han lager tegneserier som appellerer til mennesker som ikke har lest noe særlig tegneserier, men det er ikke diskvalifiserende i seg selv). Jeg kjøpte strengt tatt min franske utgave av Yuichi Yokoyamas PLAZA i 2021 (etter at den opprinnelige japanske versjonen aldri dukket opp i 2019), men gitt at den engelskspråklige versjonen kom i fjor og det er nå folk snakker om den, har jeg ingen problemer med å føre den opp på lista over fjorårets beste (og Yokoyamas topp 3 noensinne).
Jeg likte de to “remastrede” utgavene av Miracleman: The Silver Age som jeg har fått tak i så langt, og er spent på om Neil Gaiman og Mark Buckingham klarer å opprettholde nivået i de nyproduserte kapitlene som tar over der de slapp i 1993 (jeg tilhører dem som mener at Miracleman er Gaimans beste tegneseriearbeid med god margin). Jeg synes også Cliff Chiangs Catwoman: Lonely City var god, men at den kanskje har blitt hypet i overkant mye. Av norske ting står Christopher Nielsens utstilling på gamle Munchmuseet som et høydepunkt (men var det en tegneserie?). Jeg fikk dessverre aldri skrevet om Tim Ng Tvedts SNAKKEBOB … Kan jeg få et ord med deg?, som jeg likte. Og selv om jeg er og blir for inhabil til å anmelde noe Sigbjørn Lilleeng lager, synes jeg de nytegnede (“remastrede”) albumutgavene av Nagel er tegneserietegning på veldig, veldig høyt nivå.
Tema for denne teksten er imidlertid noe helt annet – nemlig Supermann. Det vil si, fordi dette nå engang er Indiebloggen dreier det seg mer bestemt om en leseropplevelse fra fjoråret som på grunn av tilfeldigheter, repeterende motiver og den amerikanske tegneseriebransjens forkjærlighet for analogier og stand-ins, utspant seg som en uoffisiell Supermann-crossover bestående av tegneserier og prosa utgitt mellom 1992 og 2022. Det hele startet da jeg på vårparten tilfeldigvis kom over to samlebøker med Alan Moores Supreme på nettbutikken Dippy. Supreme er en tidstypisk og i utgangspunktet ganske uinteressant Supermann-kopi skapt av Rob Liefeld i 1992, som i Moores hender noen år senere ble et redskap for en serie underholdende pastisjer på Supermann-tegneserier fra 1950- og 1960-tallet (det kan også nevnes at miniserien Supreme: Blue Rose fra 2014 både er høyst lesverdig og en av de beste tegneseriene Warren Ellis noensinne har skrevet).
Supreme er blant Moores mest lettbeinte superhelttegneserier – den rake motsetningen til dystre dekonstruksjonsprosjekter som Miracleman og Watchmen – og utgjør det tematiske og kronologiske bindeleddet mellom Marvel Comics-pastisjen 1963 og America’s Best Comics-serier som Tom Strong (Chris Sprouse var sentral i begge). Supreme stammer fra en epoke der Liefeld opprettet og la ned forlag med samme frekvens som kollegene hans skiftet sengetøy, og rettighetssituasjonen er følgelig noe innviklet. De engelskspråklige utgavene av Supreme-samlebøkene er derfor vanskelige å få tak i, hvilket innebærer at serien er lite lest, lite omtalt og generelt ufortjent marginalisert. På toppen av det hele er bøkene (som for sikkerhets skyld er utgitt av det lett obskure forlaget Checker) trykket på en måte som gjør at de ser ut som bootleg-produkter, hvilket bygger opp under inntrykket av å lese noe fra et parallelt univers (eller i det minste noe indie).
Det bærende grepet i Supreme er kontrasten mellom tegneserier satt i “nåtid” – som er tegnet i en stil som var typisk for 90-tallet de ble utgitt i – og “klassiske” Supreme-eventyr hentet fra en fortid som aldri har eksistert. Disse Silver Age Supermann-, Superboy– og Justice League-pastisjene er gjennomgående det beste med Moores Supreme, og brorparten av dem er tegnet av Rick Veitch, som noen år tidligere utga sin egen Supermann-pastisj The Maximortal på sitt eget forlag King Hell (sammen med de ditto klassiske The One og Brat Pack, som var The Boys femten år før The Boys var en tegneserie, og nærmere tredve år før den var en Amazon-serie).
