Anmeldelse
Langt hjemmefra
Max Estes
Vigmostad & Bjørke, 2023
Mange drømmer om det, og noen gjør det: pakker ned bøkene, skjortene, sokkene i byleiligheten og kjører over et fjell eller to, til et sted hvor søndagsåpne butikker kun er en teoretisk mulighet.
Vi flytter av ulike grunner. Noen vil ha mer plass, andre vil ha «et enklere liv». Men hva skjer etterpå? Når man har drukket den første koppen med kaffe og gått den første turen? Er byens ståk og støy stilnet, eller larmer det fortsatt?
Et liv i svart-hvitt
I Langt hjemmefra forteller Max Estes en historie uten ord. Vi møter en mann som flykter fra storbyens dystopiske og skjermavhengige tilværelse med bare en tursekk og et gammelt telt i hendene. Han har lest klassikeren Når villdyret våkner av Jack London, og har forelsket seg i konseptet: Han vil ut av byen og inn i naturen. Han vil ut av støyen og inn i stillheten. Ut av en automatisert tilstand og inn i et liv med selvstendige valg.
Estes følger opp denne sort-hvitt versjonen av by og natur i bildene. Byen og menneskene er farget i enkle gråtoner, mens plantene og dyrene har farger – og etter hvert også mannen når han trer ut i naturen. Men er det virkelig så enkelt?
Det går fint med mannen i starten. Selv om han mangler Lars Monsens ferdigheter, får han satt opp teltet og kokt kaffen sin, og sildringen av elva gir han en følelse av ro. Men lykken er kortvarig. For – som i hvert fall Monsen vet –naturen er lunefull, og teltet overlever ikke den første høststormen. Nå er det alvor for mannen. Vil han overhodet overleve?
Kunsten å sløye en fisk
Estes fortelling uten ord er effektfull. Byen er grå, robotaktig, stillferdig og melankolsk. Det er en verden der Pushwagner møter sitcom-universet Seinfeld og alt bryter sammen.
Først når mannen nærmer seg naturen tilføres det oksygen til boksidene. Bildene får nok stemning i seg til at man faktisk forestiller seg kvistene som knekker under føttene, brisen som svaler – og ja – fuglene som kvitrer. Estes’ konsise og effektfulle bruk og tilbakehold av farger gir motivene dynamikk og gjør dem selvstendige.
Historiens enkle påstand vakler litt underveis, men mannens tanker og valg er umåtelig gjenkjennbare. Vi vil vel alle kjenne at vi lever, oppleve verden utenfor skjermen? Lære å tenne et bål i skauen og kanskje til og med sløye en fisk? Men jakten etter en skjermfri og taktil tilværelse – der man sanser og ikke scroller, lytter og ikke snakker – er kanskje ikke nok likevel.
Det finnes en hipster i oss alle
Det ironiske er at når man mannen virkelig strever med å overleve, så ville han lignet på en hvilken som helst hipster hvis omgivelsene var byttet ut med bardisken på et mikrobryggeri.
Historien ender ikke i skogen: Mannen finner en løsning som inneholder en liten dose sivil ulydighet. Uroen han kjente på var kanskje et ønske om opprør mot seg selv, sine forestillinger og valg?
For man kan reise til jordens ende, men det eneste man finner er seg selv.
