Anmeldelse
Krypto bok 6 – Oppslukt
Hans Jørgen Sandnes
Gyldendal, 2023
Ophelia, den grønnhårede heltinnen i Krypto-serien, har i flere bøker fått lære om alt havet i Saltvik skjuler. Uten å avsløre noe av handlingen fra de tidligere bindene, så er både bakgrunnshistorien til Ophelia blitt utbrodert og hennes nye hverdagsliv i Saltvik blitt krydret med venner, fiender, problemer og utfordringer – og sjømonstre.
Det er nemlig noe som befinner seg på bunnen av havet ved Saltvik, og Ophelia vil komme til bunns i det (bokstavelig talt) uten å skade miljøet i prosessen. Enkelte voksne i kretsen hennes bryr seg mindre om det, og dermed er lista lagt for både konflikt, action, og en cliffhanger til slutt.
Generisk strek, men det er greit
Empirix anmeldte første bind i serien i 2020, og anmelderen skrev den gang at Hans Jørgen Sandnes ikke har en særlig personlig strek, og at tegningene ikke har noe særpreg. Sandnes har dog en strek som er kjent for mange – han illustrerer Jorn Lier Horsts bøker om Detektivbyrå nr 2.
Om ikke streken er så innmari original, har Sandnes et godt øye for uttegning. Han er flink til å skildre overraskelse og sjokk i karakterenes ansikter – som når en fiskebåt blir utsatt for et angrep av et mystisk vesen fra havets bunn – og sideuttegningene er varierte. Dette er ikke første gang jeg skriver at en bok har en layout som minner om et storyboard til en film, men det er ikke noe negativt – tvert imot fungerer Sandnes sin strek godt i denne slags design, med store landskapsbilder på enkelt- eller dobbeltsider, innzoomede ansikter og detaljer, eller paneler ved siden av hverandre som viser en kjapp sekvens. Det er lett å se for seg Sandnes sine tegninger som animasjoner, og ikke bare fordi Ruben som jobber på akvariet er så lik Mannen med den gule hatten at man nesten lurer på om han har byttet ut apestreker i New York med et liv som handyman i en liten, norsk kystby.
Sandnes’ fargebruk er også et sterkt virkemiddel i formidlingen – han bruker mørke, dølle toner når det skjer noe dramatisk og skummelt, mens det ofte er dagslys, duse toner og solskinn når ting er ukompliserte og hyggelige. Det setter leseren kjapt inn i stemningen Sandnes vil formidle.
Vanskelig å være barn
Sandnes tar for seg små og store miljøproblemer – hvem er det egentlig som eier havet, og hvem kan bestemme hva havet skal brukes til? Hvor mye bør mennesker involvere seg i hva som foregår under havoverflaten?
Han lar også Ophelia håndtere problemer som barn lett kan kjenne seg igjen i. «Hvorfor tror alle voksne at dere vet hva som er best for meg?!» spør hun etter at noen avgjørelser har blitt tatt over hodet på henne; og når hun oppdager at bestevennen Bernhard har hatt hemmeligheter for henne, blir hun usikker på hvem hun kan stole på. Vennetrøbbel og frustrasjoner over voksne som bestemmer er nok kjent stoff for mange unge lesere, og dette gir Ophelia litt mer dybde enn å bare være en grønnhåret kul jente med sans for kryptozoologi. Å la hovedpersonen ha både interne og eksterne utfordringer gjør henne mer relaterbar for leseren, og gjør oss investert i både hvordan det vil gå med henne og med Saltvik.
Fortsettelse følger
Serier der første bind setter en kontekst og en scene uten å egentlig fortelle noe særlig, har Empirix skrevet om før. Anmelderen av første Krypto-bind lurte på hvorvidt leserne av ville beholde interessen for Ophelia og hennes historie utover i de videre bindene, men det håper jeg de har – når Krypto leses som en sammenhengende historie, byr den på spenning, dramatikk, konflikter og sjømonstre, og Ophelia er en heltinne er det lett å heie på.
Det får så være at noen av «slemmingene» i Saltvik lar seg overvinne til de godes side vel fort – veien fra å skruppelløst kaste søppel i havet til å lykkelig delta på strandryddedag viser seg for eksempel å være rimelig kort.
Og jommen om ikke de siste sidene i boka gir oss en real, mørk cliffhanger – Ophelia vil nok være tilbake for flere eventyr i havet om ikke lenge for å komme til bunns i Saltviks mysterier.
