I fansens tjeneste

I en tid der de lettvinte løsningene blir stadig mer tilgjengelige, og «alle» kan lage kunst, er det godt å sette seg ned med en Krüger & Krogh-bok. Serien er en god påminnelse om at det fortsatt er stor forskjell på enkle løsninger og et gjennomarbeidet verk. Skaperne legger flid i både forarbeid, produksjon og presentasjon av serien, og det synes. Likevel er det ikke alt ved denne utgivelsen som fungerer like godt som de fire første bøkene i serien.

Krüger & Krogh – I nasjonens tjeneste er den femte boken om de to spesialetterforskerne som jakter på sannheten om visse «mellemliggende anliggender». Ansatt i et topphemmelig etterretningsorgan løser Krüger & Krogh mystiske saker som tilsynelatende ikke kan forklares med logikk eller vitenskap. Med karikerte figurer tegnet i nostalgisk fransk-belgisk stil, sømløst plassert i et autentisk 60-tallsbybilde og en natur som er tegnet med fotografisk likhet, er serien en fryd for øyet og et imponerende stykke håndverk.

Til nå har vi fått tre lengre historier fordelt på fire bøker (Nord og ned ble utgitt i to bind i 2022 og 2024), men denne femte boken skiller seg fra de foregående ved at den inneholder fire korthistorier og en samling kortserier. Her letter skaperne på sløret og deler noen av småhistoriene som har oppstått gjennom årene, men som enten ikke har vært lange nok, ferdigstilt eller i riktig format til å passe i et album på lik linje med de tre foregående historiene.

Sterk start

Først ut er Lekkasjen på Galgeberg, en slags novelle der Krüger brutalt rives ut av søvnen over kontorpulten av Krogh som brøler om en interdimensjonal lekkasje på Galgeberg. I neste øyeblikk råkjører de ned Oslos gater i nattemørket, mens leseren er minst like forvirret som Krüger. Hva er kode IDL? Hva gjør den kjente (og avdøde) søvngjengersken Anna Oliana Thorbaldsen ute på tur med hunden sin? Og hvorfor virker hun ikke det spor overrasket når Krogh like godt får Duetten til fly over henne for å forhindre et sammenstøt?

Det er fra denne fortellingen forsidebildet på boken er hentet fra, og dette er definitivt samlingens sterkeste historie. Streken og fargeleggingen er nydelig, akkurat slik vi kjenner den, men det er manuset og historien som imponerer. Den har et forvirrende utgangspunkt som bare gir mindre mening jo flere biter som faller på plass.

Tidlige skisser og utsmykking

Så følger Marionetteføreren, et slags startskudd på serien tilbake i 2004, ti år før seriens første utgivelse Brennpunkt: Oslo. Historien er gjengitt slik den opprinnelig ble laget, uten farger og med en med en nærmest «Pyton’sk» humor, men nettopp fordi den ikke er fullført føles slutten som et antiklimaks, og vi sitter igjen med mange spørsmål. Det er artig å se hvor langt Agdestein, Kabíček og Skandfer er kommet med både strek, dialog og karakteruttrykk siden den gang, men som fortelling er denne mindre tilfredsstillende.

Historier fra Oslo Havn er i utgangspunktet et utsmykningsoppdrag til skilting langs Havnepromenaden i Oslo. Her er agentene plassert i en rekke striper som er brukket om til helsider og delvis tegnet om til denne utgivelsen. Temaet er naturligvis Oslo havn og dens historie, og som et artig tillegg er historiene supplert med utdrag fra etterretningsorganets hemmelige «Håndbok for agenter».

Det er ingen tvil om at disse kortseriene er flotte å se på, med den høye estetiske kvaliteten som vi kjenner fra serien. Men morsomme punchlines i stripeserier er en kunstform i seg selv, og her kommer vitsene dessverre til kort. 

Vekslende humor

Avlyttingen er en kort, humoristisk fortelling som i sin tid ble skisset opp med formål om å etablere serien i månedlige tegneserieblader før albumdebuten. Nå har den blitt tegnet om og ferdigstilt. Men der serien vanligvis er usedvanlig pent fargelagt, har skapertrioen valgt å gjøre Avlyttingen i monokrom sepia uten at det er tydelig for meg hva dette tilføyer fortellingen.

Vitsen, som helst skal overraske helt til slutt, er dessuten lett å ane ganske tidlig. Det er tydelig at Krüger & Krogh gjør seg aller best som spenningsmysterie, der humoren ikke er selve hovedpoenget.   

Til slutt kommer Kjells garasje, en tosider som tidligere er publisert i antologien Aukrust i hundre! der den kjente, norske kunstneren hylles. Det er i denne fortellingen humoren fungerer best. Samtidig får vi mer av en annen av serieskapernes styrker, nemlig karikatur av en faktisk person. Og så må det jo sies at serien tross alt fungerer best i (svart-hvitt og) fine farger. 

Ekstramateriale

Alt i alt lykkes Agdestein, Kabíček og Skandfer svært godt med å presentere kortfortellingene i en pen innpakning. Men der leseren kunne hoppe rett inn i de tidligere historiene – uavhengig av rekkefølge – fungerer ikke denne samleutgivelsen like godt. Det er vanskeligere å få grep om kvalitetene i seriens fortellerstil og format fordi dette varierer så mye i de ulike historiene. Utgivelsen føles derfor mindre som en fullverdig fortsettelse av serien. Det blir litt som disken med ekstramateriale til DVD-en, som kanskje ikke alle gidder å se, men som likevel er utrolig artig for blodfansen.

Jeg ser frem til seriens neste, lengre fortelling. Og skulle den også inneholde en sterk kvinnelig figur eller to, ville det være svært lite igjen å utsette på serien.