Norske barnefabrikker

Anmeldelse

Lebensborn
Isabell Maroger
Oversatt av Thomas Lundbo
Omnipax, 2025

På et arrangement i regi av Najonalmuseet i fjor, snakket kunstnere og journalister om fenomenet andre verdenskrig i norsk film, og hvordan disse kinofilmene omtrent har blitt en juletradisjon for nordmenn. Det ble også snakket om hvor lite disse filmene forteller om motstandskampen og om opplevelser som ikke inkluderte lydene «BANG, KRÆSJ, BOOM». Kort sagt konkluderte de med at kvinner under andre verdenskrig ikke selger kinobilletter, før vi alle tuslet hver til vårt i vinternatten.

Kanskje kvinners kamp, sorg, og utfordring sliter på kinolerrettet, men de sliter ikke i tegneserieformatet. Ifjor anmeldte jeg den sørkoreanske tegneserien Ugress, som lærte meg om trøstestasjoner, menneskehandel og voldtekt av unge sørkoreanske jenter. Lebensborn tar opp nok en del av krigshistorien som ikke snakkes høyt om, hverken på skolen eller på film, nemlig de tyske barnefabrikkene i Norge.

Himmlers barnefabrikker

Heinrich Himmler lagde organisasjonen Lebensborn (på norsk livskilde) for å øke fødselstallene av «ariske» barn. Tyske soldater ble oppfordret til å få barn med så mange norske, blonde, blåøyde kvinner som mulig, og bonuser vanket for de som fikk det til Samtidig som jødiske barn ble gasset ihjel i konsentrasjonsleirer, ble det bygd egne hus for produksjon av nye barn som kunne befolke Hitlers ariske rike. På en slik fabrikk, på Hurdal verk i Norge, ble moren til Isabelle Maroger født.

Skammen og utfordringene knyttet til å ha barn med en tysk soldat i etterkrigstiden førte til at Marogers mor ble sendt til en fransk familie. Der fikk hun en lykkelig oppvekst, og etterhvert sine egne barn. Men når adoptivmoren dør, setter Isabelles mor ut på en reise for å finne sin biologiske, norske familie.

Ser du flagget mitt? Rødt og blått og hvitt!

Norsk natur skildres nydelig, og fascinasjonen Maroger sier hun har for Norge kommer tydelig til uttrykk på sidene. Et av de flotteste oppslagene er når norsk natur vises fra flyvinduet. Som nordmann vekker det følelsen av å komme tilbake til hjemlandet etter en lang tur utenlands, og fargespillet brukt gjennom boka er helt fantastisk å se på. Boka er på mange måter en moderne, digital versjon av norsk nasjonalromantikk, samtidig som den forteller om et av de mest skamfulle øyeblikkene i norsk historie. Ingenting er som å jojoe mellom stolthet og skam.  

Et annet oppslag som viser Marogers fortellertalent, er avbildningen av Hurdal verk. Den ene delen av oppslaget viser dagens folkehøyskole, mens den andre er et grått tilbakeblikk på barnefabrikken det en gang var. Boken, som forteller tre generasjoners historier samtidig, blir en historisk sammenstilling som gir plass til både sorg og håp, kunnskap og tilgivelse.

Gjennom de naivistiske illustrasjonene oppstår en markant kontrast mellom illustrasjonsstil og historiens alvorstyngede tematikk. På den ene siden kan uttrykket fungere som et filter av eufemisme som demper inntrykkene, men samtidig gjør det fortellingen mer tilgjengelig og lettere å ta inn. Maroger og familien fremstår dessuten som varme, åpne og imøtekommende, noe illustrasjonene også klarer å formidle troverdig. Familiedynamikken – med folk som snakker i munnen på hverandre, klemmer og deler – skildres så godt at jeg føler at jeg sitter rundt bordet med dem.

Den vanskelige oversettelsen

Å oversette er en kunstform, men behandles her som et rent håndverk; det holder ikke å velge den mest direkte oversettelsen hvis resultatet bryter leseflyten. Dette merkes særlig i scenen der Marogers mor sitter i bilen og snakker med en norsk slektning. Selv om slektningen skal snakke norsk, bærer dialogen preg av fransk talerytme – setningene blir korte, hakker opp samtalen og faller unaturlig på norsk. Replikker som «Ikke engang min egen søster» og «Da de fikk vite at du skulle komme, fikk hele familien sjokk!» låter stive og oversatte, og fungerer dårlig som muntlig språk i en tegneserie.

Det er likevel verdt å påpeke at oversetteren står overfor en uvanlig utfordring: Maroger gjengir en samtale på fransk som i virkeligheten foregikk på engelsk, mellom norske personer, og som i denne utgaven skal oversettes til norsk. Det er få steder Marogers historie lugger, men oversettelsen gjør at jeg må lese setninger flere ganger for å skjønne hva som faktisk står. Men når det er sagt: I de beste oversettelsene skal man helst ikke tenke over at man leser en oversettelse. 

En stor, lykkelig familie

En ting jeg biter merke i ved boka, er at det er veldig lite sinne. Marogers mor blir godt tatt imot av den norske familien, og familiene drar på tur sammen og deler historier. Til og med den tyske soldaten som var faren til Marogers mor, inkluderes på en kjær og øm måte i et kort segment hvor de møter ham for første og siste gang. Maroger snakker litt om skammen hun følte da hun skjønte at hun hadde tyske aner og ikke bare norske, men det avses ikke mer enn tre sider til disse følelsene. Kanskje det ikke trengs å si så mye mer?

Lebensborn er en interessant og lærerik historie, som møter tragedie med forståelse, hjertevarme og nysgjerrighet. Dette er definitivt en av bøkene vi alle burde lese, og jeg håper på flere i samme sjanger, hvor det er litt mindre skytepang og litt mer om menneskene som, med alle sine feil og mangler, ofte bare gjorde sitt beste.