For de som gikk glipp av Oslo Comics Expo i år, så var et av høydepunktene for min del et panel om skeive tegneserier med Herman Breda Enkerud, Cha Sandmæl og Johanna Maierski fra det tyske forlaget Colorama.
Det virket som at det var flere enn meg som var interessert i arrangementet; rett før det skulle starte rant det inn nye folk som sannsynligvis ikke deltok på resten av festivalen. Det var en oppløftende påminnelse om at tegneserier kan vekke bred interesse når det treffer et tema som føles relevant for mange.
I tillegg til å være en generelt god og innholdsrik samtale, vekket den også interessen min for flere av tegneseriene som ble nevnt – og da særlig Firebugs, en visuelt slående ny utgivelse fra Maierskis eget forlag. Tegneserien er laget av Nino Bulling, en ung tysk illustratør og serieskaper.
En splittende felles opplevelse
Firebugs handler om Lily og Ingken som lever sammen i et åpent forhold i Berlin. Begge hovedkarakterene opplever en form for kjønnsinkongruens. Lily lever tilsynelatende godt med dette: Hun har byttet navn og går på hormoner, og tar for seg av det livet miljøet har å by på, både når det kommer til festing og å gå inn i forhold med andre.
Ingken er, i motsetning til Lily, ikke klar for å begynne noen større endringer av kroppen sin eller å foreta noe navnebytte. Utover å begynne å bruke pronomenet «de» i stedet for «hun», lever de i stedet i en ukomfortabel ubesluttsomhet som etter hvert blir tyngende for begge to. Lily lever livet, mens Ingken står stille og bruker tiden sin på å scrolle gjennom innhold om klimatrusselen og skogbranner på telefonen.
Faktisk så er det referanser til ild over alt i denne tegneserien – i tittelen, i de hvite, svarte og røde fargene den er tegnet i, og i bilder av stearinlys, skogbranner og gasskraftverk i horisonten. I tillegg så har tegningene ofte røde streker som både markerer dialog og indikerer flygemønstrene til ildtegene – tittelens «firebugs».
Speilingen av Ingken i bildene av ild er slående. Der leseren utenfra ser en person som ofte er forsiktig og passiv, så vitner ilden om det motsatte, om noe som er heftig og intenst.
Brenn det til grunnen?
Sidestillingen av kjønnstematikken og klimatrusselen gir leseren et inntrykk av at noe enormt står på spill for Ingken, også når det kommer til hvordan de skal bli komfortable i eget liv. Men på samme måte som med klimatrusselen er det uklart hvordan utfordringen burde gripes an. Mange kan sikkert kjenne seg igjen i å oppleve klimatrusselen som overveldende, eller å føle at alle tiltak vi gjør kan ha utilsiktede og ukontrollerbare konsekvenser.
Ingken uttrykker en motvilje mot voldsomheten av å brenne det gamle livet sitt til grunnen slik de opplever at andre forventer av dem. De bemerker, i en slags metakommentar, at de er lei av alle ildmetaforene, og av idéen om å skulle stige opp som en føniks fra asken.
Tegneserier som et lhbt-vennlig medium
I dokumentaren No Straight Lines kaller Maia Kobabe tegneserier for et «queer friendly medium». Kobabe sa dette i sammenheng med å tegne seg selv på en måte som føles i tråd med hvem man er, men idéen står seg i andre sammenhenger også.
I Firebugs virker det som at tegningene av karakterene, kanskje særlig tegningene av Ingken, framstiller dem mer som de ser seg selv, enn hvordan de blir sett av de andre karakterene i boken.
Dette blir for eksempel tydelig når en fremmed person sier til Ingken at hun er «en veldig pen jente». Selv om historien på ingen måte er tegnet på en hyperrealistisk måte, så er det likevel tydelig for leseren at Ingken har åpenbare maskuline trekk både i ansikt, hårfrisyre og kroppsbygning, og komplimentet virker malplassert.
Som lesere tar vi del i overraskelsen når den fremmede beskriver Ingken på en måte som ikke stemmer overens med det vi ser foran oss. Denne typen øyeblikk er givende; det er som regel når man blir rykket ut av en virkelighetsforståelse og må tenke over hvorfor man reagerer at lesing kan bli noe mer enn underholdning.
