Atelieret til Christopher Nielsen kunne ikke hatt en mer passende beliggenhet, i lof­tetasjen på Rockefeller­bygget har Nielsen både upåklagelige lys­ og lydforhold. I tillegg står taket i Torggata til hans disposisjon, hvil­ket det viser seg at han har brukt flittig i for­ beredelsene til den monumentale utstillingen Misfornøyelsesparken, som åpner på Henie Onstad Kunstsenter 23. oktober.

Rasismesjakkbrettet står allerede og venter på besøkerne, her presentert ved det hvite laget. Foto: Lasse Marhaug
Rasismesjakkbrettet står allerede og venter på besøkerne, her presentert ved det hvite laget. Foto: Lasse Marhaug

Et mutt multitalent

En animasjonsfilm, en roman, flere tegnese­rier og albumcover til Jokkes jubileumsutgi­velse, og nå altså en stor separatutstilling på et av Norges mest anerkjente kunstsentre. Ni­elsen er en av de sanneste multikunstnerne og renessansemenneskene Norge kan by på. Han har de siste årene blitt tatt høyere og høyere opp i det gode selskap, noe utstillingen denne høsten viser til fulle. Men ikke regn med at Ni­elsen sprudler av den grunn – er det én person som har evnen til å få folk til å føle seg ukom­fortable og usikre i sitt selskap, er det Nielsen, noe jeg, nok en gang, opplevde i sommer.

Fra Nielsens atelier på Rockefellers tak. Foto: Erle Marie Sørheim
Fra Nielsens atelier på Rockefellers tak. Foto: Erle Marie Sørheim

På Rockefellers tak

Jeg besøkte atelieret hans en av de julidagene da Oslo var på sitt rekordheteste, og etter å ha snirklet meg opp vindeltrappen i det to eta­sjers høye atelieret var det en henslengt Niel­sen i bar overkropp som sa «hei» på alt annet enn en hjertelig måte. Selv ble jeg så perpleks at jeg svarte «velkommen» og måtte resten av besøket konsentrere meg til det ytterste om å ikke se for mye på hans fyldige og hårete over­ kropp, eller vise hvor lett han klarte å sette meg ut, med sin totale ignoranse for sosiale konvensjoner.

Brorsbånd

I etasjene under Nielsens langstrakte kontor spilte broren hans, Jokke, en rekke konserter, og 8. sep­tember var Christopher med på å arrangere en minnekonsert der på det som ville vært Jokkes femtiårsdag, hvis han ikke hadde møtt døden så altfor tidlig i 2000. Brødrene Nielsen samarbeidet hele veien, Christopher lagde alle coverne til Jokkes plater, og de delte uten tvil den samme antiautori­tære og punkinfluerte holdningen til samfunnet vi lever i. Jokkes musikk har også fått et mer utbredt liv på grunn av storebrorens innsats. Christopher har nå vært med på å sette sammen en svær jubileumsboks med aldri tidligere utgitt materiale og tegnet flere nye tegneserier til den. Stopp! (Siste skive fra graven) er navnet på denne samleplata. Men la oss stige opp fra musikketasjene på Rockefeller og til Christopher Nielsens atelier igjen, for selv om Christopher først ble kjent, og sett, gjennom Jokkes plater, står kunstnervirket hans nå mer enn støtt nok på egne ben.

web_image20joachim20nielsen20stopp20siste20skive20fra20-824805686
Joachim Nielsens posthume plate, cover art av Christopher Nielsen, naturligvis.

Kule kuratorer

Jeg er ikke den eneste som har fått en unik opplevelse av å gjeste Nielsens atelier. Det var etter et besøk der at samarbeidet med Henie Onstad ble innledet.Kurator Lars Mørch Finborud husker det svært godt:

Da jeg begynte som kurator på Henie Onstad i 2011, hadde jeg tre navn på blokka: Arne Nordheim, Bauhaus­ skolen og Christopher Nielsen. Så jeg ringte Christopher i 2012 og spurte om han var klar for en større presentasjon. Han inviterte meg og min medkurator Lasse Marhaug til atelieret sitt, hvor vi oppdaget et wunderkammer av tegninger, skisser, malerier, pin­ballmaskiner og grafiske trykk. Når vi i tillegg visste at han holdt på å utvikle flere store kunstinstallasjoner som Misfornøyelsesparken og Sarkofag, og skulle til å animere Rulletrappen, bestemte vi oss for å kjøre på.

