Anmeldelse
Krüger og Krogh – Nord og ned Bind 2: Ned
Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček
Strand forlag, 2024
Da jeg skulle sette meg ned og skrive denne anmeldelsen, tok jeg en liten prokrastinasjonsrunde på mobilen. Der fikk jeg opp en splitter ny sak fra The New Yorker, kalt Russia’s Espionage War in the Arctic. En amerikansk journalist har tilbragt to år i Nord-Norge for å skrive sak om den militære opptrappingen i området. Det hadde aldri blitt en artikkel for ti år siden, men nå blir det en toppsak i internasjonale medier.
Det kalde nord er blitt hot igjen, både militært og klimamessig, og hvor er det vi finner vår detektivduo, Krüger og Krogh, i to-bindsserien Nord og ned? Jo, godt plassert nettopp der, midt i en høyspent militær situasjon på Andøya i 1965. Retroserien føles dermed plutselig veldig moderne.
I første bind, Nord, så vi en fiskebåt forlise på grunn av uforklarlige og voldsomme lydbølger. De militære er overbevist om at russerne står bak, men Arbeiderpartiets mektige bakmann, Jens Christian Hauge, er ikke like overbevist. Derfor får våre venner i AFMA (Avsnitt for mellemliggende anliggender) i oppdrag å reise opp til Andøya og gjøre sine egne undersøkelser.
Godt håndverk
Krüger og Krogh-albumene, med sine detaljerte og historisk korrekte bybilder fra gamle Oslo, har vært en liten godteripose for oss som ser Olsenbanden-filmene kun for hovedstadskoloritten. Når Agdestein, Skandfer og Kabíček nå flytter historien til forblåste Andøya, forsvinner naturligvis dette visuelle aspektet. Jeg ble derfor veldig positivt overrasket over hvor engasjert jeg likevel blir av tegningene. Det er mye snacks i detaljer fra 60-tallet på landet også: Steiner i bilene for at de ikke skal tippe over av vinden, gamle strikkegensere og militæruniformer – det er mye å lære bare fra tegningene. I første bind er det også fascinerende å bli med til avlytningsstasjonen på Stave som var forkledd som en bondegård.
I bind 2 er det klaustrofobiske ubåt-scener og undervannspanoramaer som står for de mest virtuose sidene. I mettede rød- og blåfarger er de en fryd for øyet. Fargeleggingen av Krüger og Krogh-albumene er alltid delikat.
Denne gangen har de også kunnet leke seg med noen ordentlig gøyale hippiereferanser, siden de har skrevet inn den amerikanske psykoanalytikeren John C. Lilly (1915 – 2001) i historien. Han forsket på delfiner, men også på LSD-rusens påvirkning på sinnet, og unge Jacob Krüger lar seg gladelig forskes på. Dette fører til noen elleville og fargesprakende hallusinasjoner som gir boken noen klare humoristiske høydepunkt.
Lilly er også en sterk karakter som bringer ny dynamikk inn i forholdet mellom Krüger og Krogh. Måten han snakker norsk-engelsk på kan muligens bli for The Julekalender for noen, med setninger som «Vi can’t compete with naturen.» Personlig syns jeg det funker, kanskje fordi det også minner litt om måten nordmenn flest snakket engelsk på da. Jeg ser likevel at det også har potensial til å irritere.
Stereotype kvinner
Andre karakterer virker derimot underutviklede, som den kvinnelige radioavlytteren og fuglekikkeren. Krüger og Krogh-albumene kan i det hele tatt ikke vise til veldig mange gode kvinnekarakterer. De objektiverer kvinnene litt på samme måte som samtiden gjorde det den gang. En scene mot slutten av boka er for eksempel veldig klein humor på at alle mennene ser på flyvertinna mens alle kvinnene irriterer seg over det samme.
Da er karakterene som er bygget på historiske forelegg langt mer underholdende og spennende. Her leker skaperne seg med Arbeiderpartiets politikere litt slik suksess-serien Makta har gjort etter dem.
Intrikat plot
Siden historien går over to album, og plottet er ganske innviklet, er det er fort gjort å spoile for mye av det. Men spionasje, kald krig, miljø og profitt er klare stikkord. Også her har virkeligheten imitert kunsten på de årene serieskaperne har jobbet med serien. Vi får en flott innføring i dette i et informativt etterord som gir historien et nytt og viktig lag. Likevel sitter jeg igjen med noen spørsmål etter endt lesning. Det er flere hint og situasjoner i Nord jeg ikke syns får noen ordentlig forklaring i Ned.
Det jeg kan si uten å røpe for mye, er at Nord og ned er mer politisk. Det er godt gjort å få en retro-serie til å bli samfunnskritisk i nåtiden, men her har serieskaperne vært våkne og viser god teft. Måten de kombinerer tull og alvor på, hever både tullet og alvoret.
Til tross for litt smårusk er altså Krüger og Krogh som alltid vel verd tiden til leseren – og det er vel få norske serier jeg så gjerne blar igjennom på nytt etter endt lesning, bare for å nyte tegningene.
[Red.anm.: En tidligere versjon av denne anmeldelsen nevnte samarbeidet mellom de ulike fargeleggerne som var kreditert i Nord og Ned 2. Det viser seg at serieskaperne på tross av krediteringene står bak mesteparten av fargeleggingen selv, og denne referansen er nå fjernet.]
