Nordmenn på kontinentet:
I mars var Lars Fiske på en liten tegneserieturné i Tyskland i anledning at boka hans om maleren George Grosz kom ut på det velrenommerte forlaget Avant. På det jeg selv har kåret til Berlins fineste tegneseriebutikk, Modern Graphics i Kastanienallee, holdt Fiske et engasjerende foredrag om Grosz’ kunst og liv for en full sal.
Til og med Tysklands fremste tegneseriepar, Ulli Lust og Karl Pfeiffer, tok turen for å støtte opp om sin norske kollega. Deretter dro Fiske til den viktige bokmessa i Leipzig, der han hadde en rekke sceneintervjuer og også fikk holdt foredraget sitt for leipzigianerne, eller hva de kalles.
Pressedekningen har vært god og anmeldelsene enda bedre.
Radiokanalen Deutschlandfunk lar to kritikere snakke om den. Begge er begeistret, og fascinert, over den tause tegneserien, noe de ikke har vært borti før.
I RBB ble den valgt ut som månedens tegneserie og Chrstian Gasser i Neue Zürischer Zeitung er også full av begeistring. Gratulerer til Fiske!
Rareste på kontinentet:
I 2015 kom det ut 5255 tegneserietitler i Frankrike, dermed blir det rom for mye rart, kuriøst og sært. Denne gangen bet jeg meg merke i serien Les bijoux de la Kardashian (Kardashians smykker på norsk). Under moteuka i Paris i oktober 2016 ble Kim Kardashian, dronningen av Kardashian-klanen, brutalt overfalt og ranet i sin luksusleilighet i Paris. Tyvene kom unna med smykker til en verdi av 86 millioner kroner, noe som gjorde det til Frankrikes største ran på tjue år.
Jeg har ikke lest serien, men mulig jeg må plukke den opp på neste Frankrike-tur, det er jo ingen skam å være interessert i Kardashian-klanen, selv Frank Aarebrot var det!
Ny tegneserie fra kontinentet:
Fremtidens araber, bind 4 (fransk utgave) av Riad Sattouf
Høsten 2015 utga Minuskel forlag første bind av Fremtidens araber av Riad Sattouf på norsk. Den fikk stor oppmerksomhet til oversatt tegneserie å være.
Fransk-syriske Sattoufs selvbiografiske fortelling om en oppvekst i Frankrike, Libya og Syria gikk rett inn i samfunnsdebatten og den nye flyktningkrisen. Jeg anmeldte bind 1 og 2 i Dagbladet og opplevde en økende entusiasme utover i lesningen.
En av mine innvendinger mot bind 1 var at Sattouf forteller fra et jeg-perspektiv fra lenge før han kan huske, uten at det problematiseres på noe vis. Det er på mange måter åpenbart for leseren, men jeg syntes starten ble mer karikert og mindre troverdig ved at han valgte dette grepet. Etter hvert som Sattouf blir eldre kommer det derimot mange flere nyanser og detaljer inn i fortellingen. Sattouf har en helt utrolig historie å fortelle, og han forteller den med sårhet, kjærlighet og mye humor.
Bind fire begynner når Riad er ti år. Han bor i Bretagne med moren og de to yngre brødrene sine mens faren jobber i Saudi-Arabia. Etter en stund må familien reise tilbake til Syria, der Riad opplever mye mobbing og forferdelig oppførsel fra sine medelever. Jeg vil ikke avsløre for mye av historien, men kan fastslå at forholdet mellom foreldrene og Riads gryende pubertet blir viktige komponenter.
Sattouf forteller historien med en utrolig nerve, jeg sitter hele tiden på kanten av stolen, nervøs for hvordan det skal gå med den lille familien som er revet mellom to kulturer (uten at akkurat det ser ut til å oppta Riad særlig mye, han kjenner jo kun sin egen barndom og opplever den ikke som så spesiell.) Sattoufs naive og humoristiske tegnestil er en god kontrast til handlingens tidvise råhet. Fargepaletten er som i de forrige, i Frankrike er grunnfargen blå, i Syria rosa, mens blant annet Riads tanker og fantasier ofte er tegnet i rødt. Bind 4 er nærmest dobbelt så tjukk som bind 3 og på hele 280 sider. Det gjør den nok til et mindre profitabelt bind å oversette, men Minuskel har heldigvis planer om også å oversette dette bindet, som visstnok skal være seriens nest siste. Som de andre bindene slutter historien med en skikkelig cliffhanger, jeg er allerede full av forventning til bind fem, som forhåpentligvis kommer om ikke alt for lenge.
Dere som ikke har fått med dere Fremtidens araber ennå har nå en gyllen mulighet til å lese dere opp før fjerde bind utkommer på norsk. Det anbefales på det varmeste.
Selv om jeg synes serien er helt unik kan den sammenlignes tematisk med Marjane Satrapis Persepolis, de to serieskaperne har også det til felles at de begge jobber med film.
Jeg tør tippe ganske mye på at Fremtidens araber også vil filmatiseres eller animeres, en gang i den nære fremtiden.
