Portrett av kunstneren som ung au pair

Fortellingen om den vestlige kunstneren som drar til India for å «finne seg selv» er i dag nærmest umulig å framstille uten at det nærmer seg det parodiske. I populærkulturen har denne forestillingen hatt et sterkt fotfeste iallfall siden Beatles i 1968 dro til India for å gjenoppdage seg selv som band: Som søkende og kunstnerisk sjel kan man nå et høyere åndelig plan ved å fordype seg i østlig filosofi, lære yogaposisjoner og resitere mantraer ikledd en løstsittende kjortel.

Det er kanskje denne forestillingen den unge kunststudenten Nina, hovedkarakteren i Silje Rønneberg Hogstads Kottivakkam, har når hun bestemmer seg for å reise til «Kina eller India eller noe», på søken etter kunstnerisk og personlig inspirasjon. Det hører med til fortellingen av vi befinner oss på Kunsthøgskolen i Oslo på 1990-tallet.

Paris-syndrom i Sør-India

Nina ender opp som au pair for en familie i forstaden Kottivakkam, i delstaten Chennai («Indias Detroit»). I motsetning til det eksotiske eventyret hun har sett for seg, blir hun møtt med en hverdag fylt av strenge skolerutiner (hun skal lære familiens yngste sønn norsk), en konservativ og religiøs kultur og mageproblemer. Vertsfamiliens strenge mor ber henne om å holde seg i huset og ikke vandre rundt på egenhånd.

Kottivakkam kan ved første øyekast virke som en typisk fortelling om kulturkræsj, men den skiller seg ut ved å fokusere på det personlige og det nære, ikke det stereotypiske. Nina blir slått av et slags Paris-syndrom – betegnelsen på skuffelsen turister opplever når virkelighetens Paris (fylt av søppel, rotter og lite romantiske bakgater) ikke lever opp til forventningene deres om Kjærlighetens By. Skepsisen jeg kjenner på i starten av boken («jaja, enda en kunstner som drar til India for å finne seg selv») forsvinner raskt når dette viser seg å være en fortelling om skuffelsen slike forestillinger skaper og de narrative mulighetene det åpner for.

Flerstemthet

Boken utfolder seg episodisk mens vi følger Ninas daglige rutiner, som består av å stå opp veldig tidlig, undervise i norsk, og gå opp på taket og skisse. De små avbrekkene fra rutinen blir derfor like spennende for leseren som de er for Nina: Turene til kiosken med den jevnaldrende jenten Ayana. Et badelandsbesøk. Tantebesøk. Utekino.

Det fine med alle disse øyeblikkene er at leseren får følge historien til de andre karakterene, ikke bare Ninas. Særlig rørende og komplekse er delene som omhandler den fjorten år gamle fattigjenta Nila, som jobber som familiens tjener. Evnen forfatteren har til å framstille de forskjellige karakterenes liv og historier er blant denne tegneseriens styrker. Det vitner om en empatisk og nysgjerrig tilnærming til historiefortelling.

«Du er ikke i Norge nå»

Nina framstilles som ganske blåøyd. Likevel tror jeg ikke alltid på hvor naiv hun er, som når hun for eksempel går gjennom byen i kortbukser og ikke har forståelse for at landsbykvinnene reagerer på at hun ikke dekker til leggene. Men dette kan også ha noe å gjøre med de 30 årene som skiller meg og bokens nåtid, og at jeg ikke har noe begrep om hvordan det var å reise i en førglobalisert tid.

Hogstad får ellers mye humor ut av kulturkræsj der man ikke nødvendigvis forventer det, som i hvor direkte og nesten usympatiske vertsfamilien hennes er – morens konstante vektlegging av at utdanning er viktig og kunst er tull, og Ayanas syn på likekjønnet ekteskap («vi har ikke homoseksuelle i India»), de strenge kjønnsrollene og den sterke tilstedeværelsen av kastesamfunnet. «Du er ikke i Norge nå», sier moren i vertsfamilien til Nina.

Jeg savner likevel litt mer konflikt, og å komme tettere på følelseslivet til Nina. Er hun ikke ensom og har hjemlengsel? Hva med foreldrene og vennene hennes? Det er riktignok en dramatisk hendelse knyttet til en av Ninas venner, men bortsatt fra at den leder til et fint øyeblikk med vertsfamilien, får den ikke store konsekvenser. Denne mangelen på ubehagelige hendelser gjør at historien tidvis oppleves som enkel eller ufarlig.

Enkel og eklektisk

Forfatter Silje Rønneberg Hogstad er utdannet billedkunstner ved Kunsthøgskolen i Oslo.  Tidligere har hun samarbeidet med Siv Nordsveen på tegneserien Ting vi trenger (2016), men Kottivakkam er den første tegneserieboken der hun står for både manus og tegning. Det er imponerende med tanke på hvor godt historien flyter, og hvor enkelt, men samtidig eklektisk uttrykket og streken i boken er.

Hogstad benytter seg av en rekke ulike teknikker og materialer som bidrar til bokens unike preg. For det meste ser det ut som hun har tegnet med blyant og fylt inn med akvarell, mens andre panel er tegnet med pastellkritt, visstnok på brunt pakkepapir, som gir et helt annet uttrykk. Siden Nina sitter og skisser hele tiden, består noen sider utelukkende av utrevne skisseboksider – et kult innslag av realisme. Andre steder blander Hogstad den enkle streken med en mer virkelighetsnær stil. For eksempel øyeblikket da Nina og vertsfamilien er på utekino for å se en populær romantisk komedie – Hogstad framstiller kinolerretet som den forførende virkelighetsflukten den er på en heldekkende side som jeg gjerne kunne hatt hengende som plakat i min egen stue.

Preget av skaperglede

Dette eklektiske visuelle utrykket minner meg noen ganger om Emil Ferris sitt tegneserieepos My Favourite Thing Is Monsters (2017). I begge tegneseriene er dette brede arsenalet av teknikker og uttrykket en del av formen, men også innholdet – det er tilfredsstillende når disse henger så godt sammen.

«Hvorfor skal det intuitive ha mindre verdi», undrer Nina når hun opplever at skissene og tegningene hun presenterer på kunsthøgskolen blir tilsidesatt av læreren som foretrekker verkene til studentene som smykker seg med kompliserte -ismer. Nina vil helst tegne for gøy. Og Kottivakkam er fylt av skaperglede.  

Til tross for at historien kan framstå litt enkel og ufarlig, og at jeg skulle ønske forfatteren i større grad utforsket de kompliserte relasjonene som legges fram, blir jeg overbevist av tegneseriens sjarm og søte og unike uttrykk. Den imponerende bruken av ulike teknikker og materialer viser at Silje Rønneberg Hogstad helt åpenbart har et godt blikk for hva som fungerer visuelt, og en ambisjon om å utfordre hvordan en tegneserie kan se ut. Det lykkes hun i stor grad med.