Lek med forbilder i stram regi

En julidag fikk jeg to pakker i posten. Den ene et anmeldereksemplar av Jasons siste utgivelse; Åpne opp ned. Den andre, som jeg åpnet først, tok meg år tilbake: En mappe med forelesningsnotater fra litteraturvitenskap mellomfag i 1983. Tema «Det absurde teater og modernismen», og et følgebrev: «Jeg fant notatene dine blant min nylig avdøde brors dokumenter. Tenkte du ville ha dem tilbake. Mvh…»

Åpne opp ned er tittelen på Jasons bok. Åpne opp for hva? For tiden?  Ja, tenkte jeg, fortiden, åpne opp for Ionesco, Beckett, Jarry og Pinter. For dagligspråkets meningstomhet. Og fremmedgjøring. For at Gud er død og at Sisyfos sliter forgjeves. Åpne sinnet opp for det absurde og for at surrealisme finnes, i billedkunst og litteratur så vel som i dagliglivets merkverdige sammentreff.

Det absurde

Med hodet befolket av skikkelser fra absurd teater, fra litteratur, kunst og populærkultur leste jeg de 17 tegneserienovellene i Åpne opp ned av Jason – psevdonymet til John Arne Sæterøy ( f.1965 i Molde) Oftest publiseres Jasons tegneseriebøker først på det franske og engelske markedet, deretter på det norske. Så også med denne novellesamlingen, som het  Au-dessus l’odyssée da den kom ut på fransk i januar i år.

Kapitel 1. Scene 1: To menneskelignende fuglefigurer ved et bord på Eugene’s restaurant. Dagligspråkets digresjoner og absurditeter; Han: «Jeg ønsker å selge leiligheten, men prisene kan fortsatt gå opp». Hun: «Jeg kan ikke fordra Celine Dion».

Mens dialogen mellom de to gradvis blir mer meningsløs – for til slutt å ende i absurde utsagn som «Toget kjører ut av stasjonen uten sigarett» – blir avstanden mellom de karakteristiske Jason-figurene, med dyreham og tomme øyne, stadig større. Nye figurer fra kunsthistorie og populærkultur dukker opp. En huleboer med klubbe i hånden snakker med en av Picassos kubistiske figurer fra Kvinne med hatt. Maleren Frida Kahlo «Drikker en skål for morgendagens gry», en figur fra Påskeøya opptrer sammen med Wilma fra Familien Flintstone, mens maleren Vincent van Gogh «…er lutter øre».

For den som kjenner Jasons tegneserier er dette kjente og kjære figurer som han har spunnet historier rundt tidligere. En pastisj kan man si, men fremfor alt en lek med egne karakterer. Så vidt jeg kan se er det også noen nye fjes som opptrer i omgivelser de egentlig ikke hører hjemme i.

Dette er en kjent Jasonsk vri på surrealismen: Han henter en av sine egne karakterer, basert på en litterær eller virkelig person, ut av én virkelighet, og setter vedkommende inn i en annen. Som i Perec, privatdetektiven der en Georges Perec-lignende karakter er satt inn i et Raymond Carversk skittenrealistisk detektivkontor. I film noir-stil tar Perec jobben med å finne en forsvunnen søster… Eller, det vet vi jo egentlig ikke, for ingen setning fullføres. Alt henger i løse luften slik at leseren selv må dikte videre. Ikke vet jeg hva Jason tenker, men det gjør ikke noe. Det gjør heller ikke noe om du ikke kjenner alle de litterære og popkulturelle referansene (som at Perec et sted leser Marelle av den argentinske forfatteren Julio Cortazar, som er kjent for sine surrealistiske og fantastiske noveller).

Kjærlige pastisjer

Og slik fortsetter det, med kjærlige pastisjer, stilistiske etterligninger av annen kunst og av andre kunstnere. I novellen Jeg husker starter en strøm av enkeltsetninger med «jeg husker…» slik som i Perecs roman Je me souviens (1978) elleramerikanske Joe Brainards memoar-roman I remember (1970). Det blir en lek med forbildene.

Hvorfor er det allikevel interessant, og morsomt, selv om du kanskje aldri har lest Brainard, eller kjenner til de absurde dramatikerne? Jason gjør det gjenkjennelig for alle ved å trekke inn alskens populærkulturelle referanser; Brødrene Dal og Professor Drøvels hemmelighet et sted, Sølvpilen, Olsenbanden, Jahn Teigen og månelandingen andre steder. Vi finner alle noe å kjenne oss igjen i.

Fortellerstemmer

Jason veksler i de ulike novellene mellom å bruke en allvitende fortellerstemme, en «voiceover» som ligger i en rute over hver av de fire rutene på en side, og med dialog og direkte tale i form av snakkebobler. Skjønt, «dialog» er kanskje en overdrivelse. Selv om figurene tilsynelatende kommuniserer og ser på hverandre, er det ingen virkelig kommunikasjon. De Jasonske figurer har tomme øyenhuler. Snakkeboblene lever egne liv og blir hengende i luften – noe som gir dem et skinn av betydning, eller av poesi.

I novellen Forbrytelse og straff legger Jason seg tett på Dostojevskij, og veksler i den samme novellen mellom en allvitende fortellerstemme, monologer og dialoger.

Novellen Ulysses leker seg mer med forbildet men i en tydelig filmatisk sti: En bilderute sladdes i sort og merkes «sexscene», en annen merkes «Macguffin», et uttrykk fra filmverdenen der et objekt eller en hendelse er viktig for handlingen, men irrelevant i seg selv. De siste novellene i boka er filmatiske: Dokumentaren om Ionesco starter realistisk med en introduksjon og reporter med mikrofon foran sykehuset der dramatikeren døde, for så å bli mer Jasonsk med innslag fra Karl Marx og Elvis.

Bryter skjemaet

En eneste novelle bryter skjemaet på fire ruter per side. I kriminalnovellen Hva rimer på Giallo? ligger fortellerstemmen til venstre for de to rutene på hver side. Det skaper en annen form for driv i fortellingen.

Slike stilistiske virkemidler er verd å legge merke til hos en så bevisst og ren, men samtidig så tilsynelatende impulsiv og ubundet tegneserieskaper som Jason. Gjennom boken har han vekslet mellom litterær lek med forbilder innen litteratur, kunst, film og andre tegneserieskapere, for i den siste novellen Etc. å lage en visuell happening med tidligere karakterer han har spunnet historier rundt. Her møter Ziggy Stardust Athos på gaten, mens Døden går på prozac og har begynt med oljemaling. Alt kan skje i Jasons univers og det er aldri kjedelig.