Svakt oversatt skeivt ungdomsliv

Anmeldelse

Laura Dean driver og dumper meg
Mariko Tamaki & Rosemary Valero-O’Connell
Oversatt av A. Audhild Solberg
Cappelen Damm

«Kanskje det fins flere måter å være sammen på,» skriver Freddy Riley nølende til kjærlighetsspaltisten Anna Vice.

Hun har skrevet til henne mange ganger – Vice er ekspert på forhold og flørting, og Freddy trenger hjelp. Ifølge henne selv driver hun med utforsking av ung, fri kjærlighet, mens leseren kjapt ser at hennes største problem egentlig er at kjæresten Laura Dean er en manipulerende bitch. 

Ung, skeiv kjærlighet

Mariko Tamaki har laget flere bøker om gryende, ung, skeiv kjærlighet, ofte tegnet av kusinen Jillian Tamaki (Den sommeren ble gitt ut på norsk av Cappelen Damm i 2017). I «Laura Dean» har hun fått med illustratøren Rosemary Valero-O’Connell, som fargelegger historien sporadisk med ferskenrosa i et ellers svart-hvitt uttrykk. 

Ofte blir det zoomet inn på detaljer som ellers kunne vært ute av fokus: en samtale mellom to karakterer kan vises med snakkebobler helt til høyre, mens blikket dras mot et øye som kikker gjennom en dørsprekk, føtter som står på en dørmatte, hender som setter håret opp i hestehale. 

Leseren blir bedt om å observere småting som Freddy har på rommet, ansiktsuttrykk hos bifigurer og omgivelser og bygninger. På denne måten blir historien på et vis større – man får detaljer som ikke i seg selv spiller en rolle, men som skaper en kontekst uten å bruke mange sider på det.

Rar norsk

Laura Dean er en underholdende fortelling om kjærlighet, grensesetting og vennskap, men den norske utgaven er oversatt på et vis som tidvis skurrer. 

Det er en utvilsomt amerikansk bok – historien finner sted i Berkeley, et område utenfor San Francisco kjent for å være liberalt og politisk. Det blir navngitt flere ganger, så leseren trenger ikke tvile på at det er der vi er – og derfor er det merkelig at oversetteren i en scene der Freddy forklarer en spåkone at hun traff Laura for første gang i en dansetime på skolen. «Folkedans,» sier Freddy. «Leikarring?» spør spåkona.

Å oversette uttrykk og kulturelle begreper er ikke lett, og en oversetter må velge hva slags ord og setninger som får handlingen til å flyte. Et urnorsk fenomen som leikarring virker malplassert i handlingen. Ikke virker dansetimen å ha hatt så mye mer betydning for Freddy enn at hun møtte Laura der – det er mindre relevant hva slags dans det var, og oversetteren kunne fint ha bare skrevet «dansetime». Det ville unngått et rart brudd i leseflyten.

I «Laura Dean» er det også et par tilfeller av oversettelser som høres unorske ut i sin jakt på å virke som autentisk ungdomsspråk. Et eksempel er ordene «djiises» og «djiis» – en norvagisert variant av «Jesus/Jeezez» og «Jeez» – et erkeamerikansk utrop som ville virket mindre malplassert med for eksempel et «Herregud» eller bare «Jesus». I det hele og det store fremstår «Laura Dean» som en tydelig oversatt bok – ikke en bok på norsk som først kom ut på engelsk, men en amerikansk bok som forsøker å nå et norsk publikum uten å stole på at leserne kan nok engelsk til å henge med på slangen. Det er ikke nødvendig å oversette «jeez» til norsk når «random», «The Real Housewives of Berkeley» og «gay power» får bli.

Gjenkjennelig tematikk

Men jevnt over flyter fortellingen greit. Handlingen og tematikken er universell selv i en tydelig californiansk setting, og mang en ungdom vil kunne kjenne seg igjen i den første kjærlighetens knot og usikkerhet. Forholdet mellom Freddy og Laura baserer seg på når Laura har tid eller ork, og både skolefestroting og tilfeldig flørting er innafor hva Freddy bør finne seg i. 

Dermed blir ikke Freddy en særlig god venn mot de hun har rundt seg, når hun hele tiden står på pinne for Laura. Det er frustrerende for en voksen leser som helst skulle sett at Freddy ikke engang ble sjarmert av Lauras første gaslighting, men det er nå lett å sitte og si hva en burde gjort og ikke gjort i en slik situasjon. Freddys fortelling er virkelighetsnær og boken vil kunne få et norsk publikum uten problem.