Anmeldelse
Krypto – Ned i dypet
Hans Jørgen Sandnes
Gyldendal, 2020
Hans Jørgen Sandnes har ikke det man kan kalle en personlig strek. Et ord som «profesjonell» føles langt mer nærliggende å bruke. Så er da også Sandnes, takket være sitt samarbeid med Jørn Lier Horst om den svært populære barnebokserien Detektivbyrå nr. 2, en av Norges mest kjente illustratører.
I hans første egenskrevne tegneserie er figurene litt mer kantete, fargene litt dusere og bakgrunnene forenklet ned til det essensielle. Det hele er pent å se på og rutene flyter fint – i ordløse sekvenser får man titt og ofte følelsen av å lese storyboardet til en film – men særlig til særpreg har tegningene ikke.
Det samme kan i grunnen sies om dette prosjektet som helhet.
Problemfri adopsjon
Krypto – Ned i dypet, den første av det som sikkert er ment å bli mange bøker, er åpenbart laget med tanke på et publikum som har vokst fra Detektivbyrå nr. 2, men fremdeles synes at for eksempel Amuletten-serien blir hakket for skummel og komplisert.
Vår helt er fosterbarnet Ophelia – en storøyd, spedlemmet og grønnhåret jente som lar seg tegne med fem–seks kjappe streker – som er snill og grei og levende opptatt av kryptozoologi, læren om ukjente dyr og vesener.
I det vi møter henne for første gang, går Ophelia gjennom det som kan være tidenes mest problemfrie adopsjonsprosess: De nye foreldrene plukker henne ganske enkelt opp på institusjonen, kjører henne til sitt nye hjem og overlater henne til seg selv på sitt nye rom. Ingen later til å ha den minste bekymring for noe som helst. Ja, så stor tillit har de nye foreldrene til sin nye datter at de ikke engang stiller spørsmål ved at Ophelia allerede den første natten forsvinner ut på eventyr og blir borte helt til neste formiddag.
Og hovedpersonens bakgrunn får vi forhåpentligvis vite mer om i kommende bind. Her fortelles i hvert fall eksakt ikkeno.
Best om natten under vann
De fineste sekvensene i Krypto – Ned i dypet er de som foregår om natten og under vann.
De fineste sekvensene i Krypto – Ned i dypet er de som foregår om natten og under vann. Det lever et monster i sjøen utenfor bryggekanten til Ophelias nye hjem, nemlig, og sammen med den snille, gamle fiskeren Bernard får hun både utforsket havdypet og utført noen reale heltedåder. Her er det de lekre fargene og Sandes’ effektive fortellerstil kommer best til sin rett.
De øvrige elementene i historien – en hoven storesøster, en forsvunnet guttunge, en gruppe politietterforskere, noen som muligens har vikarierende motiver for å lete etter monsteret – lider alle under den samme mangelen på interessante detaljer. Til og med Ophelias nye hjemsted Saltvik fremstår mer som en generisk tegnefilmbakgrunn enn et troverdig norsk tettsted.
Rett skal være rett: Det er ikke vanskelig å se for seg at et barn i riktig alder kan komme sluke denne boken en varm sommerdag på verandaen. Men om han eller hun fremdeles vil huske historien når neste bind kommer til høsten, vel, dét er en annen sak.
