En norsk tegneserieutgivelse kommer sjelden alene, og med Gulosten: Liv i helvete rett rundt hjørnet, samt mye generell interesse for andre verdenskrig i disse tider, føyer Ingebjørg Jensens NaziStempelet seg inn i rekken av utgivelser knyttet til frigjøringsjubileumsåret.
NaziStempelet følger skjebnen til fire barn som alle under krigen led for at foreldrene deres på ulike måter stilte seg positive til Nasjonal Samling og tyskernes invasjon av Norge. Klara er datter av en politimann og Erlend er sønn av en frontkjemper, Karis far er hirdmann – medlem av Hirden, en underorganisasjon i NS – og Ulfs foreldre er begge medlemmer av partiet. Felles for alle barna er at livene deres både under krigen og i ettertid er sterkt preget av foreldrenes valg og handlinger.
Gode kilder
Ingebjørg Jensen har lang fartstid som frilansjournalist og det er ingen tvil om at kildearbeidet bak utgivelsen er grundig, og kildene gull verdt. Tidligere har hun gitt ut to tegneseriebøker, Bomber over barneskolen: Bombingen av Holen skole 4. oktober 1944 og Flukt og flammer: Barneskjebner i Finnmark krigsvinteren 1944-1945, samt en dokumentarfilm om sistnevnte tema, Sår som aldri leges. Hun er opptatt av å fortelle om barn og deres skjebner, og har sagt at hun vil formidle stemmene fra krigen som ikke har kommet så mye fram tidligere.
Ofte presenteres motstandsmennene som helter og nazistene som fienden, og det er ikke mange som har brukt tid på å fortelle historiene til de som har NS-fortiden bak seg uten å ha valgt den selv, og det er bra at Jensen bruker tid på å få disse stemmene frem. Tidvis har tegneserien gode observasjoner som gir innblikk i etterkrigshverdagen, som når Klaras søster blir oppsøkt av jøssingene (de norske anti-nazististene) som kaller henne tyskertøs og vil skamklippe henne, eller når Ulf skal handle mat og kun møter stillhet når han prøver å hilse på menneskene hans passerer på vei dit.[infobox]
Ufrivillig lettbeint
Det er dog et par problemer med NaziStempelet som tegneserie. Handlingen hopper veldig fort, ofte frem og tilbake, og dekker gjerne ett år på én eneste side. Dette gjør at historien fremstår som mye mer lettbeint enn den hadde trengt å være. Titt og ofte flytter handlingen seg («Noen dager senere…», «To år senere…», «Noen timer senere…») og det skaper en rar og ofte uengasjerende flyt.
I tillegg fremstår avslutningene på historiene brå og antiklimatiske, og gjør handlingen hakkete. Klaras historie avsluttes med at hun er på en klassegjenforening mange år senere, og at flere klassekamerater ikke engang husker at hun ble mobbet. Erlend på sin side avslutter med replikken «Tenk om jeg avslører noe jeg ikke vil vite? Men det skjer nok aldri. Tyskerne brente dokumentene før frigjøringen.»
Det er vanskelig å se for seg hvordan det skulle være å leve videre med NS-fortiden i familien, og Jensen er heldig som har fått så mange gode førstehåndsberetninger fra kilder. Men i boka blir stoffet presentert for fort, og man sitter igjen med følelsen av at mediet for fortellingen er feil – historier og anekdoter og minner fra disse barna er uvurderlige og fortjener mer plass enn de vies i tegneseriens 78 sider. Første innskytelse er at tegneserien burde vært mye lengre, slik at historiene kunne gått mer i dybden, men det frister å si at NaziStempelet rett og slett ikke burde vært en tegneserie, ikke bare fordi Jensens strek er barnlig og gir hele tegneserien et gjennomgående uferdig inntrykk, men også fordi stoffet er så omfattende og viktig at det føles feil at det blir så kjapt presentert.
I introduksjonsteksten er det i tillegg en del klumsete skrive- og tegnsettingsfeil, noe som trekker helhetsuttrykket betraktelig ned. Dette, i tillegg til den stakkato formidlingen av stoffet, gjør at boka i det hele og det store ser uferdig og lettvint ut – og det er synd, for det er ingen tvil om at stoffet og historiene er noe Jensen har mye kunnskap om. Men i bunn og grunn er det journalist Jensen er, ikke tegneserieskaper.
Bedre i annet medium
Rent kvalitetsmessig blir det derfor vanskelig å sammenligne NaziStempelet med det andre som gis ut på det norske tegneseriemarkedet, men journalistisk og tematisk er Jensens utgivelse en viktig en. Alle Jensens kilder har ifølge henne selv valgt å være anonyme, etter press fra barn, barnebarn og søsken. Dette sier noe om hvor sensitivt dette temaet fortsatt er, og hvor mye stigma som fortsatt ligger bak det å ha vært nazisympatiserende under krigen, selv om det er 70 år siden. Det gjør behovet for en utgivelse som Jensens nødvendig, og det er flott at hun har tatt på seg å fortelle historiene til en gruppe som sjelden får historien sin fortalt.
I et annet medium ville dog historiene vært sterkere. Kildestoffet kler ikke tegneseriemediet, og når man som leser sitter igjen med en følelse av at det har vært litt irriterende å lese om NS-barn, er det noe som skurrer med formatet.
