Tegneserieskaper Chris Ware husker akkurat hvor han satt første gang han leste Richard McGuires «Here». På en sliten sofa på hybelen i Austin Texas der han studerte kunst ved universitetet. Dette var 1989 og «Here» var en seks sider lang tegneserie i Art Spiegelmans legendariske RAW Magazine. Nummer ni, for å være presis. Serien slo den ambisiøse Ware i bakken. (Dette er hans egne ord, les den gode omtalen hans her.) Og i hans arbeid er denne inspirasjonskilden tydelig, bare tenk på «Building stories».

Nå, tjueseks år etter, vil tegneserien, som har lagt på seg 298 sider siden sist, slå langt flere i bakken. Både fordi tidene har kommet seg og antallet som leser seriøse tegneserier har økt, men også fordi nye «Here» fortsatt byr på en historiefortelling og grafiske løsninger som er forfriskende moderne og innovative.

CoverStory-Time-Warp-Richard-McGuire-872-1200-13173805
Richard McGuires Here-inspirerte The New Yorker-cover fra november 2014.

[infobox]

Multikunstner

Men først, hvem er denne Richard McGuire som svært få utenom dedikerte indie-fans hadde hørt om før sent i 2014?
McGuire er en tusenkunstner, han er bassist, animatør, grafisk designer og barnebokforfatter, for å nevne noe. Han har faktisk ikke laget så mange tegneserier,  det er bare det at de han har laget har vært så geniale at de har fått selv genier som Ware til å gå ned på knær. I Dave Eggers fantastiske litterære antologi, McSweeney’s, publiserte han i 2004 en serie uten navn hvor man så alt rett ovenfra. Det var nok ingen tilfeldighet at det var Ware som var gjesteredaktør for denne utgaven.

mcguire Sweeney
Side fra Richard McGuires serie uten navn i McSweeney’s Quarterly Concern #13, 2004.

Originale «Here» var en enkel sorthvitserie. Ren, oversiktlig og visuelt innbydende, men ikke spektakulær i streken, det var
rutedesignet og fortellerteknikken som sto for de store øyeåpnerne. Noen bilder må vi unne oss, hele serien ligger uansett ute på nett her.

here01
Første side fra McGuires «Here» (1989).
here04
Side fire fra «Here», 1989. Illustrasjon: Richard McGuire.

Swart inspirasjon

McGuire ble født i 1957 og var misunnelsesverdig nok en del av New Yorks musikk- og kunstscene helt siden det sene 70-tall. I formspråket kan han minne om nederlenderen Joos Swarte, og vår egen Lars Fiske. De rene linjene, den utsøkte sansen for plassering, for sidens helhet. På det store, troløse Internettet står det at han har laget plakaten dere ser under her (for hans eget band Liquid Liquid samt Dog Eat Dog, OBS, ikke neopunkerne fra det sene 90-tall!), og det ser vitterlig sånn ut, selv om det er greit å ta litt forbehold når det dreier seg om en tretti år gammel plakat som er lastet opp i 2011.

Skulle jeg, og det o’store Internettet, ha rett er det en god illustrasjon på det stilmessige slektskapet.,Bokstavene er dandert på en skrå måte karakteristisk for Swarte (og helt sikkert en rekke andre) og McGuire viser selv på en så enkel, sikkert en gang oppkopiert flyer eller poster, hvor langt litt utsøkt formsans, perfekt visuelt blikk og genialitet kan ta deg. Synd det ikke er så lett for alle.

richards-poster
Plakat for Liquid Liquid (McGuires band) og Dog eat Dog, av McGuire. Der skulle man ha vøri…

Her og nå

Men la oss komme til hovedsaken, «Here» anno 2014. Utgangspunktet er det samme som i 1989, «kameravinkelen» også, men utsnittet er større og i stedet for sorthvitt er alt nå farget i utsøkte duse pasteller. Boka leker seg med mange paralleller over tid. Liknende situasjoner utspiller seg i ulike år, og samtaler går inn i hverandre selv om tiår skiller dem fra hverandre.

Formatet passer ypperlig til å vise de store trekkene. Klodens utvikling, naturens gang og menneskenes forgjengelighet, og ikke minst fellesskap. Den skarprosa sida fra år 3000500000 f.Kr, den ensomme mammuten i år 50 000 f.Kr, det vakre, urørte elvelandskapet i 1203 setter alle vår eksistens i perspektiv og gir dette stedet en større betydning enn det lille huset som står der i noen hundre år.
-50281b110f386ae0

Tegneseriefilosofi

Det er med andre ord en svært kontemplativ og tekstfattig bok, hvor de menneskelige dramaene som utspiller seg på stedet aldri blir annet enn forbigående hendelser. Her er det tiden og jorda som er hovedpersonene, det er de vi følger og bryr oss om.
Dette fungerer spesielt godt i fortidsbildene, jordas historie og utvikling blir satt i et tydelig perspektiv. Men McGuire beveger seg også framover i tid, slik han gjorde det i 1989, og her syns jeg han bryter litt med stemningen fra de andre tidene. Framtidsmennesker i rare klær som undrer seg over vår tid, radioaktiv stråling osv, det blir litt mye gimmick og morsomheter, samtidig som jeg har lest akkurat slike fremtidsscenarioer en rekke ganger før.

16539197-standard
Fremtiden er ikke like bra som fortiden i «Here». Illustrasjon: Richard McGuire.

Godt rammeverk

Det er derimot fullt forståelig at McGuire velger å spole framover i tid også, det skaper en naturlig ramme for fortellingen og de siste bildene er så vakre at de unnskylder de litt mer tullete delene av framtidsfantasiene hans. At han har valgt å gjøre «Here» igjen er også noe vi kan være svært takknemlige for. 1989-utgaven var spennende og innovativ, men det er først nå ideen har fått slå ut i full blomst. Og ideen er så god at jeg lurer på når en filmskaper vil rappe den. (Eller kanskje det allerede er gjort filmer på lignende premiss, informer meg gjerne i så fall!)
For alle som er interessert i tegneserier som kunstform, for formatets muligheter, er «Here» obligatorisk og usedvanlig vakker lesning.

16539200-standard
Lyse framtidsutsikter. Illustrasjon: Richard McGuire

Og til slutt, en bonus. Er dere klar over at Richard McGuire spiller basslinja Grandmaster Flash rappa og gjorde kjent i «White Lines»? Bandet heter Liquid Liquid, og de spiller fortsatt sammen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.