Man with a message

I sommer kunne jeg også beundre flere av brikkene til Nielsens Rasismesjakk, som blir en del av Misfornøyelsesparken. De er rundt 40 centimeter høye og i Nielsens ufor­lignelige stil, og det er i dette noe av kjernen til Nielsens kunstnerskap ligger. Han kan forvandle tegningene sine til tredimensjonale sjakkbrikker,han kan skrive teater og romaner, lage flipperspill og animasjoner uten å noen­ sinne miste sin egen estetikk og moral, for Nielsen er så definitivt en kunstner med et politisk budskap, noe som har vært temmelig uhipt de siste tiårene.

Nielsen ved en av veggene på Høvikodden. Foto: Lasse Marhaug
Nielsen ved en av veggene på Høvikodden. Foto: Lasse Marhaug

En enkel konseptualist

Finborud ser også dette trekket hos Nielsen, at han skiller seg ut:

– Christopher har en unik posisjon i norsk kultur­liv, han er en outsider, men samtidig en kameleon som greier å gli sømløst inn i roller som filmska­per, billedkunstner, tegneserieskaper, dramatiker og skjønnlitterær forfatter. Ikke bare greier han å lage knallgode verk innen alle disse mediene – han greier også å gjøre verkene til allemannseie og treffe langt utover de vante miljøer og deres menigheter. At hovedpersonen selv går for å bli skrevet inn i Guinness Rekordbok som den som i løpet av et år uttrykker seg i så mange kunstarter som overhodet mulig, viser det overskridende som kjennetegner hans kunstneriske prosjekt. Og akkurat som en Røk­ke eller en Fredriksen bedyrer til mediene: «Jeg er bare en enkel mann», bedyrer Nielsen: «Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud.»

Brikker i hans spill

Nielsens forargede ironi får meg alltid til å le, men selv om jeg har møtt ham i profesjonelle, dog etter hvert også øltunge, settinger i mange år nå, har jeg aldri sett ham virkelig le selv. Han kan dra litt på en munnvik, men det er så langt det går. Det gjør det fristende å si at også intervjuobjektet, og den offent­lige personen, Nielsen er en del av kunstnerskapet hans. Den varme julidagen i Oslo hadde han tilbrakt på taket for å male det svære sjakkbrettet Rasisme­sjakkbrikkene skal stå på. De sorte brikkene besto av overseksualiserte afrikanske kvinner, geriljakrigere og korrupte konger, de hvite hadde med seg en feit sexturist, en nazi og et ku klux klan­medlem på laget. Da jeg spurte hvordan bøndene ville se ut, skjønte han ikke spørsmålet, de skulle være akkurat som de andre. Altså unike og samtidig umiskjennelig nielsenske. Jeg ville innvende at det måtte bli umu­lig å spille Rasismesjakk hvis alle brikkene var unike, men jeg lot det være, det føltes snerpete å påpeke det.

En misfornøyd mann og hans Misfornøyelsespark. Åpner på Henie Onstad 23. oktober. Foto: Lasse Marhaug
En misfornøyd mann og hans Misfornøyelsespark. Åpner på Henie Onstad 23. oktober. Foto: Lasse Marhaug

Konformitetskrigeren

For i Nielsens nærvær føler man seg lett som en konform kjiping. Han drar ikke på seg trøya fordi han får besøk når han har stått på et tak uten hele dagen. Han liker å vekke det usikre, perplekse og konforme i oss, som får oss til å innse at vi er mer A4 og mindre samfunnskritiske enn vi liker å tro, og den reaksjonen klarer han alltid å frambringe, uansett hvilket kunstuttrykk han velger.

Vi kommer tilbake med et bildedryss fra utstillingen etter åpningen!

Artikkelen er tidligere publisert i Numer nummer 101, september 2014.

Frilansjournalist

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.