Secret Prison #7 er ikke bare en usedvanlig tilfredsstillende leseropplevelse, den hører også med på listen over dette tiårets sterkeste amerikanske tegneserieantologier. I dag huskes den likevel kanskje best for daværende PictureBox-forlegger og TCJ.com-redaktør Dan Nadels kritikk av tilnærmingen til det innflytelsesrike gekiga-magasinet Garo og valget om å finansiere utgivelsen via Kickstarter. Dette var på en tid da Nadels ord veide tyngre enn så å si alle andres i alternativtegneseriekretser, og uavhengig av hvorvidt redaktørene Ian Harker og Box Brown tok kritikken til seg, er det naturlig å tenke at den seks år lange pausen mellom Secret Prison #7 og 8 hadde noe å gjøre med Nadels uttalelser.
Jeg er ikke helt sikker på når den åttende utgaven av Secret Prison kom ut, men jeg vet at jeg først husket å bestille den en gang i februar, etter å ha blitt minnet om dens eksistens via Instagram-kontoen til Breakdown Press’ Tom Oldham. Det nye nummeret bærer tittelen Glut, hvilket spiller på “the black-and-white-boom” som er betegnelsen på eksplosjonen av svart-hvitt-hefter utgitt ut av små, uavhengige nordamerikanske forlag i kjølvannet av Kevin Eastman og Peter Lairds eksepsjonelle suksess med Teenage Mutant Ninja Turtles på 1980-tallet. Disse tegneseriene utgjør et fascinerende og dårlig kartlagt kapittel av den amerikanske tegneseriehistorien, men har i senere år inspirert alt fra Youtube- og Instagram-basert dokumentasjon til tegneserieskapere som viderefører formspråket i nye, selvbevisste former.
Glut har dog ikke ambisjoner om å si noe fornuftig om disse tegneseriene eller den økonomiske boblen de var en del av. Snarere er målet “to frame the work of contemporary cartoonists through the disposable, lo-fi feel of an oversized black & white pulp magazine” (sitert fra Kickstarter, selve utgivelsen inneholder ingen redaksjonelle tekster), og her lykkes de til gagns (jeg tror det er det de lykkes med). Alle antologier trenger ikke være kompromissløse, visjonære avhandlinger om tegneseriemediets fremtid – noen ganger holder det å la en håndfull tegneserieskapere slå seg løs i et litt annet format enn man er vant til å se dem i. Det vil si, i Glut holder det strengt tatt å la Lale Westvind slå seg løs, for hennes bidrag er verdt prisen alene. Westvind har de siste årene gjort seg bemerket med en rekke sterke antologibidrag og soloutgivelser, og de som var så heldige å få fatt Grip vol. 1 synes å mene at den var noe i nærheten av en åpenbaring.
Hennes elleve sider lange vignett i Glut bærer tittelen Hammerdrop, og skildrer en gruppe rivnings- og bygningsarbeidere som konkurrerer om å være raskest ute med å demontere bygninger og sette dem sammen til vandrende mecha-lignende konstruksjoner. Westvind gjør maksimalt ut av magasinformatet (25 x 33 cm), og presser sidene fulle av muskuløse kvinner som beveger seg med en kraft og et tempo som truer med å rive papiret i fillebiter. Her finnes tydelige elementer av sovjetisk kunst, men først og fremst springer tankene til Jack Kirbys kompakte og energiske komposisjoner. Som Kirby tegner Westvind de fleste av sine figurer som staute granittstatuer, og her utnytter hun hver centimeter av sidene til å skape en nærmest fysisk fornemmelse av intensitet.
Hammerdrop inneholder mye dialog, men lite plott. Det er ikke stort vi får vite om de individuelle figurene eller verdenen de lever i, men vi synes å befinne oss i et goldt og ugjestmildt landskap, der en gruppe mennesker arbeider hardt for å gjøre omgivelsene beboelige. Altså har vi å gjøre med en slags missing link mellom Kirby og Yuichi Yokoyama, som har gjort konstruksjonen og utforskningen av bisarre kunstige landskaper til hovedtema for sitt arbeid (for de av oss som har brukt en hel del tid på å tenke på likhetene mellom disse to tegneserieskaperne er dette noe i nærheten av lussimesse og fastelavn på én gang). Det er bunnsolide greier, og hvis man ikke kjente eller brydde seg om Westvind før man leser den, gjør man det garantert etterpå.
Glut er et tynt hefte, trykket på avispapir, og når man er ferdig med den andre historien – som også er det andre store høydepunktet – er man over halvveis. Jonathan Chandlers New Man Crews gjør det de fleste og beste Jonathan Chandler-tegneseriene gjør – nemlig å bruke popkulturelle troper og klisjeer som utgangspunkt for korte scener og vignetter som antyder en større verden publikum aldri får se. Hans bidrag til Glut er en hyllest til William Friedkins en gang så utskjelte Cruising, men er først og frems chandlersk i all sin forstyrrende, fragmentariske prakt. Alt Chandler gjør er bra, så det er ingen overraskelse at New Man Crews er givende lesning, men personlig fikk jeg en liten aha-opplevelse av å se tegningene hans i stort format. Heretter ønsker jeg meg ikke bare flere Jonathan Chandler-tegneserier, men også større.
Resten av Glut er solid, om men ikke spesielt bemerkelsesverdig antologi-mat. Innholdsfortegnelsen er vanskelig å tyde, men så vidt jeg kan forstå er det Thomas Toye som står bak den ordløse, marerittaktige Another Night, Lane Milburn som har tegnet sci-fi-utstillingen på innsiden av omslaget, og Pat Aulisio som er mannen bak annonsene for det fiktive NES-spillet Oswald 63 (“Only you can help him destroy capitalism!”) og VHS-filmen Justice Cop. Antologiens siste tegneseriebidrag er Anya Davidson’s Circe’s House, som viser at fragmentarisk ikke alltid er en god strategi. Jeg liker Davidsons tegneserier, men hennes korte vignett om trollkvinnen Circes ikke-møte med en gruppe invaderende soldater etterlot meg mer underveldet enn nysgjerrig.
Påfallende mange av de siste tiårenes formmessig interessante amerikanske tegneserier befatter seg med kontekstualisering og rekontekstualisering av tegneseriehistorien og dynamikken mellom kynisk kommersialisme og visuell oppfinnsomhet. Gluts ambisjoner på dette området er riktignok beskjedne, men referansene til svart-hvitt-boomen lader likevel bladet med en historisk bevissthet som gjør den interessant også utover Westvind og Chandlers bidrag. Det er alltid like interessant å se hvor bra svart-hvitt-tegneserier gjør seg på avispapir og i stort format, og det er ingen tvil om at dette mer kunstbok enn page-turner, men så er jo tegneserien også – enkelte vil kanskje til og med hevde først og fremst – et visuelt medium.
Neste gang: Tegneserier fra New York, hvis de har noen.