Siden jeg hadde rotet bort mitt eksemplar av The Maximortal-samleboka, slang jeg også med et eksemplar av den på Dippy-bestillingen, for å friske opp kunnskapene nå som Veitch i de senere år har plukket opp tråden igjen med oppfølgeren Boy Maximortal som han gir ut via Amazons print-on-demand-system (det har kommet tre nummer siden 2017, det hittil siste i desember 2021). Maximortal er en mye weirdere og mørkere utforskning av Supermann som fenomen og arketype enn Supreme, med et metaperspektiv der supermennesker fra det ytre rom og den amerikansk tegneseriebransjens lyssky historie flettes sammen. Takket være Veitchs særegne strek flyter imidlertid Supreme, Maximortal og Boy Maximortal sammen til en løst sammenhengende pseudo-Supermann-saga som snor seg ut av fiksjonens verden og inn i vår egen og tilbake igjen. .
I Maximortal er Supermann-stand-in-en TrueMan både en tegneseriefigur og en skikkelse av kjøtt og blod (eller i alle fall en form for utenomjordisk fysisk masse), og det er mer enn et element av hyperstition over dynamikken mellom fiksjon og virkelighet. Også Moore lar vår verden og universet til Liefelds Supermann-kopi flyte over i hverandre når han gjør Jack Kirby til en gudelignende skikkelse i Supreme. Supremes hemmelige identitet Ethan Crane er dessuten tegneserieskaper, som tjener til livets opphold ved å tegne eventyrene til Supreme-/Supermann-kopien Omni-Man. Veitch er på sin side ute etter å identifisere den amerikanske tegneseriebransjens arvesynd, og den bærende tesen er at det var flere dunkle krefter involvert enn bare mafiaen og det militærindustrielle komplekset. Mens Moores utvisking av skillet mellom fiksjon og virkelighet i Supreme er kjærlighetserklæringer og intertekstuell lek, synes Veitch å postulere at det som i vår verden kommer til uttrykk som Supermann-arketypen faktisk besitter en eller annen form for selvstendig eksistens.
Å lese Supreme, Maximortal og Boy Maximortal sammen på denne måten gjør at de gamle samarbeidspartnerne Moore og Veitchs bearbeidinger av arven etter verdens mest berømte superhelt smelter sammen til én og utfyller hverandre. I Supreme hyller de Supermanns mest fruktbare periode som tegneseriefigur på 50- og 60-tallet, mens Veitch i Maximortal-sagaen tydelig er inspirert av tonen i Moores Miracleman (som han selv tegnet et par nummer av). Det virket derfor bare rett og rimelig at Moore i fjorårets prosasamling Illuminations fulgte opp Veitchs ideer fra Maximortal-tegneseriene.
“What We Can Know About Thunderman” er Moores definitive farvel til den amerikanske tegneseriebransjen (i alle fall til han føler behov for å si farvel på nytt), og dersom amerikanske tegneseriefans var anerkjent som en folkegruppe, ville den vært å regne som 240 sider med hatkriminalitet. Fortellingen er et satirisk lappeteppe av lett fiksjonaliserte nidbilder og beryktede anekdoter fra den amerikanske tegneseriebransjens skamfulle historie (fra gallionsfigurene til obskure og tragiske episoder), som sammen tegner et bilde av en pervers og samvittighetsløs industri befolket av skruppelløse og ubehjelpelig infantile individer. Det interessante i denne sammenhengen er imidlertid at alle de groteske karikaturene av kjente og mindre kjente tegneserieskapere er svøpt rundt en kjerne av mørk mystikk. Som Veitch i Maximortal skildrer Moore her DC Comics som et selskap bygget opp rundt en mystisk overnaturlig kraft det kan utnytte, men ikke egentlig kontrollere.
Som verdens første og mest kjente superhelt er Supermann det amerikanske tegneseriebransjens innbegrep på normalitet. Når Supermann-tegneserier – med enkelte hederlige unntak – de siste 40-50 årene har vært kjedelige på grensen til det uleselige, er det nettopp fordi både Clark Kent og “The Man of Steel” er så frustrerende, uhelbredelige normale. Supreme håndterer dette ved å trekke linjer tilbake til 50- og 60-tallets Supermann-tegneserier, da denne normaliteten ble brukt til å artikulere en amerikansk maskulinitet i krise. Maximortal og “What We Can Know About Thunderman” løfter på sin side frem de bisarre og eiendommelige aspektene ved figuren vi har blitt kondisjonert til å ignorere. Resultatet er et et knippe delvis overlappende og veldig interessante fortellinger om Supermann – hvor han kom fra, hvem han er og hva han betyr.
