Kulturfestival eller salgsmesse?

Danmark er ikke et særlig stort land. Likevel var det avstanden til København som var den største utfordringen da jeg i helgen skulle til Copenhagen Comics – Danmarks største tegneseriefestival. Eller, ikke avstanden, men bare de udugelige Danske Statsbaner og deres inkompetanse!

Unnskyld, nå er jeg ferdig med å klage.

Litt festivalhistorie

Copenhagen Comics gikk gjennom flere forskjellige navn og lokaler i 00-årene. Mitt første besøk var i 2008, da jeg fikk mulighet til å se stjerner som David B, Don Rosa, Mézières og Christin, og ikke minst svenske Martin Kellerman – han med den fabelaktige stripefortellingen Rocky som på magisk vis utkom i sjokkerende gode kulturelle oversettelser i både Danmark og Norge i de årene. Jeg var fan!

Det var i 2010 at festivalen fant en form som den skulle holde fast på i mange år, og det året var den fylt med hotte gjester: Fremst Daniel Clowes, Chris Ware og Charles Burns som en trio av nordamerikansk pessimisme og kulturell kapital. Videre Frank Quitely, Kevin O’Neill, Jean van Hamme og Ed Piskor. Og mange flere.

Navnet ble endret til Copenhagen Comics, og de påfølgende 15 årene har vært fylt med hyggelige festivaler. Likevel har festivalen vært preget av konstant utskifting av arrangørgruppe, og en hard kamp for å lokke andre enn de allerede innvidde til fest. I forhold til mengden av utenlandske stjerner har vi aldri hatt samme suksess som i 2010. Men tegneseriefestivaler kan heldigvis mer enn dét.

En eim av markedsplass

Etter en halv dags reise ankom jeg Valby Hallen i utkanten av København. Stedet er egentlig en gammel idrettshall, og det er første gang festivalen bor her. I mange år har festivalen bodd i den litt hyggeligere Øksnehallen, men utleieprisen har dessverre steget til langt over det dobbelte.

I den større og ikke så personlige idrettshallen ligner Copenhagen Comics nå i høyere grad en faktisk messe: Smalere ganger, flere boder, flere mennesker (5500 over to dager) og en eim av marked. For én som meg, som mest er der for å arbeide, nettverke og møte gamle venner, så er det ikke en forbedring. For utstillere virker det likevel å ha vært ganske positivt å møte flere mennesker og selge flere varer. Så jeg skal muligens tie stille med gammelmanns-sutringen min.

Cosplay, j-pop og bamser

CoCo, som de kule (muligens bare meg) kaller det, er kanskje en spesialisert tegneseriefestival, men det har i mange år vært plass til alt mulig annet også: Cosplay, merchandise, brettspill, kreative workshops, rollespill, japansk popkultur, youtubere og flere andre ting som bare med mye velvilje kan kalles for «tegneserier».

Alt dette «andre» var det i høy grad skrudd opp for i år. Det var flere stander og mer plass, men det har jo ikke oppstått flere tegneserieforlag siden i fjor. Så det var flere bamser, mer greier og vesentlig mer assortert j-pop. Til tider måtte man lete litt for å finne frem til tegneseriene.

Er det bra eller dårlig? Det betyr muligens at det er flere mennesker som dukker opp. Særlig samarbeidet med cosplay-foreninger virker til å fungere virkelig godt for både cosplayere og tegneserielesere (som jo også ofte er de samme menneskene). Det skaper også god stemning og en variert opplevelse når man går og kikker på bordene. Og som sagt virker det (uten at jeg har noen tall på det) å være bra for salget.

Nordisk møteplass

Jeg kan godt være misunnelig på mengden av fanziner på festivalen i Stockholm og det fokuset de får der, men i det stille har zines fått mer og mer plass på CoCo. Forhåpentlig er det bare et spørsmål om tålmodighet. Jeg vil likevel mene at festivalen kunne skru enda mer opp for viktigheten av undergrunn og zines.

Årets hovednavn var Don Rosa og Dave McKean. Det var også besøk av Black Hammer-bakmann Dean Ormston og nettserie-fenomenet Lucius Merryweather. Personlig var jeg glad for å se hvordan det har kommet et godt nordisk samarbeid opp, og det var invitert en hel rekke folk fra Norge, Sverige og Finland.

Det viktigste for meg er likevel alltid menneskene. Min svenske bloggpartner Fredrik Strömberg fortalte hvor nervøs han var før et stort intervju med selveste Dave McKean. Etter noen års fravær var de gode folkene fra Decadence Comics tilbake, og Tsemberlidis og Lando er altså de riktige tegnerne å gå til hvis man elsker sci-fi og … streker. Feminist og surrealist Rikke Villadsen kunne fortelle om å håndtekste en slovensk utgave av ett av hennes verker – og utfordringer ved å håndtekste på et språk man ikke kjenner. De søte folkene på forlaget Cobolt fortalte om de tekniske utfordringene ved å trykke med en helt spesiell gulfarge som reagerer på UV-lys.

Jeg elsker tegneserier!

Intervjuer og prisutdeling

Ingen tegneseriefestival uten innlegg og samtaler på scenen. Jeg hadde selv gleden av å besøke scenene tre ganger. Om lørdagen snakket jeg om myter og fortellekunst med Peter Madsen (som har laget Valhall, Danmarks svar på Asterix). Søndag formiddag intervjuet jeg én fra Røde Kors og en antropolog som sammen med to tegnere står bak en tegneserie som formidler forskning om unge flyktninger som kommer til Danmark gjennom FNs ordning for gjenbosetting. Sist, men ikke minst, lo jeg med på Øystein Rundes morsomheter mens vi sto for underholdningen søndag ettermiddag.

Lørdag kveld er fest og prisutdeling. I mange år har den store, danske tegneserieprisen Ping Prisen koblet seg på festival-helgen. Så selv om det sånn sett er et helt annet arrangement, et helt annet sted, så er det for mange av oss helt sammenhengende. Det er alltid skjønt å hylle gode folk i en deilig bransje, og det er akkurat passelig kleint å skape en fest med et rom fylt med mennesker som nok heller ville ligge i sofaen og lese en tegneserie i fred og ro. Men noen ganger skal det festes og feires! Se vinnerne og de nominerte her.

Lesestoff til forsinkelsen

Nå sitter jeg på toget hjem – 16 timer forsinket og en ekstra overnatting i Odense – og ber til gudene for kollektivtransport.

I vesken har jeg en god bunke med nye tegneserier: En ny antologi fra finske KutiKuti, den Angoulême-prisvinnende antologien Hairspray av danske Karla Paloma og en masse tegnere fra hele verden. Med hjem fikk jeg også danske Askel Adens 320 siders graphic novel KH Misha som akkurat er utkommet både i Danmark og i USA – den gleder jeg meg veldig til å lese.

Jeg gleder meg også allerede til neste års Copenhagen Comics!