Livet under vann

Hva tenker du på når du hører ordet «krypto»? Slik verden er nå for tiden, er sjansene store for at tankene dine går mot kryptovaluta eller krypteringsteknologi. Men den kryptoen som spiller hovedrollen i tegneserien til Hans Jørgen Sandnes er kryptozoologi – studier av dyr som kanskje ikke finnes. Og om det skorter på slike dyr i vår virkelighet, er de vanligere enn grevling i Krypto-universet.

Serien følger Ophelia, en ung jente som i første bok flytter til den nye fosterfamilien sin i den lille kystbyen Saltvik. Hun er ikke så interessert i sine jevnaldrende, men blir venn med den gamle fiskeren Bernard. Hun interesserer seg også raskt for det lokale akvariet, komplett med en sjef som fungerer som skurk i de første bøkene. (Herfra og ut er det mild røpealarm for handlingen i Krypto-bøkene så langt.)

Ukens monster

Utenom Krypto er Hans Jørgen Sandnes mest kjent for å ha laget illustrasjonene til Jørn Lier Horsts barnebokserie Detektivbyrå nr. 2. Dem er det 28 av til nå, og skal jeg dømme ut fra de åtte første bøkene i Krypto er dette en serie som kan gis et tilsvarende langt liv.

Særlig i de syv første bøkene er det et tydelig konsept at Ophelia møter et nytt monster i hver bok. Bevæpnet med en nedarvet bok om kryptozoologi utforsker hun og Bernard havet i gule undervannsfartøy som hun får låne av vennen Ruben fra Akvariet. (Boken eksisterer fint i denne måten å løse opp ansvarlighet på – dette er et univers der barn drar på eventyr, punktum.)

Sjømonstrene er kanskje monstre, men stort sett er de tegnet med like mye animert personlighet som om de var spylt ut av Disney-filmen Den lille havfruen. Særlig gjelder dette Lille-Krako, som skal bli som en maskot gjennom serien.

Tar seg tid

Der første bok starter med et forsvinningsmysterium som involverer det lokale politiet, har Sandnes allerede fra neste bok kvittet seg med alle distraksjoner utover hovedhistorien. Persongalleriet er spartansk, og handlingen i bøkene veksler mellom å introdusere og løse bokens monstermysterium, og å drive hovedhandlingen i Krypto fremover.

Sistnevnte gjør forfatteren med nokså imponerende tilbakeholdenhet. Det er først i bok tre at leseren får et hint om at det finnes en større organisasjon som jobber med å ta vare på monstrene. Og vi skal helt til bok åtte for at Ophelia skal bli lederen for denne organisasjonen.

Fortsatt er det lett å tenke at eventyret bare så vidt har kommet ut av startgropa, men samtidig har Sandnes vært dyktig til å løse opp spenningen på slutten av hver bok underveis. De første årene kom det to bøker i året, men i det siste virker serien å ha lagt seg komfortabelt på én årlig utgivelse.

Kreativt team

Streken til Sandnes har hatt en interessant utvikling i serien. Der første bok (fra 2020) er preget av sparsomt innredede ruter og en stivhet i bevegelsene som ikke alltid harmonerer helt med de mer actionpregede sekvensene, er dette i stadig endring gjennom serien. Fra tredje bok fører skyggelegging til mer uttrykksfulle ansikter, og fra bok fire får man følelsen av at Sandnes for alvor gir seg i kast med rikere miljøer og bakgrunner.

Selve figurene er ikonisk designet: Ophelia med sitt blå hår, røde støvler og hvite t-skjorte; Bernhard med sine gule fiskerbukser; og Ophelias adoptivforeldre (familien Birken!) i sine evinnelige joggedresser. Interessant nok er det skurken som avløser akvariesjefen som ser ut til å ha flest kostymeskifter, stadig i nye antrekk inspirert av krysningspunktet mellom steampunk og moderne kontor. For Ophelia sin del er det først i bok åtte, når hun tar på seg lederansvaret for Krypto, at hun får en jakke for å markere sin nye status.

Hans Jørgen Sandes har ikke stått helt alene for det visuelle. Han har et tre personers team med seg i Ann-Kristin Lie (alternerende kreditert med fargedesign, fargekonsulent, fargegrunnlag, kolorist, håndteksting, modellbygger og bakgrunnsmaler), Lars Thorsen (sats og ubåt-design, kjøretøydesign, designer World Zoo, grafisk designer og modellbygger, illustratør farkoster og kolorist), og Jon Løvaas (scenografi og modellbygging, designer Krypto, grunnfarger). I bok fire er også Janne Magnussen inne som rentegningsassistent.

Som alle disse rollene peker mot, er det et gjennomtenkt univers som ligger i bunn for Krypto – og ikke bare på den visuelle siden. Det føles fortsatt som at det er mye å nøste opp i; Historien om Ophelias foreldre er fortsatt bare startet, selv om vi har møtt moren hennes ved et par anledninger så langt.

Flate karakterer

Det er litt av et eventyr, men historien stopper også litt der. For å få historiene til å flyte raskt har Sandnes kastet det meste av psykologi på båten (så og si), og karaktermessig fremstår de fleste figurene flate som flyndrer. (Det gjelder også Ophelia, som langt fra har samme problematiske forhold til vann som sin shakeaspearske navnesøster).

Ophelia er adoptert og skal flytte til en ny by og en ny familie: Fantastisk, så spennende! Adoptivfamilien hennes lar henne dra av gårde på farlige oppdrag etter at hun svevde i livsfare første gang: Ha det gøy! En eldgammel organisasjon setter et barn i ledelsen etter kort introduksjon: Håper du vet hva du gjør! Selv i møte med moren som forlot henne tenker Ophelia først og fremst på morens følelser: «Vil du ha påfyll på kaffen, kanskje?»

Men hei, med mer psykologisk agg ville ikke dette vært like morsomt, og det kan godt være at disse bindene ikke ville ha forsvunnet inn på barnerommet et par ganger mens jeg satt og skrev denne anmeldelsen.