Anmeldelse

La skogen leve!
Nora Dåsnes
Aschehoug, 2022

Nora Dåsnes (f. 1995) har markert seg som en viktig stemme for den yngre generasjonen, blant annet på grunn av engasjementet rundt LHBT-rettigheter. Hennes siste utgivelse La skogen leve! tar for seg fremtidens miljøproblematikk sett fra barns ståsted. Dåsnes evner å fremkalle følelsen av hastverk, men også håp, for en av de største utfordringene vi står overfor.

Lite barn, stort engasjement

La skogen leve! er ifølge forlaget en frittstående oppfølger til Ti kniver i hjertet fra 2020. I den nye boken følger leseren Bao i gjengen til Tuva fra Ti kniver. Bao er den mer samfunnsengasjerte i gjengen, som synes det er fordummende med kjærlighet – det er mye viktigere å være politisk engasjert.

Det er tre måneder igjen av barneskolen, og Bao og vennene slites mellom overgangen fra barn til ungdom: Noen vil leke, og andre vil ta fatt på voksne sysler. Bao er midt imellom. Hun er elevrådsleder og dropper korps for å dra på møter i FAU, samtidig som hun vil leke i skogen.

Etter en del nesten-ulykker har skoleadministrasjonen besluttet å rive denne skogen og bygge parkeringsplass. Rivingen blir maskert som et sikkerhetstiltak, et argument som lyder kjent for den gjengse kunst-og kulturinteresserte som fulgte debatten rundt rivingen av Y-blokka i Oslo. Engasjementet for klima og miljø er noe den oppvoksende generasjonen har ropt høyt om, inspirert av Greta Thunberg og den stadig framrykkende oppvarmingen av kloden. Planene om å rive skogen finner omsider ikke Bao seg i, og kaster seg rundt i håpet om at hun, alene om hun må, kan få stoppet planene. Men så enkelt er det ikke.

Dramatisk visuelt

Bao jobber hardt for å bli hørt, og dette er noe Dåsnes illustrerer fint. Når Bao får beskjed om at skogen skal rives, blir fargepaletten mørkere og mørkere. Dramatiske sekvenser bygges opp av mørke farger, tåkeskyer og korte tekstlinjer om hverandre, noe som også skildrer Baos frustrasjon over å føle seg så alene i klimasaken: Fremtiden oppleves mørk og skremmende nær. Frustrasjonen til Bao kommer også til uttrykk i forholdet mellom henne og moren. Siden moren er jurist, har Bao forhåpninger om at moren kan hjelpe i klimasaken. Moren må på sin side sjonglere barn og tidsklemma.

Den voksne dobbeltmoralen kommer tydelig frem. Bao, som mange andre unge, er lei av at voksne støtt og stadig snakker om klimakrisen, men aldri evner å gjøre noe konkret når det kommer til stykket. Som oppfølger til Ti kniver står historien i La skogen leve! stødig for seg selv, og det er på grunn av aktualiteten.

Det haster!

Da jeg skrudde på radioen her om dagen, snakket noen biologer om “den sjette masseutryddelsen”. Den foregår akkurat nå, og det er første gangen en masseutryddelse er menneskeskapt. Det er skremmende og kan høres dystopisk ut, men det som er mer skremmende og dystopisk er hvor lite som blir gjort av de med mest makt og de som sitter på de største midlene.

Den lille historien om skogen symboliserer den overordnede klimasaken. Klimaengasjementet er mest høylytt blant de yngre, og som leser får man følelsen av at man må gjøre noe så fort som mulig. Selv om det nå har vært budskapet i over 40 år. Det er også interessant hvordan Dåsnes har valgt å la det regne gjennom mesteparten av historien. Enkelte sider er også malt med akvarell, som igjen får fram den våte framtiden dagens unge står ovenfor. Dåsnes’ visuelle stil er mer utfordrende i La skogen leve! enn i Ti kniver, og hinter til seriøsiteten som ligger i klimakrisen.

Følelsen av hastverk kommer av Baos genuine engasjement, som sikkert for noen kan oppfattes som veslevoksent. Bao er mer voksen og reflektert enn jeg kan huske noen på min alder var da jeg selv gikk i syvende klasse. Samtidig, det er andre tider og barn har andre forbilder i dag. Bao tyr også til aktivisme fra gamleskolen, som sivil ulydighet og skulking, hun er et realt prakteksemplar av en aktivist. At ungdom i dag blir kalt veslevoksne er en gjenganger – og et sidespor. Det føles urettferdig å umyndiggjøre unge på den måten. De ser alvoret i klimakrisen mer enn det voksne gjør, og det er også de som sitter igjen med ansvaret og må leve med konsekvensene av klimaendringene.

Flere gode, gjennomførte elementer

Det er flere gode elementer ved La skogen leve! som er verdt å nevne. Ett av dem er Dåsnes’ skildring av vennskapet mellom jentene. Bao blir støttet og oppmuntret av vennene sine hele veien, det samme gjør hun tilbake for Tuva og Linnéa. Det er et fint ideal for yngre, og ikke minst for jenter, fordi det florerer tusenvis av misogynistiske historier om at jenter er hverandres verste fiender, som vi internaliserer fra ung alder.

Et annet mer nøktern og realistisk poeng ved historien handler om hvor avhengige vi er av hverandre for å få ned klimagassutslippene. Barn er avhengig av voksne, og videre er vi alle avhengige av at de aller mektigste setter inn midler for å handle. Samtidig formidler også Dåsnes optimisme og framtidshåp og tar barna på alvor. Og uten dét kommer vi hvertfall ingen vei, selv om alt synes å henge i en tynn tråd.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.