Anmeldelse

Kvitebjørn
Maja Lunde og Hans Jørgen Sandnes
Kagge forlag, 2022

Det er vanskelig å unngå navnet Maja Lunde i disse dager. Drømmen om et tre, avslutningen på Klimakvartetten, har nettopp blitt utgitt. Billedboken hennes Snøsøsteren, illustrert av Lisa Aisato, adapteres til teaterscenen denne vinteren av Lunde selv.

Og så har vi tegneserien hennes Kvitebjørn, illustrert av Hans Jørgen Sandnes. 

Kvitebjørn gjenforteller det norske folkeeventyret Kvitebjørn kong Valemon i fargesprakende tegneserieformat. I motsetning til eventyret, har hovedpersonen heldigvis fått et navn: Liv. Vi følger reisen hennes fra slitet på gården til hun blir med Kvitebjørn Valemon til isslottet hans under en isbre. Vi ser hvordan hun sliter med å løse mysteriet om hvem denne isbjørnen hun har blitt med faktisk er. 

Det første jeg tenker når jeg ser en adapsjon av en allerede etablert historie, er «hvorfor?». Hva tilføres eventyret ved å fortelle det på nytt?

Kvinner i eventyr – fikset

Svaret begynner å åpenbare seg allerede i tegneseriens første setning. Dette er et dronningrike, en tydelig kontrast til det originale eventyrets åpningslinje «Så var det en gang, som vel kunne være, en konge».

Prologen forteller historien om Eira, hun som skal bli historiens skurk, og hvorfor hun valgte å forbanne Valemon. Her får hun motivasjon og dybde, i stedet for i det originale eventyret, der heksa dukker opp for første gang mot slutten av historien.

Etter hvert som Liv og Valemon blir kjent med hverandre, er det deres felles interesse for vitenskap – spesielt botanikk og biologi – som får dem til å knytte bånd til hverandre. Liv er nysgjerrig, og vil egentlig bare lære navnet på alle dyrene og plantene hun ser rundt seg. På samme tid, når hun får tilgang til den magiske saksen, prøver hun å lage seg en silkekjole. Saksen kommer rett fra eventyret, og den gjør det mulig å lage alt av klær bare ved å klippe i luften. Det er en fin balansegang mellom å oppfordre unge jenter til å interessere seg for ting som stereotypisk ikke er jenteting, og det å demonisere stereotypiske jenteting, og her balanseres det godt. 

Liv har fått karaktertrekk som tydelig skiller henne fra figuren i eventyret. Kanskje det viktigste grepet er hvordan det i tegneserien er hennes eget valg å dra med Kvitebjørn, fremfor å bli sendt av gårde av faren sin. I Lundes versjon ønsker hun å hjelpe familiens økonomiske situasjon, i tillegg til at hun også vil oppdage verden.

Liv er en nysgjerrig jente, alltid på utkikk etter mer kunnskap. I Kvitebjørn er det Liv som ikke klarer å la være å lyse på Valemon når han sover, selv om hun har fått streng beskjed om at ingen kan få se ham i menneskeform. I eventyret er det moren hennes som overtaler henne til å se på ham – i tilfelle hun skulle måtte ende opp med en grufullt stygg ektemann.

For de som holder telling, har én endimensjonal skurk blitt gjort om til en dynamisk karakter; én hovedperson blitt gitt agens, ønsker og ambisjoner; og én snikende og manipulerende kvinnekarakter har blitt fjernet. I det originale eventyret er Liv (i typisk eventyrstil) den vakre lillesøsteren til to stygge og slemme storesøstre. Her er Liv eldst, og hun og søstrene er glade i hverandre og støtter hverandre. 

Eventyrlige illustrasjoner

De dobbeltsidige oppslagene som fremstiller den vakre norske naturen, har blitt til underverk i bokas store format. Historien føles episk. Som illustratør og kreativ leder har Sandnes gjort en knakende god jobb, sammen med de fire andre krediterte illustratørene. Naturillustrasjonene føles som en moderne vri på typiske nasjonalromantiske illustrasjoner. Dette bygger opp om tegneseriens eventyrfølelse.

Spesielt en helsides illustrasjon av Liv som rir på Kvitebjørn (en gjenskaping av Theodor Kittelsens ikoniske maleri) synes jeg funker veldig godt. Den viser også godt frem styrkene i denne gjenfortellingen av Kvitebjørn – serieskaperne er ikke redde for hverken å endre eller beholde elementer fra eventyret.

I illustrasjonen er positurene helt like som i maleriet, med bjørnen midt i et steg, Liv med bena til siden over ryggen hans. Men det er også tydelige forskjeller. I stedet for å knuge på gullkransen til Valemon, ser Liv fascinert rundt seg på landskapet. Naturen rundt dem er fargesprakende og innbydende, langt unna Kittelsens dunkle skog. Kvitebjørn har et smil om munnen, og titter interessert opp på Liv.

Valemon i sin isbjørnform er som tatt rett ut av en animasjonsfilm. Ansiktet og holdningen hans uttrykker følelser på en sjarmerende måte. Det er nesten så jeg ble skuffet da han ble menneske igjen. Både prologen og den den store avslutningen har mange spennende oppslag og skumle bjørnedesign. Fargene går fra det frodige grønne og blå, over til det golde brune og til slutt til det skumle røde. Fargebruken illustrerer miljøkonsekvensene av én maktpersons grådighet, kanskje mer effektiv enn om det hadde blitt diskutert opp og ned i teksten. 

Fra prinsesse til prinsesse

Lunde har beveget seg vekk fra mange av trekkene som er typiske i folkeeventyrene, og ser heller mot mer moderne fortellinger. Den tredje akten handler ikke lenger om en jente som prøver å redde kjæresten sin fra en heks så hun får giftet seg. I Kvitebjørn møter vi en jente som må redde verden fra en heks så ikke alle sulter i hjel.

Slik ligner Kvitebjørn mer på eventyrene vi er vant til i dag; Disney-eventyrene. Liv hører ikke hjemme blant folkeeventyrprinsesser som gjerne blir gitt som premier til handlekraftige menn. I stedet smetter hun inn ved siden av handlekraftige Disney-prinsesser som Merida, Moana og Anna; uinteresserte i prinsesserollen, nysgjerrige, og – så klart – klumsete.

Livs lykkelige slutt er ikke å få prinsessetittelen eller et kongerike, men at hun endelig har fått tid til å lære alle tingene hun har vært så nysgjerrig på. Etter det golde landskapet som forverres mot slutten av historien, er det en triumf å se den grønne engen de boltrer seg i til slutt. Man sitter igjen med en følelse av at uansett hvor ødelagte ting kan bli, kan man alltid “så frø, vanne og gjødsle”, som Liv sier.

Studerer allmenn litteraturvitenskap og europeiske språk. Redaktør i Filologen tidsskrift og tidligere kulturjournalist i Under Dusken.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.